Betongtavlen henger høyt og juryen har i år vurdert i alt 23 små og store prosjekter i den skarpe konkurransen. Gode løsning av tekniske utfordringer, kvalitet i utførelse av arbeidene, miljøforhold og ikke minst arkitektoniske kvaliteter skal begeistre juryen.

– Juryen endte i år opp med 6 sterke finalister som på hver sin måte viser spennet i bruk av betong. Flere av prosjektene har svært komplekse problemstillinger som utfordrer både ingeniører og arkitekter, sier juryens leder Jan Eldegard Hjelle. 

– Det sier seg selv at det er en komplisert jobb for juryen å vurdere så mange ulike kandidater for å plukke ut den som utmerker seg å være den beste. Det var svært hard kniving i toppen blant de 6 finalistene men totalt sett er det Bukkekjerka som på den beste måten har tilfredsstilt juryens kriterier og gitt oss størst begeistring. Dette flotte anlegget vinner derfor Betongtavlen, sier Hjelle.

Juryen skriver dette om Bukkekjerka:

Mot åpent hav langs Fylkesvei 974 på Andøya i ville Vesterålen ligger det mytiske spisse fjellet med den like mytiske offerhulen i. Denne mørke hulen med panorama mot sydvesthorisonten er kraftsentrumet i Bukkekjerka eller Bohkegeargi som stedet heter på samisk. Dette stedet har tiltrukket seg folks sjel så lenge man kan huske og det er ikke vanskelig å se for seg fjellformasjonene og steinene i dette området besjelet som grotesker der de fråder mot det ville havet i nattemørket. Og havet tok mange.

Morfeus har komplettert Bukkekjerka. Det har de gjort på en svært elegant måte med en samling av ekspressive skulpturelle brettede betongflak som henger sammen og spiller sammen med det enorme sceneriet på stedet. Det er sjelden man får en slik mulighet til å leke med fri form som i denne oppgaven. Det er tatt utgangspunkt i de vakre taggete nordnorske fjellene, men med stor respekt. Det er kun addert. Betongflakene bukter og folder seg helt presist, alt langs rette linjer, bare så vidt forbi, ved siden av eller over naturens egne former. Prosjektet er nok et fantastisk turistveiprosjekt i betongsamlingen til Statens vegvesen.

Hoveddelen av prosjektet er rasteplassen langs veien. Dette er et langstrakt anlegg hvor et utstøpt betongmassiv med varierte skrå flater megler fint mellom veien og den sårbare naturen på nedsiden. Det er ramper og trapper som tar opp terrenget i begge endene og som leder videre mot havet. På den lange rasteplassen dannes et kontra-punkt til den langstrakte linjeføringen. Det er en brettet ramme- eller løkkeformasjon med et helt blankt parti i midten, nesten som et øye. Dette er det mest fascinerende av det hele, serviceanlegget eller toalettene som fullstendig speiler betrakteren og den ville naturen rundt. Det er svært elegant utført i blankt polert syrefast stål og enveis glass uten karmer eller omramminger, kun tynne skjøter slik at det framstår som alt og ingenting. Det både kontrasterer og kopierer naturen. Og her kan man sitte trygt på do og se rett ut fra gulv til tak og videre ut i havet mot nord uten at noen ser inn. Hele veggen er i glass, men stoler man ikke helt på det kan man sette spenning på glasset slik at det diffuseres. En helt utrolig effekt og et dristig grep.

Videre består anlegget av noen mindre men ikke minst sterke elementer. Det er en enkel betongklopp i ett rett stykke som leder veien videre lavt over det myrlendte terrenget til fyret utenfor og en grillplass i rullestein. Det er en betongbenk oppå berget for betraktning av hav og midnattssol. Denne benken er enkel men har den karakteristiske skrå og kantete formen og kan således leses som en konseptmodell for hele Bukkekjerka. På sørsiden ligger det mytiske hullet og offerstedet. Like nedenfor kompletterer en samling av betongbenker naturens eget seremonirom på vigslet grunn.

Betongen i hele turistveiprosjektet er utført med lyst tilslag slik at overflatene framstår som en frisk balansert kontrast til grå steiner og grønne enger. Betongflakene er forskalt manuelt med den ene platedimensjonen 750x1500 mm som utgangspunkt. Det er to konuser for hver plate og platene er lagt helt i hverandre slik at skjøtene blir minimale. Platene skifter retning der hvor ett flak møter et annet. Dette gir et dynamisk spill mellom flak og mønster. Dilatasjonsfuger ligger i overganger og fall mellom ulike betongflak. Det er tydelig at forskalings- og armeringsarbeidet er utført med stor presisjon. Mot nord på rasteplassen er en av skråningene så slakt fallende innover at det ble nødvendig å lage prefabrikkerte flak på stedet for å få en tilfredsstillende overflate. De er laget som elementer som ble heist på plass. I Bukkekjerka er det mye betong og en elegant detaljering i overgangene mot det eneste andre materialet som er de speilende overflatene.

Bukkekjerka viser på en forbilledlig måte hvordan naturens form kan kompletteres av menneskeskapt form i betong utført på et teknisk og estetisk svært høyt nivå.