17

Bilder

Tom ønsker at det deles flere bilder på Facebook. Helst ekte arbeidsbilder der biler og mennesker er i action! Alle foto: Bjørn Røst Kjørmo

TM PÅ TUNGT - ARTIKKELEN BLE FØRSTE GANG PUBLISERT APRIL 2020:

Som grunnlegger av yrkessjaforen.no har Tom Holshagen gitt dagens sjåfører et digitalt samlingssted. Som administrator av gruppen fungerer han som AdBlue - han  bidrar til å rense luften både langs veien og mellom mennesker.

"Om trehundre meter, ta en u-sving! Kjør mot vest." 

Stemmen fra GPS-en er til liten nytte. Tom finner ikke AdBlue-tanken han har fått beskjed om å fylle. Vi stanser. Utenfor bilen er det stille. Dette til tross for at vi er et steinkast fra Norges travleste import-havn for nye biler. Vi er på Holmen i Drammen. Det er mandag morgen. 

– Fader vår, du som er i himmelen …

Gudstjenesten begynner på NRK P1, som surrer svakt i bakgrunnen. Tom pleier å ha radioen på. Nå blar han i papirer, kikker på mobilen, så ut vinduet.

– Hvor faen kan den tanken stå?

En munter kvinnestemme fyller plutselig førerhytta. Tom har fått kontakt med trafikklederen på kontoret. Etter en kort samtale er de enige om at denne leveransen kan gjøres senere på dagen. Hun skal finne ut hvor den midlertidige anleggstanken står, og Tom kan sette kursen innover mot Oslo. 

– Det der er en superdyktig jente! Det er hun som styrer hele bøtteballetten, sier Tom, når han har avsluttet samtalen.

Bøtteballetten består av åtte tankbiler i Svendsrud Transport AS. Ut fra fyllstasjoner i Drammen, Kristiansand, Sandnes, Bergen, Trondheim, Mo i Rana og Narvik, distribuerer de AdBlue til Yara-kunder i hele landet.

Vi skal være med på en runde mellom Drammen og Gardermoen. 

Fremtidsmuligheter for mange

Med fullastet tanksemi går det jevnt i 45 km/t oppover Lierbakkene. 

– Nå er denne øremerket Bolivia, sier Tom, og sikter til trekkvogna vi sitter i. Det er en 2014-modell, Volvo FH, og er firmaets eldste bil. Når den en dag har trillet sin siste tur her til lands, venter en ny Scania 540.

– Jeg ba om en Scania, så jeg får det og gleder meg, gliser han fornøyd. – For all del, ingen vonde ord om Volvo – den «sitter i fingra» – er lettkjørt og smidig, men er moro å prøve noe nytt.

– Man trenger ikke være gæren i hue for å drive med dette, men det hjelper!

En utenlandsk semi passerer oss. Sjåføren i den er langt hjemmefra. Tom blir sittende å mimre. I ungdomsårene var han arbeidsom og nysgjerrig. Som femtenåring begynte han å jobbe, men hva han skulle bli var han usikker på. Ulike praktiske yrker ble prøvd. Etter hvert reiste flere av kameratene ut i verden som langtransportsjåfører, og som 25-åring havnet også Tom bak lastebilrattet. 

– Jeg kom litt seint i gang, men det lå vel litt i kortene at jeg skulle bli sjåfør – jeg hadde jo prøvd alt mulig annet uten å få det til, ler han.

I dag kan han se tilbake på mange flotte opplevelser både i Norge og andre land. Til tross for at bransjen ofte omtales negativt, er han ikke i tvil om at mange av dagens ungdom har en fremtid bak rattet. 

– Det er ikke alle som er superdyktige på skolen. Å ta lappen og lære seg yrket tror jeg kan være redningen for mange. Det er klart at det ikke er fett betalt å kjøre lokalt fra 07 til 16, men på den måten kan du få erfaring. Det må du ha for å få en bra jobb, og erfaring må du jobbe deg til.

Kaos og følelser 

Køen står stille innover mot Oslo. – Det var nå vi skulle hatt elbil-fila å kjøre i, brummer Tom, mens han ser oppgitt ut på en Tesla som fyker forbi.

Det positive med køen er at vi får god tid til å prate. Vi er nødt til å snakke om Facebookgruppa «yrkessjaforen.no» 

Historien startet i 2006, da under navnet «Nettby* Truckstop». Via denne gruppen ble også T.I.A.* løftet frem og kom i gang igjen i 2008.

– På Nettby brukte man kallenavn. Det var der all drittslengingen startet, sier Tom, og tenker tilbake. 

I dag er det heldigvis litt annerledes. Da Facebook tok over som den ledende sosiale plattformen, ble gruppa yrkessjaforen.no opprettet der.

– I dag har gruppen over 25.000 medlemmer. Mange er aktive i kommentarfeltet. Hadde du trodd det skulle bli slik?

– Nei, jeg er like overrasket selv hver gang jeg ser nye innmeldinger. Forrige uke var det over 50 nye medlemmer. Noen har gode hensikter, andre har ikke.

– Til tider er det kaos i kommentarfeltet, men ikke verre enn at det går an å rydde opp i. Det å vite hvor grensa skal gå kan til tider være vanskelig. Det skal være høyt under taket. Nå har flere begynt å legge ut seriøse ting. Det syns jeg er fint. Ofte er det 20–30 innlegg om dagen, og spørsmål om litt av hvert. Noen får svar, og noen får helt idiotiske svar, sier Tom, og ler godt.

Vi ler med. Alle som har lest en del kommentarer på yrkesjaforen.no vet hva han mener.

– Hva er det verste med å administrere denne gruppen?

– Det verste er når det skjer dødsulykker. Vi har jo hatt en del tråder hvor folk legger ut bilder av bilene sine. Når da media trykker et bilde fra en ulykke, så er sjansen stor for at man kjenner igjen bilen. Da klarer jeg nesten ikke å være på nett. Jeg blir personlig preget, og enkelte ganger er det best å bare skyve det vekk, sier Tom ettertenksomt, samtidig som han svinger inn på dagens første lossested; YX Truck Filipstad.

Husk nøkkelen

– Har han tatt pausen sin her nå? Tom ser oppgitt på semien som står parkert inntil dieselpumpa. Vi må innrømme for hverandre at vi nok har tatt femten minutter ved pumpene selv også av og til. Hvem har ikke det? 

Etter få minutter er vi likevel i gang med dagens første levering. Det er ingen tvil om at Tom har gjort dette en del ganger. 

Han kobler til en slange fra trekkvogna til tralla. Det er trykkluft. Når ventilene åpnes vil AdBlue-væsken presses ut av hengeren, og over i tanken vi skal fylle. 

I skapet bak på tralla er det rent og pent. Påfyllingsslangen rulles ut og kobles til. Etter noen tastetrykk er fyllingen i gang. Alle tankene har datasystem som automatisk sender informasjon om fyllingsgrad. Vi følger med på displayet bak i skapet. Tallene tikker raskt. 

– Har du hatt noen uhell under fylling?

– Det er gode sikkerhetsfunksjoner. Overfyllinger har forekommet. Det at teknikken svikter er noe som kan skje og da er det viktig at vi er i nærheten av bil og stoppknapp. Det som skjer oftest er vel egentlig at jeg kjører fra nøklene, sier han og ler.

Like over kontrollpanelet henger det nemlig en rekke nøkler til tankanlegg rundt om i landet. Vi forstår at det kan være fort gjort å glemme dem i låsen før man kjører. 

Tallene i displayet stopper. 3750 liter. Tom trykker på noen knapper. Kvittering kommer ut, slange rulles inn. Skap lukkes og låses. Så er vi på vei videre. Hele seansen tok nøyaktig 15 minutter. 

Den gode hjelperen

Turen går videre til forskjellige pumper på Sjursøya, Alnabru og Karihaugen. De fleste stoppene er ved pumper på bensinstasjoner, men vi er også innom firma som har egne tanker. 

– Det er ikke noe særlig til økonomikjøring dette her, ler Tom, når han tar seg selv i å ikke kjøre helt slik han bør.

Han smiler og vinker til andre sjåfører langs veien. De hilser tilbake. Tom er en mann med godt humør, og en god dose selvironi. 

På YX/7-Eleven Alna provianterer vi litt. Nysmurt baguette og rykende kaffe er klar til å inntas, men så hopper plutselig Tom ut av bilen og forsvinner over veien. Hva skulle han nå?

Han blir stående å snakke med en sjåfør av en utenlandsregistrert semitrailer. Så kommer han gående tilbake. 

– Han der skjønte ikke mye norsk! Jeg så at han holdt på å kjøre feil. Han skal opp der, sier Tom, og peker ut vinduet.

– Det du gjorde nå, det er det vel neppe alle som gjør? 

– Å ta hensyn og å hjelpe hverandre er noe man bør ta seg tid til. Det er ikke bestandig lett å finne frem. Hvis jeg står i Polen og skal finne Piotr i Piotrusgata, uten at det er noe merking, så sliter jeg også. Det positive er at jeg har blitt jævlig god til å rygge da, ler Tom. 

Vi svinger ut i Verkseier Furulunds vei. Det er sikkert ikke det enkleste gatenavnet for fremmedspråklige å forholde seg til. Den uten-landske sjåføren er ute av bilen og sjekker innkjørselen hvor han skal inn. 

– Det er ikke bare bare å kjøre i utlandet, og det er jo det den karen gjør. Nå fikk jeg bedre plass når jeg skulle svinge ut, og han fikk hjelp til å finne frem. Hvorfor skal man stå fast, når man kan hjelpe noen og begge kan komme seg raskere avgårde? sier Tom spørrende, før han gir gass ut mot hovedveien. 

Ustø kurs

– Hvor skal vi nå?

– I motsatt retning! Men, jeg kan snu! 

Tom unnskylder seg med at det ikke er ofte han kjører i Oslo. Vi tar av på første avkjøringsrampe, og ender opp med å kjøre parallelt med E6 et stykke. Til slutt er vi på rett vei igjen. Turen går mot Gardermoen. 

– Er du fagorganisert?

– Ja, det er jeg. I Transport og Logistikk-forbundet (TLF).

– Har du vært hos noen andre før?

– Ja, jeg var medlem i YTF. Så forsvant både Gunnar Nordvik og andre ut av YTF, og det var jo de som i stor grad sto opp for lastebilsjåførene der. Egentlig syns jeg det er synd at det ble sånn, for det hadde vært et bredere spekter av folk bak dem hvis de var en del av YTF.

Tom blir sittende å tenke. Han veier ordene sine, før han fortsetter:

– Det er ikke mye fagforeningene egentlig
gjør for oss sjåfører. Ikke alltid jeg er enig med
TLF heller, men de er i hvert fall aktive og pro-
duserer sitt eget materiale når de ytrer seg om noe. Hva gjør YTF? De henter stort sett stoff fra andre og produserer sjelden noe selv …

– TLF scorer i mine øyne høyt på å ha egne tanker og meninger. Gunnar er flink til å skrive, men han skriver jo til gjengjeld både spørsmål og svar i samme stykket, så man slipper jo å tenke selv …

– Det virker som det er noen foreninger som bare håver inn penger og gjør lite, sier Tom, samtidig som vi baner oss vei inn mellom de utenlandske bilene som står parkert bak Coops sentrallager på Gardermoen.

Vi parkerer ved pumpa. Tom kobler til slangen, trekker seg litt tilbake og tenner en sigarett. Han har tid til det. Dette er nemlig en av pumpene hvor det ofte må fylles mye. 

Sjekk fakta 

På vei mot Oslo igjen, kommer vi inn på hvordan livet som lastebilsjåfør egentlig er. Tom er stort sett alltid alene på tur, men han føler seg ikke ensom. Stort sett er han hjemme hver helg, men han er alltid forberedt på at det kan bli forandring i planene. 

Han forteller om en hendelse like før jul. 

– Jeg var i Åndalsnes og hadde satt kursen hjemover. Satt og hørte på radioen. Plutselig sa de at det hadde vært en alvorlig ulykke i Namsos. Med tankbil. Det er ikke en av oss da, tenker jeg?

– På radioen sa de at det var så glatt at brannbilene som skulle til ulykkesstedet også kolliderte. Da jeg kom til Lesja ringte kontordama og sa at hun ikke fikk kontakt med trondheimsbilen lenger … 

Vi blir sittende stille en stund. Marginene på landeveien er små. Sjåfører er en utsatt yrkesgruppe når det kommer til ulykker. Vet man om man kommer hjem fra jobb?

– Nyhetene skriver jo bare «ulykke» og «lastebil», sier Tom. – Ofte er de litt vel tidlig ute med å formidle bilder og opplysninger om ulykker, før de faktisk vet årsaken, og så spres det på Facebook.

– Det som hadde skjedd med sjåføren vår, var at han hadde fått et illebefinnende. Han døde, men det var ikke på grunn av glatt vei. 

Seg selv lik

På Esso Alna leverer vi AdBlue, og fyller selv på med kaffe og vafler. Kaffen må helles over på Circle K-koppen som står i bilen, og Tom heller i vei. Her er det ikke noe overfyllingsvern som fungerer, og plutselig er det kaffe både her og der. Tom banner.

– Hvorfor i all verden kan ikke disse koppene være synkroniserte når det gjelder størrelse?

Heldigvis er ikke tørkepapiret langt unna, og snart er vi på vei videre. Tom humrer og ler. Han har blitt minnet om en gang han ble spurt om å kjøre en tur til Polen.

– Jeg var tørst som et bybud. Hadde så lyst på Cola, og fant til slutt en butikk med store flasker. Det var jo den tynneste typen av plast. Jeg hadde den mellom beina, og åpnet mens jeg satt og kjørte. Det endte med Cola i hele hytta!

Vi ler godt. Det er en del år siden Tom var i Polen, men vi tror han er ganske lik seg selv den dag i dag.   

Turen går videre til Shell Mortensrud, og etter hvert er det på tide å sette kursen mot Drammen igjen. 

– Hvor skal vi nå hen? spør vi, når vi igjen lurer litt på veivalget. 

– Nei, du sier noe. Nå skulle vi jo kjørt i motsatt retning! Jeg kjører som sagt ikke så mye i Oslo, ler Tom.

Hvor mange ekstra kilometer bilen ruller i året, fordi Tom kjører rundt i egne tanker, er det ingen som vet. Det vi likevel vet sikkert er at han stortrives i jobben. Han brenner for transportbransjen, og ønsker at fremtidige generasjoner også skal trives både langs veien og på nett. Det er ingen tvil om at dagene bak rattet kan være svært varierende. Av og til er det viktig å kunne se humoren i ting, som egentlig er alvorlig, og vi tar med oss Toms råd på veien videre: 

– Man trenger ikke være gæren i hue for å drive med dette, men det hjelper!

Du har nå lest første episode av en ny serie her i TransportMagasinet. Vi kaller den Stafetten. Tom Holshagen fikk æren av å være førstemann ut. Han har nå gitt oss innspill til hvem som bør overta stafettpinnen, og vi følger opp i neste utgave.

Opphav og kilder: TransportMagasinet # 3-2020

KLIKK for alle artikler i TransportMagasinet PLUSS.