Læring: Paraglidingens Mekka
Paraglidingens Mekka
Ekte mexicanske mannfolk røyker sigarillos, drikker tequila fra flasken og forelsker seg i guddommelig vakre og minst like farlige kvinner. Slik er myten om Mexico. Nå var det en ganske annen grunn til at jeg befant meg på flyet til Mexico City en tidlig vårmorgen. Jeg skulle fly paragliding i Valle de Bravo - paraglidingens Mekka.
Stein Smaaland Mexico
Mer enn noen gang trenger vi naturen rundt oss til avkobling, enten det er i form av aktivitet på bakken, i vannet eller i lufta. Hvem av oss har ikke en eller annen gang i livet stått svett og sliten på en fjelltopp med en sterk og ubeskrivelig trang til å sveve ut over landskapet som en fugl?
Sitatet er hentet fra boken «Paragliding» (Johannessen 2003), den første norske læreboken om ekstremsporten paragliding. I august 2005 introduserte vi sporten (Smaaland 2005) basert på et grunnkurs som omfattet teori og flyerfaring fra Hemsedal, Årvoll (Oslo), Gol og Vågå. Denne senvinteren tok jeg skrittet helt ut, og hang meg med på en drømmereise sammen med noen av verdens beste paragliderpiloter.
Målet var å innfri drømmene jeg avsluttet med i fjor sommer om å utvikle meg videre fra å være paragliderelev («para pro 2») til å bli selvstendig pilot («para pro 3») i løpet av 2006, jfr. faktaruten «Paragliding».
Jeg har ikke nådd målet. Men jeg er på vei.
Et par uker i paraglidingens Mekka, Valle de Bravo, ti mil vest for Mexico City, har båret meg videre fra å være en usikker fugleunge, til å bli en noe mer kunnskapsrik og erfaren fugleunge. Men i Mexicos trygge sol, der det er et vær som tillater flyging hver eneste dag, kunne jeg, som tross alt ganske ny i ferdigheten, ikke unngå å få noen overraskelser.
Noen erfaringer
For å gi deg et raskt innblikk i dette, la meg først liste opp noen erfaringer og opplevelser;
La meg deretter ta deg med på en konkret flytur.
Planlegging og take-off
Det mest kritiske i paragliding er starten («take-off»).
Da vi ankom startstedet, El Penon, to mil og en times kjøretur sydover fra huset vårt ved Valle de Bravo-sjøen, pakket vi ut utstyret, kontrollerte det, ikke minst at linene er i orden og frie for småkvister og andre fremmedlegemer, jfr. Fotoserie 1.x. Dernest snurpes vingen sammen (foto 1.1), og bæres frem til take-off.
Når alle er klare, samles alle pilotene (et tyvetalls) og eleven (jeg) rundt instruktørene for en siste gjennomgang av dagens flyplaner, samt råd og vink om ulike lokale forhold ikke minst dagens værsituasjon (foto 1.2), og vi kaster blikk opp på skyene for å vurdere vindretning og vindhastighet i høyden, og ut i dalen etter ørnefugler som med sin flukt røper om varmluftboblene («termikken») har begynt å slippe løs fra dalbunnen.
Vi rigger opp, tar på hjelmen, og seletøyet, løfter den sammensnurpete vingen ut på take-off, noen hjelpende hender trekker vingen ut, vario og radio slås på... «testing»...
Vi kan starte forlengs eller baklengs, hvorav det siste er den sikreste og vanligste. Fotoserie 1.x viser en baklengsstart. Piloten (la oss kalle meg pilot) tar da tak i startlinene (1.3), og trekker gjerne vingen «opp i vegg» for en siste sjekk av at linene fritt når frem til festene i vingens bunnduk (1.4 og 1.5). Dermed er piloten klar til take-off.
Vingen trekkes opp med kroppsvekten (1.6 og 1.7). Avhengig av vinden på take-off bremser piloten vingen noe, ser at vingen flyr og er rede, og vender seg raskt om (1.8).
De andre følger nøye med, rede til å rope «stopp!», dersom noe likevel ikke skulle være som det skal. Spesielt årvåkne er de andre pilotene når det er en fugleunge som skal ut å fly. Og spesielt når det er første tur i paraglidingens Mekka, der det utover på dagen kan bli ganske turbulent.
Startsjekk
Sjekkpunkter ved take-off:
Take-off og flyging
Fotoserie 2.x viser at piloten holder passe med brems, og styrer, så vingen holder seg rett over hodet, og løper nedover med vingen over seg (foto 2.1 og 2.2), inntil han løftes opp og bakken langsomt forsvinner under ham (2.3).
Dermed er piloten fri som fuglen (2.4), og stiger opp mot himmelen i den grad det er egnet vind eller varmluftbobler til stede (2.5 og 2.6). Og det er det vanligvis i Mexico. På gode dager kan vi komme mange tusen meter opp. Det er ingen høydebegrensninger i Mexico, noe det for eksempel er rundt våre norske flyplasser.
I Mexico ble min egen høyderekord 3.493 meter. Men andre piloter fløy også over 4.000 meter.
Distanse og landing
Fotoserie 3.x viser en distansetur, en øvelse som normalt er forbeholdt piloter med den høyeste sertifiseringen - pp5.
Piloter som flyr distanse må ha en GPS som dokumenterer hvor og hvordan de har fløyet (foto 3.1). Foto 3.1 viser en logg av flere flyturer som alle starter fra El Penon, og ender der vi bor i Valle de Bravo.
Noen fløy denne distansen i grupper, andre fløy i par eller alene (3.2 og 3.3). Vi hadde alle radio, så vi kunne kommunisere underveis, for eksempel om endringer av flyplan eller om termikkbobler og vind.
Jeg nevnte over at starten er det mest kritiske i paragliding. Landingen er også kritisk. Nesten alle ulykker under normal flyging inntreffer under start og landing. Når vi er over landingsstedet (3.4), begynner piloten å bedømme vindretning - via oppsatte vindpølser, flagg, trær og ved å vurdere egen avdrift, og bestemmer seg dermed for innflygingens retning. Denne skal alltid skje motvinds (3.5).
Igjen tilbake på bakken. Nok en formiddagstur med nye erfaringer. I Mexico er det mange barn og ungdom som er meget flinke til å pakke paragliderne ned i sekkene sine. Mange steder kommer de løpende til for å få tildelt denne jobben, mot standardbetalingen 10 pesos - 5 kroner (3.6).
Varigheten på en flytur kan være fra noen få minutter, dersom vinden og oppdriften ikke tillater noe annet, til flere timer. Min tidsrekord i Mexico var 2 timer og 37 minutter. På den turen var det så bra oppdrift at jeg kunne forblitt oppe blant skyene enda lenger, det var såkalt skysug, men jeg begynte å bli kald så jeg valgte å finne områder der det var mindre oppdrift og svingte («skrudde») meg langsomt ned mot bakken.
Vanlige feil ved landing
Landingsfeil:
Briefing/debriefing
Uansett om det har inntruffet noe hendelser, nestenulykker, ulykker eller ikke i løpet av dagen, så samles vi på kvelden for en erfaringsutveksling. Briefing eller debriefing kaller vi dette. Her diskuteres opplevelser og situasjoner, alt til felles læring, jfr. foto 4. For eksempel om amerikaneren som lå tilbake og studerte vingen sin, kom ut av kontroll, kastet nødskjerm, landet gjennom et tre og knakk halebeinet (jfr. «Noen erfaringer» foran).
Briefing er sentralt for å utvikle vår kunnskap og våre ferdigheter, og bidrar dermed til automatisering og internalisering av de bevegelser og det luftvett som er nødvendig for å bli en god pilot.
Paragliding og organisasjonsledelse
Det er noen åpenbare forskjeller mellom ekstremsporten paragliding og organisasjonsledelse. Mens organisasjonsledere, etter at de er uteksaminert fra ledelsesskolene, stort sett praktiserer, stort sett bedriver «on-the-job-training», så er kontinuerlig læring, så vel praktisk som teoretisk, fremdeles noe mer integrert i paragliding. Man møter stadig nye kunnskapskrav, stadig nye ferdighetskrav, stadig nye erfaringskrav og stadig nye forventninger til luftvett («airmanship»). Og man benytter dette aktivt for å bli bedre.
Målet er ikke nådd
Jeg har fortsatt ikke nådd målet jeg satte meg i fjor om å bli selvstendig pilot (pp3) i løpet av 2006. Dette målet er beskrevet klart og tydelig. Det er til og med offentliggjort (her og på nettet, ref. Loggboka). Men, hvem vet? Neste gang vi møtes i denne sammenheng, er jeg kanskje blitt pilot og kanskje jeg også har gjennomført det dristige sikkerhetskurset (!), noe som er et krav for videre avansement til det etterfølgende steget på sertifiseringsstigen (pp4).
En logg
La meg avslutte med en tidligere registrering fra den elektroniske loggboken vår;
Dato: 24. januar 2006 Flysted: Mexico, Valle de Bravo Pilot: Frode Vinge: Gin Zoom Race Varighet: 1:49 Distanse: 14.5 km Maks høyde: 3081 m
Beskrivelse: Hadde en liten knute på linene etter take-off, gikk fint ut etter at jeg dro litt i stabilisatorlina. Var vanskelig å komme seg opp, men det gikk til slutt. Gikk tom for strøm på radioen over start og dro mot Penitas 1 (et fjell syv km nordover) alene. Fikk en boble over den første steinranken. Den gikk opp til 3000m, og jeg dro mot Penitas 2 (tre km videre nordvestover), slet en stund der før jeg dro mot Penitas 3 (to km videre vestover). Fant ikke mye (dvs. varmluftbobler), og dro videre mot Sierra Gordo og fikk litt løft mellom de to. Dro mot Valleda, jeg hadde 2900m, skrudde på mp3-spillern og digget meg helt hjem (Valle de Bravo) :-)
Max fart: 44 km/t.
Mer informasjon om flyturer gjennomført av medlemmene i Oslo Paraglider Klubb finner du på. Her finner du også linker til andre klubber.www.opk.no
Referanser
----------------
Paragliding
Utstyr
Teoriområder
aerodynamikk, meteorologi, praktisk flyging, materialkunnskap, lover og regler, førstehjelp.
Sertifiseringer
Luftvett («airmanship»)
----------------
Noen paralleller mellom paragliding og organisasjon
www.logistikk-ledelse.no © 2006
