8

Bilder

– Imponerende saker man bygger og får til her i Brattvåg, sier Arne Tande (t.v.) og André Olav Lillestøl med tanke på supplyskipet i bakgrunnen. – Men nå må vi ta et nytt og annet skritt inn i fremtiden, mener begge, som ivrer for nytt robotteknologisk senter, der alle industrier er ment å samarbeide om mer moderne produksjon, ved robotisering og det nyeste innen rasjonalisering. Foto: Nils Erik Langva

Av Nils Erik Langva 11. april 2016 12:30

Tande er mannen som i 2013 forlot en toppstilling i Rolls-Royce fordi han ikke lenger ville være på med den omfattende outsourcingen i norsk industri, som han selv sier til Logistikk & Ledelse.

Såkalte velinformerte kilder mener å vite, at stabeis var ordet noen hvisket seg imellom da den anerkjente industripersonligheten takket for seg. Fra hva de fleste av oss ville oppfatte som en kremjobb.

I dag snakker de samme høyt om ham som en visjonær, hører vi. En skipper som ikke vil gå ned med det sunnmørske, maritime næringen. I stedet har han gått på broa i den hensikt å gi gasspådrag, og anspore mannskapet til å gjøre skuta flytedyktig igjen.

Ambisjonene er ikke ringe. Tande vil bygge fremtidens fabrikk, som har fått betegnelsen RobTek. Planen er at den reises som et robotteknologisk senter.

Hele 22 sentrale bedrifter i regionen er aktivt med og betaler halve kostnadene for planleggingsfasen, som er delt i tre faser. Innovasjon Norge har vært og er en viktig medspiller. Tandes hjemkommune Haram vil i Brattvåg stiller med gratis tomt til anlegget.

Planen er at senteret skal utstyres med produksjonsteknologiens aller siste landevinninger. Spesielt rettet mot robotisering.

Alle typer bransjer skal kunne hente informasjon om det siste av det nyeste, gjennom kurs og seminarer.

Men særlig interesse er det for et nyskapende opplegg med praktisk øving i bruk av roboter, på en produksjonslinje under stadig endring. Her kan eksterne bedrifters operatører både eksperimentere, trene og produsere. Produksjonstid kan leies, er tanken. Alle typer bedrifter kan benytte senteret.

– Før jeg tok til med dette var senior vice president for dekksmaskiner og offshore utstyr i Rolls-Royce, stasjonert her i Brattvåg. Ingen ting var i veien for at jeg fortsatte i konsernet resten av mitt yrkesaktive liv.

Men den omfattende outsourcingen i industrien fikk alle varsellamper til å blinke hos meg. Dette ville jeg ikke være med på lenger.

Alt for lenge hadde innstillingen vært: Svaret er Kina, men hva var spørsmålet, sier Tande retorisk?

Produksjonen i leverandørindustrien på kysten var i overdrive da han forlot Rolls-Royce. Bedriftene besværet seg stadig mer klagende om problemer med å skaffe fyldig nok arbeidsstokk, med nødvendig kompetanse.

Verftsindustrien importerte arbeidskraft, men eksporterte arbeidsoppgaver til lavkostland. Skipsskrog ble bygd i Polen og Østen, og tauet hjem for montering av allehånde avansert og styggdyrt utstyr. Et glohet marked overbelastet underleverandører og entreprisehavere.

I dette klimaet sto spørsmålet om mer rasjonelle produksjonslinjer og ny robotteknologi ikke veldig høyt på agendaen hos alle. Treet vokste likevel like lukt inn i himmelen. Ingen hadde tid til annet enn å produsere, produsere, produsere.

– I rettferdighetens navn må vi likevel slå fast at i perioden fra 2008 til 2013 var aktiviteten og produksjonen så omfattende, at flere bedrifter ikke hadde andre valg enn å flagge ut, understreker Tande:

– Oppbygging av intern kapasitet var praktisk talt umulig. Dette ville være for tidkrevende, og bedriftene ville tape til innen- og utenlandske konkurrenter. I verste fall ville investeringene være forfeilet.

Likevel var det for meg klart at utflagging av produksjon ikke kan fungere over tid. Det er usannsynlig en ingeniør kan designe et optimalt produkt uten å kjenne til produsentens teknologi, utstyr og produksjonslinjer i detalj.

Som følge av de gode tidene kom ikke suksess for tanken om et robotteknologisk senter flytende på ei fjøl for Tande. I 2013 var altså industrien på Sunnmøre fullt opptatt med tyngre tonnasje.

Supplyrederne skrev det ene milliardprosjektet etter det andre inn i verftenes ordrebøker, i en fart og et omfang, så det formelig glødet i pennespissene.

De ansatte hadde drømmejobber og drømmelønninger. Nå tar de gjerne turen til den lokale bensinstasjonem, i håp om deltidsarbeid.

Tande, karakteriserer utsiktene for industrien på denne måten:

– Dette har forandret seg slik at mange er usikker på fremtiden i skipsindustribransjen.

Jeg har vært med på nesten lignende situasjoner, med nedgang i markedet. Tidligere har det kommet tilbake etter noen år. Nå er de fleste usikre hvordan på offshore markedet vil utvikle seg.

Viktigst nå er å beholde kompetanse som er opparbeidet regionen. Vi snakker om høykompetanse som, tross alt, kan utvikles videre.

– Lenge før nedgangen så jeg veldig klart at outsourcingen raskt ville nå et omfang som drenerte både landet og regionen for avanserte produksjonsmiljøer, sier Tande.

Dermed ble det til at han forlot sikker sjefjobb, investert i ny kontorpult, og ble leietaker i Haram kompetansesenter, med nystartet firma, "Offshore & Industry support".

I samtale med Logistikk & Ledelse understreker han gang på gang viktigheten av at både nasjonen og regionene er avhengige av moderne og fremskreden industriproduksjon. Den må sikres og hegnes om. Den må således bygges og virke lokalt.

Denne oppfatningen knytter han an til det tyske konseptet, "Industrie 4.0", eller den fjerde industrielle revolusjon.

I følge Tande har flere fra Norge, som ville studere, "Industrie 4.0" i Tyskland, fått beskjed om å komme seg hjem og sette i gang nyorientering snarest. Budskapet er at vi ligger langt etter.

Et av hovedpunktene i "Industrie 4.0" er nettopp hjemlig, avansert industriproduksjon.

– Jeg grøsser ved tanken på alle dem her i regionen som mister jobben, og nå nærmest tvinges ut av bedrifter, som blir nødt til å omstille, kommenterer, Tande:

– Hva skal vi gjøre dersom all fagkompetanse går tapt, fordi miljøene forvitrer. Kan noen forestille seg hvor vanskelig det vil være å bygge oss opp igjen, til samme nivå og med like høy ekspertise som regionen og landet disponerer i dag. Kanskje er dette ikke mulig.

– Hva gikk egentlig galt med outsourcingen, som var så omfattende?

– I bunn og grunn er hele problemstillingen at vi mistet kontroll. Når du får et produkt fra Kina, men oppdager feil eller brekkasje, så er det ikke bare å ordne dette i en håndvending.

Produsenten ligger på andre siden av kloden. Det er en lang kommunikasjons- og forsyningslinje.

Tenk på problemene "Hvermansen" fikk dersom service på bilen måtte foretas i produsentlandet, Tyskland eller Japan. For norsk og lokal industri var jo en sammenlignbar situasjon mer og mer virkeligheten.

Ved siden av de mange praktiske problemene, har vi kulturforskjellene. På en rekke områder forvanskes kommunikasjon og forståelse, gjennom store deler verdikjeden, simpelthen fordi vi ikke forstår hverandre godt nok.

Men fremfor alt hadde vi ikke god nok forståelse for at overføring av oppgaver, store og små, også resulterer i kompetanseoverføringer. Men ikke bare det, vi fikk jo også erfare at de som fikk kompetansen, ble konkurrenter i neste omgang. Mens vi – i mange tilfeller – ikke bare sto på stedet hvil, men unnlot å oppdatere egen kompetanse.

I dag opplever verden omfattende engasjement, og tiltak for "homesourcing". I mange land er egne organisasjoner stiftet for å arbeide med denne trenden. Jeg er altså ingen ensom ulv med disse tankene, selv om jeg var tidlig ute.

Tande er ingen overgiven fremtidspessimist, når alt kommer til alt:

– Industrien kan selvsagt føle at mye har gått feil vei. Men vi har ikke tapt muligheten til å gå den inn i en lysere fremtid. Det er ikke for sent.

– Men vi må støtte oss til robotene, slik man forstår deg?

– Rasjonalisering er mye mer en robotisering. Min tanke om teknologisenteret er derfor støttet opp av et mye bredere utsyn.

Robotisert produksjon er ingen billig investering. På den annen side kan vi ikke underslå at lønnskostnadene her til lands må bli en mindre andel av samlet produksjonskost. Investering i roboter vil hjelpe oss, mener Tande.

Men kostnadene med anskaffelse, drift og vedlikehold får mange bedriftsledere til å konsentrere seg om hva de oppfatter som mer praktiske og aktuelle gjøremål.

Implementering av robotteknologi er for de store bedriftene med serieproduksjon, er det sagt.

Tande protesterer på at hovedtyngden av norske bedrifter antagelig får stevne fremad uten denne typen utvikling fordi den blir for dyrt. Eller at tiden ikke strekker til for å skaffe seg kjennskap til hva som tilbys, og som kan passe i egen bedrift.

Det viser seg at nå at lavere investeringer, enklere programmering og implementering er mulig med teknologi som er i ferd med å utvikles. Da kan det bli stor økonomisk gevinst også i mindre bedrifter, med mindre serieproduksjon, påpeker han:

– Mitt siktemål er faktisk de små og mellomstore bedrifter, og deres behov for utvikling og bruk av roboter.

Det planlagte teknologisenteret gir dem en mulighet de ellers ikke ville hatt. Her kan de samarbeide om produksjon, der det er mulig. Eller leie tid for deler av produksjonen sin i en robotpark, som blir del senteret. På denne måten får de tilgang til muligheter som i dag er uoppnåelig for dem. Tilbudet eksisterer simpelthen ikke, sier Tande.

Han mener en vesentlig del av problematikken ligger i at veldig mange norske bedrifter er for små til at leverandørene av dagens robotteknologi estimerer dem i særlig grad.

– Her så jeg et veldig, gapende hull, rett og slett et kjempebehov for en hub som kan tre støttende til. Og dermed var tanken født om et unikt senter for rasjonalisering og robotteknologi.

Idéen har munnet ut i et pilotprosjekt i tre faser, hvorav to er gjennomført. Bedriftene som har støttet oss har gått inn med 1,6 millioner, og Innovasjon Norge med samme beløp. Sparebanken Møre har i tillegg gitt 1 million.

Bedriftene som er med, har til sammen 1.250 ansatte og 2,8 milliarder omsetning, Vard Group ikke medregnet siden konsernet er så sterkt representert i en rekke land, verden over.

Til slutt understreker Tande, at en svært viktig del for ham er utbredelse av forståelsen for viktigheten av kunnskapen om produksjonsteknologi:

– Mangler en denne, er det umulig å innovere konkurransedyktige produkter.