Omkjøring på grunn av en stengt europavei kan være en tidkrevende øvelse. Må det være slik? Foto: Frode Tellevik

KOMMENTAR AV FRODE TELLEVIK, REDAKTØR TRANSPORT: Nylig tok jeg noen fryktelig dårlige valg. Og jeg var ikke alene. Mange opplevde nok situasjonen verre enn meg, spesielt yrkessjåførene. 

På tur hjem fra et reportasjeoppdrag ble jeg i Åsane nord for Bergen forbikjørt av en politipatrulje på utrykning. Noen minutter senere, i rundkjøringen i Vågsbotn, kom det enda en, denne gang fra Bergen i retning Arna.

Jeg tenkte instinktivt at her har det skjedd noe trafikalt. På dette tidspunktet kunne jeg fortsatt på E39 mot Bergen og tatt ferja over fjorden for å komme meg trygt hjem, men den gamle blålysjegeren i meg hadde våknet. Jeg svingte mot Arna. Dagens dummeste beslutning.

Den ti neste minuttene var jeg mentalt tilbake på 90-tallet. Jeg kjente et øyeblikk på den gamle følelsen av å være på «utrykning» med politiradioen som jeg hadde handlet i Sverige og kameraet i passasjersetet, på jakt etter bilder til å selge avisene. Det gikk fort over.

Omkjøring

I Arna blinket det oransje på informasjonstavlene. «Arnanipatunnelen stengt». En stor pil til venstre varslet omkjøring. Jeg svingte av og fant meg et busstopp. Nettavisene meldte om kollisjon mellom personbil og motorsykkel i tunnelen. Ulykken virket heldigvis ikke så alvorlig, så jeg flyttet fokus tilbake til en snarlig retur til middagsbordet hjemme.

Det var da jeg tok dagens nest dummeste valg. Jeg fulgte pilen til venstre og startet på den åtte kilometer lange omkjøringen på fylkesvei 5354 via Garnes. En vei som var utgått på dato allerede på 70-tallet.

For å si det slik. Det gikk i rykk og napp. Tunge kjøretøy strevde etter hvert mer og mer med å ta seg frem og til slutt stanset det helt opp. I over en halv time sto trafikken bom stille, før en politibil med blålys jobbet seg fremover i køen for å prøve å rydde vei.

Ingen skam å snu

En kjapp sjekk på nettavisene bekreftet at tunnelen nå var åpen igjen. Og her sto vi. Privatbiler, bobiler, varebiler, busser, lastebiler og modulvogntog. Vi manglet bare Øystein Sunde og et par vogntog fra Stabburet og Frydenlunds Bryggeri, så kunne vi anlagt en liten by.

Selv tok jeg på et tidspunkt valget om å snu og kjøre tilbake til Arna og ta den nå åpne tunnelen i stedet. Som tenkt så gjort. På veien passerte jeg en endeløs kø av oppgitte bilister og enda mer oppgitte yrkessjåfører.

E16 Arnanipatunnelen ble åpnet i 1980. Da var denne veien utrangert. I går måtte den ta unna trafikkbelastningen anno 2025. Det gikk som det måtte gå. Foto: Frode Tellevik

Da jeg et kvarters tid senere kom ut av Arnanipatunelen kunne jeg fortsatt se dem stå der, på en endeløs stillestående rekke. Hvor lang tid det tok før kaoset løste seg opp, vet jeg ikke.

Men det jeg vet er at denne omkjøringsveien, i likhet med veldig mange andre, ikke er dimensjonert for det den blir utsatt for hver gang europaveien krever bistand. At all trafikken, med alt det innebærer, ledes ukritisk inn i slike feller som dette når en omkjøring er nødvendig, er for meg en gåte.

Er dette det beste vi får til?

Har ikke Statens vegvesen en eneste plan på denne type kriseberedskap?

Hva om det hadde vært behov for nødetatene å bruke den samme omkjøringsveien? Hva om det oppsto en tunnelbrann som krevde innsats fra begge sider?

Det er skremmende at veitrafikksentralen med et tastetrykk kan utløse et slikt kaos, uten å foreta seg noe mer.

Når norske tunneler stenges for vedlikehold, settes det konsekvent opp ledebil for å lose trafikken en vei om gangen, både langs fylkesvei 5354 og andre steder. Når det skjer en ulykke er det fritt frem, med en kaosgaranti på 100 prosent.

Forstå det den som kan.