5

Bilder

- Jeg må bare ned med søpla. Det går dyr i den, som du ser.

Tommy Rustad trekker til seg hånden han nettopp har hilst på meg med, bøyer seg ned og plukker opp to poser som står der utenfor døren ved hjemmet hans på Harestua. Den ene har et hull i seg. Så spretter han avgårde og kommer tilbake to minutter senere med dagens avis under armen.

Slik vi kjenner ham fra Autofil og Broom på TV. Eller fra utallige seire i bilsport.

Slank, gutteaktig og blid.

Alltid så fordømrande blid. Må han være slik? Så vellykket, liksom. Trener gjør han sikkert også.

Forstår han ikke at han dermed får oss andre til å fremstå som sære, usikre?

Tommy er født i 1968. Året etter ga The Who ut en plate med navnet hans. Det er slikt vi hadde briefet av på fest. Noe sier oss at Rustad gir blaffen i slike billige poeng.

Vi lager derfor ikke noe nummer ut av dette, idet vi blir bedt inn på kjøkkenet og får en solid kopp kaffe.

Tommy Rustad er tredje generasjon tømmertransportør. - Hadde det eksistert tømmerbiler på oldefars tid, ville jeg vært fjerde, flirer han og henviser til at oldefaren var tømmerfløter.

Men det er hans far, Ola Rustad, som nok bør ansvarliggjøres for sønnens interesser. Med sin første Scania 56 innkjøpt i 1963 og solide interesse for bilsport, er anklagen trolig lei å komme unna på dommens dag.

På det meste hadde faren fire tømmerbiler. Fortsatt har han én tippbil. Sjåføren er 70 år.

Tommys to sjåfører er ikke mer enn 66 og 67 år gamle. Bare ungfolene, altså.

- Jeg har vært bortskjemt med disse karene, skryter han. De er av den gamle skolen, tar med bilene hjem og holder dem vedlike. Disse gutta klarer seg selv. Jan Arvid Korsmo, som kjører tømmeret, vokste opp med farsan på Nannestad og kjørte for ham. Jeg overtok både sjåfør og bilen da farsan i år 2000 ville trappe litt ned.

I 2001 handlet Tommy også to tippbiler fra Gran Taraldrud. Etter noen år solgte han den ene, kjøpte en krokbil og senere en komprimatorbil. Det er en tid han ikke vil ha tilbake. - Det ble lite penger og mye styr. Har aldri hatt noen ambisjoner om å drive stort. Det endte med at de fire brukte bilene ble solgt, og to nye ble innkjøpt.

Tommy sitter over meg ved kjøkkenbordet med armene i kryss. Det skaper distanse, men så får det da i rettferdighetens navn også være måte på hvor åpen og kamerat man skal være mot noen man nettopp har møtt og som man bokstavelig talt har fått i kaffen denne morgenen. Jeg synes han gjør en god jobb. Tommy serverer pepperkake. - Vi får spise nå. Nærmere jul er vi dritlei dem. - Jeg baker forresten pepperkaker sammen med barna mine en gang i året. En tradisjon jeg har hatt siden sønnen min, Julius, var 2 år gammel. Tommy trekker på smilebåndet.

En pepperkakebakende tømmerrallysjåfør.

Tommy Rustad burde vært en Øystein Sunde-låt.

Av og til biter han litt på fingertuppene eller neglene. Ikke nervøst, men det later til å være en lenge innarbeidet uvane. De er korte. Butte. Som hos mekanikere.

- Jeg har en Scania R730 tømmerbil som var ny i mars og en R500 tippbil fra 2008, forteller Tommy. - Det går liksom i Scania her hos oss. Han kikker opp i koppen min, og gir påfyll av kaffe. Selv tar han bare en høflighetsskvett, enda han normalt sett drikker bøttevis med kaffe. Både Tommy og kona Lisbeth kan godt drikke en kanne hver og gjerne like før leggetid.

- Tippbilen går i fast kjøring på Feiring Bruk på Lørenskog, mens tømmerkjøringen foregår stort sett for skogeiere i Nittedal, Skedsmo og Leirsund i tilegg til Lunner Almenning forklarer han.

Mye av tømmeret går til Borregaard og Lierstranda. Dermed må han legge opp ruten slik at han unngår køkaos gjennom Oslo.

Det er med andre ord ikke ren plankekjøring å være tømmertransportør.

- Køen er en ting. En annen er disse bompengene. Det blir mye for biler som går inn og ut av Oslo hele tiden, sukker Tommy og konstaterer at overskuddet ikke er overveldende på to lastebiler. Dessuten går han ikke rundt i overstadig lykkerus for etterutdanningen. - Det er vel og bra med repetisjon, men et sted må det jo gå en grense. Transportøren i ham gjør krav på et samtykkende nikk før han fortsetter: Gutta mine har nettopp tatt den og synes det var de mest bortkastede timene i livet sitt. De kunne jo alt fra før.

Selv må Tommy ta sin til neste år.

Han har vann på mølla nå. Snakker raskere. - Det blir jo alt for mye byråkrati her i landet. Vi burde jo hatt en advokat hver. Han ler: Hvert firma, sin advokat.

Tommy har meldt seg inn i NLF. - Jeg så ikke behovet tidligere, men de gjør en god jobb og det er viktig å støtte opp om den biten. Dessuten er det godt å ha en organisasjon i ryggen om noe skulle skje.

Om han kjører selv også?

Tidligere kjørte jeg nok mest ved sykdom eller ferie, men i fjor ble det hektisk. Den ene sjåføren min, Jan, fikk kreft her for en tid tilbake. Heldigvis gikk det bra med ham, men det ble mye kjøring på meg. Jeg har kjørt mer tømmer de siste to årene enn de ti forutgående årene tilsammen. I tillegg hadde jeg full jobb og familie å ta hensyn til. På toppen var det Broom-festival.

Du er samvittighetsfull, skjønner vi. Er det jomfruen i deg som kommer til syne?

Nja, det vet jeg ikke. Men jeg er ærlig. Kanskje litt for ærlig innimellom. Tommy kikker opp, men forklarer ikke mer. - En får være som en er, lukker han temaet mens han kikker på klokka og deretter strekker hals for å forsikre seg om at jeg fortsatt har kaffe før han skjenker en ørliten klunk til seg selv og lar siste skvett stå igjen på kanna. - Du skjønner, det er nesten ikke mer kaffe igjen i posen. Får kjøpe mer.

Tommy tok lastebilmekaniker-linja på yrkesskolen, deretter tok han fagbrevet hos Scania på Furuset, før militæret i sin tur tok ham. Etter utført plikt for konge og fedreland, kjørte han en periode for sin far - før bilsporten tok overhånd og galskapen ingen ende ville ta.

Fra 1987 til 1992 ble Tommy Norgesmester seks ganger, vant nordisk en gang og sikret seg hele 48 seire i rallycross og bakkeløp før han vendte nesa ut i Europa. (Se rammesak) Ifølge Wikipedia er Tommy Rustad tidenes mestvinnende nordmann når det gjelder internasjonal asfaltracing.

De siste årene har han vært fabrikksjåfør for Volvo. Det vil si, frem til for en uke siden.

- Samarbeidet med Volvo er avsluttet etter denne sesongen. Nå skal jeg bruke de nærmeste månedene på å se om jeg skal satse eller gi meg. Kanskje begynner jeg å bli litt gammel for dette nivået, men det finnes jo alltid alternativer. Jeg fikk et tilbud på mail i morges og har nok ikke kjørt mitt siste løp, ler han og forteller at han har et mer avslappet forhold til bilsport nå. - Det kommer gradvis med årene. Er ikke noen krise om jeg ikke kan kjøre profesjonelt lenger. Vi tror ham, men bare såvidt. Under overflaten ligger det nok litt hjelmlengsel ennå.

Det smeller jo rett som det er i hans idrettsgren. Om han har hatt noen alvorlige ulykker?

Joda, det hører jo med. Jeg har hatt flere smeller, men ikke mer alvorlige enn at jeg selv har kunnet gått ut av bilen. Hadde en kraftig smell i Nederland i 1994 og en i England i 1998. Ble litt forvirra i hodet etter disse, men man jo regne med at det skjer litt.

Akkurat, ja.

Du har en sønn fra et tidligere ekteskap, men det ble litt spesielle omstendigheter da din datter ble født?

Han ler. Knytter opp armene som har lagt i kors frem til nå, strekker seg og flirer litt igjen.

- Hun insisterte på å bli født en måned for tidlig, mens jeg var på løp i Sverige. Det var i 2005. Jeg kastet meg i bilen, kjørte 55 mil hjem og fikk med meg fødselen om natten. Det ble en velskapt datter, men for å rekke billøpet i Falkenberg, måtte jeg fly privatfly ned neste morgen. Allierte meg med en pilot og dro fra Gardermoen klokken 08.00.

Du har vært mye i Sverige. Fått pokal av kungen også?

Jada, både den svenske kongen og spesielt prinsen har jeg ofte rundt beina. Prinsen kjører jo selv også, så han hilser jeg ofte på. Bilsporten har en helt annen status i Sverige enn her hjemme. Svenskene er mer proffe.

Se Tommy kjøre Scania R80 V8 på Rudskogen. Artikkelen fortsetter under.

Autofil og Broom er avluttet på tv-skjermen. Men du har en og annen tv-opptreden ennå?

Jeg kjører ofte som stuntmann, men da ser man ikke at det er meg. Har kjørt litt i serier som Carl & Co. Nå kommer NRK snart med ny storserie som heter "Hjem". I serien er det ei jente som kjører Corvette. Jeg har et lite innslag der jeg spiller henne og tar noen piruetter.

Slike jobber er morro. I min verden er dette enkelt, men produsentene forventer seg ikke så mye og blir så takknemlige.

På overtid

Han ser på klokka igjen. Litt mindre diskret enn sist. Denne gangen tar jeg tegninga.

- Du begynner kanskje å få det travelt?

- Neida, neida. Men det er en kabel på tipphengeren som må skjøtes. Den har sikkert vært nedom bakken. Jeg lovte å ordne det. Men det er ikke noe stress. Ennå.

Vi sitter på overtid i forhold til avtalen, men høflig som han er, vil han ikke vise det. Noe sier oss dog at han er på plass i bilen med verktøyet sitt før vi har rundet den hvite postkassen i enden av bakken hans.

Det hele handler nok litt om rastløshet også. Når det blir litt rolige perioder etter lengre tids mas, kan han bli rastløs. - Da klipper jeg plenen og trener, forteller Tommy.

Fortsatt tar han altså endel service på lastebilene. Men det blir med bremseskifter og enklere saker. - Før tok jeg dekkskiftene også. Sto der med slegge og spett. Men nå er det ikke mulig lenger uten annet utstyr.

Vi har ikke noe verksted, så vi står ute. Jeg skrur for farsan også. Han bor jo rett nede i Hakadal, så det er ikke noe problem.

Ikke noe problem, nei. Kan tenke oss det. De er litt like, alle disse bilgutta. Gutteaktige, uforskammet rake i ryggen og med kjappe replikker. Som om Vårherre hadde en egen trimmet støpeskje i rustfritt stål og dobbel weber-gasser nettopp for dem. En røffere støpeskje enn hva Dressmann-gutta fikk.

Ingenting er liksom noe problem. Da Tommy var yngre, overhalte han en motor på gårdsplassen hjemme i løpet av helgen. Det er greit. Men det kom ti centimeter snø mens han holdt på. Det er ikke like greit. Synes vi. Men så har vi endt opp som mellomkorpulent journalist og han som Tommy Rustad. Navnet Tommy betyr forøvrig "Tvilling". Så har han vel to i seg, da.

Tommy avbryter tankerekken med å kle seg opp for fotografering. - Rødt blir vel bra? Ja, rødt blir bra, sukker vi. Men klarer ikke la være:

- Hvordan er det på vinteren? Blir det ikke i kaldeste laget å skru ute?

- Bare å ta på seg tøy, det. Tommy gliser. Forstår liksom ikke spørsmålet.

Tenkte vi det ikke.