George Washington Carver, del 4: Vismannen i Tuskegee

George Washington Carver har i ettertid - etter sin død i 1943 - fått en stadig større æresposisjon i det amerikanske samfunnet. Kanskje er det fordi afroamerikanerne nå har fått den posisjon i samfunnet som er mer normalt for en person. Vi ser jo at de slipper til, og eksellerer, på stadig nye felt. Selv husker jeg at de ikke lenger ble holdt borte fra arbeidsmarkedet. Det ble lovbestemt under president Kennedy, men ikke operativt i Standard Oil Co. of California (hvor jeg jobbet) før sent på 1960-tallet.

Oddvar Eikeri

Å skrive om George Washington Carver er som å få lov til å lette på lokket på Sareptas krukke, det tar jo ikke slutt. Denne mannen har utført flere store (nei enorme) oppgaver og gjort flere briljante oppdagelser uten å ha andre hensikter enn å hjelpe andre - enn noen annen person jeg har kommet over. Jeg har i mine artikler gått relativt lett over mange av de motgangene han møtte på sin vei - også etter at han ble berømt.

Neger - ingen adgang

Carver ble ikke spart for de hvites hykleri og fordommer, selv etter at han var hedret over hele verden. Carver ble i 1920 invitert til United Peanut Association of America for å fortelle dem «om noen av de tingene han hadde gjort med peanøtten». Møtet skulle holdes på Exchange Hotell i Montgomery, Alabama. Da Carver ankom hotellet fullastet med sine esker og flasker fulle av peanøttprodukter ble han avvist av dørmannen « Sorry old uncle.. There´s no colored in here.» Carver sukket, satte fra seg sine saker på fortauet og fortalte dørmannen at hans navn var Carver, i hvilket ærend han var og om noen kunne være snill å fortelle UPA of America at han ventet der. Etter at dørmannen og portøren hadde diskutert saken seg i mellom og forsvunnet inn på hotellet en stund valgte de å føre ham rundt til tjenerinngangen til serviceheisen. Men før de kom til møterommet ble Carver stoppet - fordi møtedelegatene akkurat skulle innta lunsj. Carver ventet utenfor hotellet til kl. 14.00 før han fikk demonstrere sine peanøttprodukter.

Kongressmannen fra Alabama, som deltok i møtet, oppfattet at peanøttprodukter ville kunne bli en industri som ville berøre hver krik og krok av nasjonen. Han ønsket derfor å gi denne industrien beskyttelse i dens barndom, noe som måtte tas opp i den amerikanske kongressen. Kongressmann Henry B. Steagall foreslo videre at professor Carver var den rette person til å legge frem saken der - for ingen mann i verden kan presentere industrimulighetene for peanøtter bedre.

Carver skulle instruere komiteen for «Ways and Means» i det amerikanske Representantenes hus i Washington, D.C., 21, januar 1921. UPA hadde ikke tidligere hatt hell med seg når de hadde bedt kongressen om tollbeskyttelse mot japanske og kinesiske peanøttimportører.

Da Carver kom inn ble han møtt av komiteens leder, Joseph W. Fordneys ord: «Siden det er så sent på dagen, kan vi bare gi deg ti minutter».

Da Carver startet å demonstrere sine peanøttprodukter, hørte han et spørsmål fra salen: «Hva kan du om tollbeskyttelsestariffer?» «Ikke en ting - jeg kom hit for å snakke om peanøtter. Jeg er blitt spurt om å fortelle hvilke oppdagelser jeg har gjort om peanøttens nytteverdi og de mulighetene jeg ser mht. peanøtten som fremtidig industriprodukt. Men vi må skynde oss, for om ti minutter vil dere be meg om å stoppe». Etter dette svaret fra Carver brukte kongressens medlemmer ytterligere tre minutter av hans tid til latter.

Carvers presentasjon for kongressen

Carvers presentasjon er gjengitt i sin helhet i protokollen fra møtet - her er noen punkter han berørte.

Etter denne presentasjonen glemte kongressmennene at det var sent på dagen - og enstemmig ba de Carver om å fortsette. «Go ahead brother. Your time is unlimited», proklamerte Fordney. Møtet varte ytterligere to timer - med spørsmål, demonstrering og smaksprøver. Ja, de ba om at Carver måtte komme tilbake også ved senere anledninger.

Tollbeskyttelsen ble vedtatt, som foreslått, og professor Carvers berømmelse og popularitet steg til nye høyder. Pressen verden rundt kalte ham fra da av - the «Peanut Man».

Vismannen fra Tuskegee

Etter hvert som Carvers ry og berømmelse bredte seg utover store deler av verden, startet en flom av henvendelser pr. brev - mange kun adressert til Peanøtt-mannen. Hver dag ble det lagt ca. 150 brev på Carvers skrivebord. Han besvarte dem alle omhyggelig og detaljert. Det ble opprettet et eget underpostkontor ved universitetet for å ta unna posten.

Folk oppsøkte ham også personlig, både bønder, industrifolk og alle tenkelige andre kategorier som trengte hans råd og hjelp.

Under en langvarig brevveksling med Gandhi foreskrev Carver en vegetardiett til den store indiske folkeleder, og forklarte hvilke næringsverdier det fantes i de planter som lettest kunne dyrkes av hans sultende folk. Flere amerikanske presidenter ble hans venner og både prinser, fyrster og konger oppsøkte Carver i Tuskegee. Blant dem som kom var også kronprins Gustav (senere kong Gustav VI Adolf) fra Sverige. Han tilbrakte tre uker sammen med Carver for å skaffe seg alle mulige opplysninger om anvendelsen av landbrukets avfallsprodukter.

Carver utga også et antall opplysningshefter (44 i alt) til hjelp for bønder og vitenskap. Han skrev på et lettfatterlig språk som alle kunne forstå. Det første kom i 1898 og det siste i 1943. Noen av heftene var meget omfattende som for eksempel:

Carver holdt regelmessig sine forelesninger, musikkaftener og søndagsforedrag eller bibeltime som de ofte ble kalt. Dessuten avslo han aldri, så lenge han var i stand til å reise, å komme til et sted hvor han kunne tenne et lys i mørket. Ofte fikk han føle de hvites fordommer, men det var hans faste overbevisning at man bare kunne føle medlidenhet med rasehaterne og deres blinde brutalitet: «Ingen mann kan trekke meg så langt ned at han får meg til å hate ham».

Det er ikke lett å forstå at Carver kunne få arbeidsro til sine mange oppfinnelser og gjøremål. Carvers arbeidsdag startet med en tur ut i naturen kl. 04.00 og sluttet rundt kl. 22.00. Denne rytmen holdt han så å si i hele 75 år. Da han ble spurt om hvorfor han aldri giftet seg, svarte han at det ikke ville være riktig å forvente at noen skulle måtte leve sammen med en mann som daglig forlot henne kl. 04.00 for å spasere en tur i naturen.

Han var ikke opptatt av verdslige ting som penger, klær og komfort for seg selv, men hjalp ofte sine studenter med mer enn råd, han ga bort betydelige midler (penger) når han følte at det var til hjelp.

Carver, som hele tiden hadde hjulpet folk til å spise riktig, var selv et forbilde mht. egen ernæring.

Carvers spisevaner bar nok preg av hans personlighet. Kjøkkensjefen på universitetet fortalte at Carver likte å ta seg et glass portvin, men utover det holdt han seg til vann, kaffe og te - aldri melk. Hans spisevaner bar preg av regularitet, alltid til samme tidspunkter - som ei klokke. Han spiste alminnelig mat, grønnsaker, fisk, pølser, brød, kjeks og bacon. Tørket fisk var en av hans favoritter. Han spiste lett og aldri mellom måltidene.

Carver brukte alltid å oppmuntre og motivere studentene, og andre tilhørere, til ikke å miste motet når de møtte skiltene med «uønsket». «En neger kan!» pleide han å innprente dem når han hørte deres mismot eller skulle forberede dem til å møte verdenen etter eksamen. Men han aksepterte heller aldri den hvite manns fordomsfullhet. Selv med den massive negerdiskrimineringen også i nord og vest i USA hadde Carvers mange hvite venner som gjorde mye for negrenes eksistensmuligheter - den som betydde mest var Henry Ford.

Henry Ford

var en mann som satte pris på Carver. Han tilbød Carver én million dollar for å flytte til Dearborn, Michigan og installere seg i et fantastisk laboratorium innredet spesielt for Carver. I tillegg lot Ford bygge (på det samme området) en tro kopi av den hytta der Carver var født og hadde bodd i sin barndom. Carver gråt av bevegelse ved synet av hytta, men takket nei til å flytte fra Tuskegee - han var da 77 år. Carver besøkte laboratoriet kun få ganger - når han besøkte Ford. Ford besøkte til gjengjeld Carver flere ganger. Carver utviklet, som tidligere beskrevet, flere bildeler av landbruksprodukter som gjorde Fordbilen lettere - og at dette ble innledningen til plastalderen er jo en sensasjon i seg selv. Men Carvers mest betydningsfulle arbeid sammen med Ford var nok fremstillingen av syntetisk gummi. På plantasjen i Georgia (Fords landsted) var det store arealer med gyllenris, og av denne eiendommelige avlingen utvant Carver en melkaktig væske som kunne omdannes til et gummiliknende materiale. På denne måten begynte den spennende og langvarige jakten etter en erstatning for naturgummi. Da Carvers helse begynte å svikte, lot Henry Ford installere en heis fra første etasje på universitetet og til Carvers værelse i annen etasje.

Ford sørget for at mange negere fikk opplæring og arbeid på hans bilfabrikker, ja, det ble rene folkevandringen til Detroit av sørstatnegere. Han opprettet også en skole der i Carvers navn og sørget for store bidrag av forskjellige slag til universitetet i Tuskegee. Han uttalte også at Carver var den største vitenskapsmann og medmenneske i USA´s historie.

Etterskrift

I 1937 fikk Carver diagnosen pernisiøs anemi og hadde et kortere sykehusopphold. Da han ble syk igjen høsten 1942, nektet han å gå til lege. «Det er ingenting å gjøre», sa han, og som vanlig hadde han rett. Hans hjerne var klar til det siste - om ettermiddagen 5. januar 1943 sovnet han stille inn i Tuskegee.

Da nyheten om Carvers bortgang ble kunngjort samme kveld, begynte kondolanser å strømme inn fra hele verden.

President Franklin D. Roosevelt skrev at han regnet det som et av sine største privilegier å ha kjent Carver. Visepresident Henry Wallace uttalte: «De forente stater har mistet et stort menneske som praktiserte virkelig kristendom!»

I dagevis gikk lange rekker av sørgende forbi hans kiste i Tuskegees kapell. De kom fra fjern og nær - for å hedre ham og si farvel. Den fjerde dagen ble han begravd på en høyde på universitetsområdet.

Harry S. Truman (da senator fra Missouri) fikk en enstemmig tilslutning fra kongressen til å reise et minnesmerke over Carver.

New York Herald Tribune skrev: «Doktor Carver var, som alle vet, neger. Men han overvant alle hindringer. Han er kanskje det mennesket i vårt århundre som ved sitt eksempel har gjort mest for å skape bedre forståelse mellom rasene. Hans storhet vil leve evig.»

Det ble også opprettet et Carverfond der rentene skulle brukes til å støtte unge negere som var opptatt med vitenskaplig arbeide.

Innskriften på Carvers grav er et talende vitnesbyrd om hans liv:

«Han kunne ha føyd rikdom til berømmelse, men ingen av delene brydde han seg om. For ham lå lykken og den sanne ære i å tjene menneskeheten.»

PS: I min første artikkel om George Washington Carver skrev jeg at det ikke var helt sikkert når han ble født, og de fleste som har skrevet om Carver i ettertid har gjettet på når han ble født. På min nylige reise i USA fant jeg ut at han ble født 12. juli 1860 (dette er påvist via de folketellinger som ble gjort i området). Han døde dermed i sitt 83 år.

----------

Artikkelforfatter Oddvar Eikeri er direktør i ProPartners AS, og har studert Just-in-time inngående i over 20 år. Han har skrevet bøkene: «Just-in-time. Kundeorientert materialadministrasjon», «Materialadministrasjon. Kapital- og produksjonsstyring» (NKI-forlaget), samt «Fra Materialadministrasjon til JIT-drift» (Vett og Viten, 2002)eikeri@propartners.no

www.logistikk-ledelse.no © 2006