6

Bilder

Ove, Dag, Dagfinn og Lars jobber alle i familiebedriften. Postnord har foreløpig ingen planer om å dekorere bilene annerledes. - De synes at merkevarenavnet vårt er så sterkt at de ønsker å beholde det. Men vi vet jo ikke hvordan det blir om fem år, slår Dagfinn fast.

Det er fredag formiddag og bladet skal i trykk mandag morgen.

Egentlig skulle Odd Dagfinn Harlem - eller Harlemen - vært intervjuet langt tidligere. Det har tatt noen uker, flere telefonsamtaler og et par masete mail før vi fikk omsider fikk landet avtalen om en prat med en av landets største doldiser innen transportnæringen. Ærlig talt trodde vi ikke det skulle bli noe intervju.

Det er derfor med en viss nervøsitet jeg entrer Harlem-bygget denne dagen. Er han her i det hele tatt?

Innenfor døren er det tomt. Ikke en kjeft. Så får jeg se litt på bildene som henger på veggen. Det er fra overleveringer av Scania og MAN. Det er så mange av dem at noen fortsatt står på gulvet.

Det er diplomer fra barneidretten i Rakkestad og transporthistoriske fotos. Men på hedersplassen henger et flott fotografi av Dagfinn og kona, Laila. De smiler mot hverandre.

To kraftige stoler står like ved. Jeg setter meg og venter. Kikker på mobilen. Ser etter noen. Hvemsomhelst egentlig. Det går ti minutter, tyve. Det var da vitterlig nå vi skulle møtes?

Så kommer Dagfinn. Ulastelig kledd som seg hør og bør en tidligere eier av 27 klesbutikker. Med raske skritt og rett rygg tar han imot meg.

- Jeg har blitt henvist til å sitte her inne, skjønner du. Han geleider meg innover i bygget til noe som later til å være et møterom.

- Du skjønner; Sønnen min, Dag, som skal ta over sjefrollen her, vil tapetsere kontoret. Det er egentlig på tide. Han ler og skyver over et plastglass og nikker mot en kaffekanne. - Det er slik jeg har det her. Plastglass. Han setter seg ned og blir i ett med stolen. De har nok tilbragt noen timer sammen.

Dag er din eldste sønn?

- Ja. Jeg har tre sønner som alle jobber her: Dag, Ove og Lars. Dag har jobbet her siden han var 18.

- Men kona di, Laila, hun jobber ikke her?

- Nei. Laila jobber hjemme. Det er hun som sørger for at jeg får rent tøy og mat på bordet. Uten hennes innsats kunne jeg ikke jobbet som jeg gjør. Det hadde ikke gått det. Dagfinn smaker på ordene og gjentar igjen. - Det hadde ikke gått. Ikke slik jeg jobber.

Så ser han på meg. - Du, det kommer forresten kanskje en rørlegger hit snart.

Jeg nikker. Det er mer en opplysning enn ett spørsmål. Men ikke så mye mer. Han er en høflig kar, men vant til å bli hørt på. Kanskje en som både gir og får respekt. Jeg vet ikke, men tror det.

Du har vært sjef lenge. Er det greit å overlate rattet?

- Jajaja. Å jada. Jeg har veldig tiltro til guttene.

Hva skjer nå da? Du har solgt Harlem Transport til Postnord. Hva skal du gjøre nå?

- Først skal jeg jobbe her som rådgiver frem til 1. januar. Deretter skal jeg pusse opp et bygg nede i gata her og satse på eiendomssiden av firmaet. Vi er ganske store der og har betydelige midler på bok til rådighet. - Men det trenger du kanskje ikke skrive.

At bedriften har betydelige midler er nok en høflig underdrivelse.

Etter at Dagfinn Harlem kjøpte sin første lastebil i 1966 og kjørte kraftfór, har det stort sett bare gått én vei. I 1973 ble Harlem Transport AS etablert - et firma han i 1982 solgte til Gausdal Bilselskap. Det ga mye penger i potten. Og mer skulle det bli. Tre år senere falt det seg slik at han og kona startet med herreklær. En butikk i Manstyle-kjeden så dagens lys i Rakkestad. Det var blink. Med jappetid i horisonten gikk klær unna så lenge det sto Poco Loco eller Lacoste i fronten. Manstyle ble med tiden Match - og nitten år etter første butikk ble altså 27 butikker solgt til Voice.

Dermed skulle man tro at Dagfinn kunne leve resten av livet på sydlige breddegrader der den eneste snøen han så var den på de årlige julekortene fra banken.

Det kunne han også, men skjebnen, og ikke minst NKL ville det annerledes. I 1987 lurte NKL på Grorud på om han kunne tenke seg å kjøre distribusjon av dagligvarer for dem. Dermed ble Harlem Transport reetablert.

Så ballet det seg på. Et par år senere kom Goman inn i bildet. I 1990 satt han der med ni biler. Fem år senere banket Gudesens bakeri på døren og lurte på om ikke han ville ha 17-18 brødbiler og all transporten for dem også. De hadde fått problemer med kjøre- og hviletid i egentransporten sin og måtte finne en løsning. Like etter utvidet NKL engasjementet og fire vogntog ble brått 27. Bedriften vokste altså kraftig og kjøpte i 1996 velrennomerte Hans Myrene Transport. I 2009 handles så Kristianslund Transport etterfulgt av Schianders i 2010. Nå disponerer Harlem Transport 160 biler, hovedsakelig Scania og MAN. I fjor omsatte de for nærmere 290 millioner kroner.

For Dagfinn Harlem personlig betød det at formuen frem til 2011 beløp seg til omkring 100 millioner kroner. Men det var altså før salget av Harlem Transport.

Kan jeg spørre hva du fikk for bedriften?

- Jeg liker ikke å snakke tall, begynner Dagfinn, før Dag, som nettopp har dukket opp i døren skyter inn: - Vi klarte ikke milliarden. Han ler avvæpnende og Dagfinn fullfører: Men vi har nok til en god middag og kanskje en flaske vin ved siden av.

Penger har Dagfinn alltid vært flink med. - Jeg var i Amerika nå. Da fløy jeg for første gang business. Tenkte at jeg kunne spandere det på meg selv denne gangen.

Men det har vel ikke vært like lukrativt hele veien?

- Jeg har vært med fra bunnen til topp. De første 10-15 årene hadde jeg ikke tid til å skrive regninger, hadde så mye morro av å jobbe. Heldigvis hadde jeg gode kunder, så når jeg hadde så mange forfalte regninger hjemme at jeg tilslutt bare måtte lage fakturaer, fikk jeg sjekk i hånda med en gang. Jeg ble kalt skraphandleren fra Rakkestad. Hadde jo gammelt utstyr. Men jeg måtte tenke økonomi.

- Ralf Ekdahl har nettopp solgt sitt selskap, Sveriges største privateide, til Posten. Han ser nå frem mot dager med mer indre ro. Hva med deg? Hva skal du fylle dagene med?

- Dag mener jeg er redd for å få for lite å gjøre. Dagfinn flirer og slår ut med hendene. Øynene er klare, stemmen varm. Jeg trives med å jobbe. Du trenger kanskje ikke skrive det men ikke kan jeg svømme, ikke er jeg noen friluftsmenneske og ikke spiller jeg golf. Det er firmaet som har styrt tiden min.

Jeg selger på grunn av alderen min. Jeg har fremtiden bak meg og som kona, Laila, sier: Får vi 10-15 gode år til sammen, kan vi ikke forvente mer. Tiden er riktig.

Dagfinn ler igjen. Bestefarslatteren sitter løst. Vi tipper de fem barnebarna liker den. De siste par årene har han hatt lyst på en trehjuling med plan slik at han kan kjøre korte sommerturer med barnebarna på hytta i Sverige.

- Jeg ser du gløder når du prater om barnebarna. Samtidig er du en stor sponsor innen barneidretten lokalt. Er det noen sammenheng?

- Jeg har ikke hatt tid til å følge opp egne eller andres unger. Det er så mange foreldre som er flinke til det. Så om det er noe vi kan støtte, så gjør vi det. Det skal vi fortsette med.

- Når man har kommet så langt og har en slik formue, hva er da drivkraften videre?

- Drivkraften er å skape noe for fremtidige generasjoner.

Så kommer rørleggeren og Dagfinn unnskylder seg. - Jeg er tilbake om et kvarter, sier han. Ta deg kaffe så lenge.

Ti minutter senere er han tilbake og integreres pånytt i stolen.

- Du har vært lite i media?

- Ja, frem til for 5-10 år siden eksisterte det ingen bilder av meg i media. Jeg så ingen hensikt i det. Jeg har vært mer opptatt av å jobbe her, jeg. Jeg kjenner faktisk veldig få andre lastebileiere også. Men jeg ble med Scania på en kundetur for en tid tilbake. Tenkte det kunne være greit å hilse litt på folk. Det er hyggelig, men du vet - det blir gjerne litt klikker i slike samlinger. Dagfinn ser opp, men sier ikke mer.

Det at du ikke har stukket deg ut og vært anonym har også resultert i en spesiell opplevelse på danskeferja for noen år siden?

- Jasså, du har hørt den historien? Dagfinn lener seg tilbake og forteller om at han satte seg ved sjåførbordet slik han gjerne gjør. En av hans egne sjåfører satt der også, sammen med en rekke andre. Deriblant en talesterk kar som plutselig - uvisst av hvilken grunn kom til å nevne "den degosen Harlem fra Rakkestad", som han vitterlig kjente godt. Dagfinn sparket lett sjåføren sin på leggen slik at han ikke skulle avsløre noe, og fortsatte bare å prate med karen som altså dro den ene historien etter den andre om "drittsekken Harlem". - Først etter at jeg gikk, fortalte de andre hvem han pratet med. Han dukket ikke opp til frokost dagen etter, men bare satt seg i bilen og dro.

- Dere arrangerte felles julebord for butikkjeden og lastebilvirksomheten. Var det et sosiologisk eksperiment? Jeg tenker det er duket for mange historier om man kombinerer en gjeng lystige lastebilsjåfører med en samling yppige klesberter og tilsetter en klype øl, mat og musikk? Ble det mye musikk?

- Disse julebordene var fantastiske, skal jeg fortelle. Dagfinn lyser opp og lener seg fremover. Kikker på mobilen som er satt på lydløs, men som nå vibrerer på bordet. Den får ligge. - Vi hadde opp mot 350 gjester og leide storsalen i rådhuset. Julebordene var en stor begivelse med god mat og drikke der gjestene alltid kom pent kledde og oppførte seg ordentlig. Dagfinn ler og mimrer litt for seg selv. - Det er klart, det var jo noen ytterpunkter som møttes, jeg husker en kar - han var vel kanskje noe uflidd til daglig - som pent gredde håret bakover og ba opp en av de virkelig flotte Oslofruene til dans. Men det trenger du ikke skrive. Det hele gikk veldig pent for seg og alle var fornøyde.

- Du må gi deg med å si hva jeg ikke trenger skrive. Tilslutt blir det jo ingenting igjen.

- Jeg får tilgang til manuset før det går i trykken, ikke sant? Dagfinn ser litt urolig på meg. Du skjønner: En gang Kapital skrev om meg, satte de inn et bilde av en helt annen fyr.

- Jeg lover å ikke sette inn bilde av en helt annen fyr.

- Fint. Men jeg vil ikke at det skal virke skrytende. Jeg liker ros, men ikke skryt. På samme måte vil jeg heller ikke støte noen. - Det er viktig for meg å få frem at jeg ikke hadde klart dette alene. Jeg har folk som har vært her i mer enn 25 år, flinke folk. Derfor er jeg mer glad i ros av selskapet enn skryt av meg selv.

- Du skal få lese saken før den trykkes. Jeg lover.

- Fint. Men du må vente til mandag morgen. Jeg har ikke sånn mail hjemme. Dagfinn roper inn Dag igjen. Dreier samtalen litt over på ham. - Selv er jeg jo på vei ut og blir pensjonist, avslutter Dagfinn Harlem.

Vi får nå se.

Ingen vet hvor Harlem hopper.