Retro: «Armédødarfortet»
Jostein Flåøien, Foreningen for Høytorp Fort
På slutten av unionstiden med Sverige, ble det norske forsvaret rustet kraftig opp. Det ble investert i nye panserskip, Krag-Jørgensen ble innført, et av datidens mest moderne og treffsikre geværer. Over 150 nye feltkanoner ble anskaffet, samtidig med nye posisjonsskyts og nytt artilleri til kystfestningene. Utprøving og innføring av uniformer med farger som gikk mer i ett med terreng og natur, startet også opp.
Som en direkte følge av unionsoppløsningen med Sverige i 1905 ble bygging av nye forsvarsverk langs grensen mot Sverige en selvfølge. Men omfang, lokalisering og løsning ble gjenstand for mye diskusjon.
Kanoner som premiss
I årene 1901 til 1903 ble det kjøpt inn moderne festningsskyts til Grensefestningene. Dette var så blitt demontert i 1906, og den store investeringen måtte fordeles til bruk i nye forsvarsanlegg. Antall kanoner ble derfor noe av premissene for hvor mange nye fort det kunne bygges. Skyts som skulle fordeles var; seks 12 cm kanoner i pansertårn, fire 12 cm festningshaubitser med splintskjold, åtte 10,5 cm festningskanoner med splintskjold, fire 7,5 cm festningskanoner med splintskjold og atten 8,4 cm feltkanoner. Allerede i 1907 ble noe av skytset fordelt til nye anlegg under utføring, og det skyts som ikke var fordelt ble bestemt benyttet i Fossumavsnittet. Fire kanoner i pansertårn, fire festningshaubitser og seksten feltkanoner, ble tildelt de nye befestningene her, da dette ble ansett som det viktigste avsnittet.
Tyngdepunktet av forsvaret ble flyttet fra Fredriksten festning og til Fossumavsnittet, etter opprettelsen av den nøytrale sonen. Dette skyltes i hovedsak at Fossumavsnittet var et kommunikasjonsknutepunkt, og at korteste veiforbindelse til Christiania gikk her, samtidig som Smaalensbanens Østre linje og hovedveien mellom Christiania og Stockholm krysset Glomma her. Samtidig var dette et rikt jordbrukslandskap, som kunne gi en angriper som satte seg fast, god tilgang på forsyninger og mat. Stortinget fryktet derfor at en angriper ville slå seg til ro, med å okkupere Glommas østre bredd. Derfor var det full enighet om at Glommas østre bredd måtte få et offensivt sterkt brohode.
Skulle bli størst
Området hvor Høytorp fort skulle bygges, ble oppmålt av ingeniørkaptein J. Naterud i 1908, og alle forslagskart har denne oppmålingen som kartgrunnlag. I 1911 kom ingeniørkaptein Thomas Neumann til Mysen for å lede byggingen av Høytorp fort. Neumann fikk også ansvaret for utbygningen av brogalleriene ved Glomma i 1913. Han hadde blant annet stått for byggingen av Ingstadkleiva fort i Stjørdalen (1907-1910), bedre kjent som Hegra fort.
Høytorp fort skulle bli det største fortet langs grensen mot Sverige. Fra 1915 ble Neumann beordret til å stå for utbyggingen av Raufoss ammunisjonsfabrikk, og ingeniørkaptein Sandberg som sto for byggingen av Trøgstad fort overtok ansvaret for Høytorp fort og brogalleriene frem til 1918, da festningen ble avlevert som ferdig.
Anleggene på Høytorp fort var nærmest å regne som ferdige allerede i 1915, men enkelte mindre arbeider gjensto fortsatt på begge fortene. Kommandant oberst Olaf Elias Jølsen, ble utnevnt i juni 1915, og de første rekrutter ankom 10. august 1915 og juni året etter til Trøgstad fort.
I 1911 starter anlegning av vei til området, og området hugges. Fra 1912 av, starter arbeidet med selve fortet, samtidig ble veien fra Mysen stasjon og opp Vanduggbakken kraftig utbedret, for å lette frakt av alt materiell som ankom med jernbanen. De første bygningene blir også reist dette året, blant annet vollmesterboligen, som tjente som anleggskontor, samt hvilebrakke, smie og sprengstoffskur.
«Armédødaren»
Høytorp fort var den eneste av de nye befestningene langs grensen som Sverige protesterte høylytt mot. Fortet ble i hemmelige svenske militære dokumenter beskrevet som «armédødaren» og «inte ofalig». Sverige lagde flere angrepsplaner mot Norge etter unionsoppløsningen, blant annet i 1907-1908, 1917 og den siste kjente så sent som i 1954!
Selve terrenget gjorde at det var lett å planlegge forsvarsverker på Høytorp fort. Området består av en høy lang åsrygg, en mindre lavere kolle og et daldrag mellom disse. På høyeste punkt på den lange åsryggen, kalt Vardeåsen, ble det sentrale fjellanlegget, Reduiten, bygd. På den lavere høyden mot Mysen, kalt Vestre høyde, ble det utbygd infanteristillinger, tunneler, kanon- og lyskasterstillinger. Selve Reduiten ble bygd etter forbilde av sentraleuropeiske forsvarsverk. Høytorp fort ble først tildelt to 12 cm tårnkanoner, fire 12 cm festningshaubitser og åtte 8,4 cm feltkanoner. De to tårnkanonene ble plassert på det høyeste punkt, festningshaubitsene ble plassert mellom de to høydene på området. På Vestre høyde ble fire feltkanoner fastmontert, mens de resterende fire feltkanonene kunne flyttes rundt på området og brukes enten på Vestre høyde eller nord for det sentrale fjellanlegget. Dessuten ble det i 1917 laget en kanonkassematt lengst syd ved Storfyllingen hvor en av feltkanonene kunne fastmonteres. Befestningene ble vedtatt forsterket i 1913, og to nye 7,5 cm tårnkanoner ble bestilt fra Belgia, men disse ankom først 1920, grunnet 1. verdenskrig, og ble ikke montert ferdig før 1934. År 1920 ble det også montert en antibaloonkanon på Vestre høyde, beregnet på å skyte ned luftskip. Utenfor det sentrale fortet ble det bygd flere infanteriverk og kanonstillinger, det hele ble omkranset av en ti meter bred og 1600 meter lang piggtrådsperring. Til piggtrådsperringen krevdes det mye piggtråd, hele fem godstog, fullastet med piggtråd, ankom Mysen stasjon!
Grytehull i taket
Høytorp fort skulle bli hovedfortet i Fossumstrøkets festning, og anlegget fikk derfor et monumentalt preg med arkitektonisk særpreg, som tårn og borgtakker. Stort sett var Høytorp fort ferdigstilt i 1915, men enkelte arbeider og utbedringer pågikk også senere.
Til sammen ble over 1100 meter med tunneler drevet ut, og fortgrav sprengt ut. Alt uten bruk av maskiner. Borehull ble laget med fjellbor og feisel, og det var langt i mellom borehullene. De ladet hardt, og teknikken kalles grytesprengning. Tunneltak har flere steder de typiske grytehull, som flaggermus elsker å overvintre i. Antall kubikkmeter med masse fra sprengningsarbeidene ble nøye utregnet, og benyttet i planleggingen til byggingen av forsvarsstillingene i anlegget. Til sammen er det 1350 meter med brystvern og skyttergraver, hvorav mesteparten er murt opp av stein fra sprengningsarbeidene. Atten skytterstillinger, såkalte kaponierer ble bygget, noen med vegger og skytterskår av oppmurt stein og tak av betong, andre kun av betong. Tre lyskasterstillinger av betong, samt fem åpne kanonstillinger ble støpt i betong. I de utsprengte tunnelene i fortgraven ble det støpt tak og vegger i armert betong, noe som gjør anlegget til Norges første store armerte betongkonstruksjon, ca. ti år før Havnelageret i Oslo, som er hevdet å være den første. Veggene er 1-1,5 meter tykke, takene 1,5-2,5 meter. All betong ble håndblandet, og det ble benyttet ca. 75-80% gyset prosentstein og Portlandsement. Innvendige forblendingsvegger i tunneler ble murt opp av teglstein og pusset.
«Tykke Bertha»
Av veier ble følgende bygget; 1280 meter fire meter bred, 1360 meter tre meter bred og 280 meter én meter bred. Tårnkanonene, som opprinnelig ble innkjøpt til Fredriksten festning, ble demontert og transportert med tog fra Halden i 1906, mellomlagret på Ski magasinleir, og ankom Mysen stasjon, våren 1915. Kanondelene ble fraktet opp til fortet ved hjelp av grove plank innsmurt med grønnsåpe, transportsleder, og trukket opp med lokomobil og vinsj. Et arbeid som pågikk i flere uker. Kanondelene ble heist på plass med taljer, og det gikk med ca. 85 kubikkmeter betong i hver kanonstilling. Hver tårnkanon hadde en vekt på 47,5 tonn. Den 22. august 1915, ble kanonene prøveskutt og godkjent av Kanonkontrollen. I 1925 var det reist 27 bygninger på området, samt bygd to vannbasseng, gravd ned vannledninger og kloakk. Sambandsnett på flere titalls mil med nedgravde jordkabler, skjulte observasjonsposter og sambandssentraler, sto for en tredjedel av total byggekostnad.
En rekke moderniseringer og forsterkninger ble foreslått på Høytorp fort, som følge av hendelser under 1. verdenskrig. En hendelse som virkelig satte en støkk i norske offiserer skjedde i Belgia. Under tyskernes angrep på de belgiske festningene rundt Liège, brukte tyskerne en grovkalibret kanon kaliber 42 cm, kalt «Tykke Bertha», som fikk inn en fulltreffer i ammunisjonsmagasinet på Fort Loncin. Granaten gikk rett igjennom tre meter u-armert betong, og eksploderte i fortets ammunisjonsmagasin. Over 350 belgiske soldater omkom, og hele fortet sprang i lufta. En rekke tiltak ble derfor foreslått utført på Høytorp fort, men få ble satt ut i livet, grunnet manglende bevilgninger.
April 1940
Av mannskaper på Høytorp fort fantes det ved krigsutbruddet 9. april, festningens kommandantskap på åtte befalingsmenn, fem håndverkere og et befalskurs på seks befalingsmenn og 70 artillerister, samt 40 soldater innkalt som nøytralitetsvakter. Til sammen 124 militære og fem sivilarbeidere.
Allerede 9. april fikk fortet første føling med de tyske angriperne. Tre tyske Junker 52 transportfly, eskortert av Messerschmitt ME 109 jagerfly, med tyske fallskjermjegere på vei til Fornebu, kom flyende lavt over Mysen og Høytorp fort. Tre norske Colt mitraljøser på luftvernstativ, gruppert på Vestre høyde, åpnet ild mot de tyske flyene og fikk inn flere treff, men klarte ikke å skyte noen ned.
Utpå formiddagen lørdag 13. april kom 12 cm tårnkanonbatteriet i aksjon. Sjefen for Askim-detasjementet ba om artilleristøtte etter at tyskerne drev de norske styrkene til retrett langs veien Askim-Monakrysset. Inntil kl. 15.50 bestemt ut fra observasjoner i Askim-området, men siden - når sambandet brøt sammen (sivile telefonnett) - ut fra skuddfeltkart på fortet i målestokk 1:25 000. Ilden ble avgitt i omganger fra 10 950 meter til 5100 meters avstand. Man konsentrerte seg om å beskyte de største veikryssene langs hovedveiene mellom Askim, Trøgstad og Mysen.
Det kom til skuddløsninger, også inne på festningsområdet, men å fortsette kampen ville vært meningsløst. Omkring kl. 13.30 den 14. april kalte kommandant Rodtwitt sammen til krigsråd. Resultatet etter en avstemning ble at videre kamp med tap av personell og ødeleggelser av Mysen ikke var forsvarlig, også med tanke på mangel på rent vann og proviant. Det ble gitt ordre om at kanonmekanismene skulle ødelegges.
Kl. 14.10 overga nordmennene seg, etter nærmere 24 timers kamp mot overmakten.
Høytorp fort ble overdratt vederlagsfritt fra Forsvaret til Eidsberg kommune i 2003, mot at anlegget skulle sikres ved å tilbakeføre og restaurere fortet på kommunens regning. Forsvarets opprinnelige plan var å mure igjen og fylle igjen alle stillinger på fortet, og deretter legge ut deler av området til boligtomter. På denne bakgrunn ble Foreningen for Høytorp fort stiftet i 1996, da mange i lokalmiljøet ønsket å bevare hele anlegget som et kulturminne.
