George Washington Carver - Et moderne universalgeni, del 2

Vi skal i denne delen følge George Washington Carver gjennom hans bragder på universitetet. Se hvordan han vendte tilbake til Sørstatene for å tjene sitt folk og hvilke mirakler dette arbeidsomme geniet gjennomførte der. Underveis er det mye å lære for oss alle.

Oddvar Eikeri

Det skulle snart bli slutt på raseproblemene som hadde vært en stor hindring i læreprosessen til George Washington Carver gjennom hele oppveksten, men ennå var det et problem som kunne fått følger.

Da George kom til landbrukshøyskolen i Ames, Iowa (senere Iowa State University) ble han vel mottatt bl.a. fordi han var hentet inn av professor Budd i hage- og landbruksfakultetet. Han fikk bo i det gamle kontoret til professor James G. Wilson (senere landbruksminister i USA). Alt så lyst ut, men han fikk ikke spise sammen med de andre studentene - han ble henvist til å spise i et kjellerrom sammen med de fargede blant kjøkkenpersonalet. Professor Budd skrev om dette til sin datter. Hun ble rasende, men hadde ikke selv anledning til å reise til Ames midt i et semester. Derfor fikk hun en lærervenninne, fru Liston, som også hadde hatt George i sin klasse, til å besøke Ames. George brukte dagen til å vise henne rundt på universitetet og inspektøren inviterte henne til middagen. Men hun insisterte på å spise hos George som hun kom for å besøke. «Men hva vil rektor si?», jamret inspektøren. «Det skulle du ha tenkt på den gangen du henviste George til å spise i kjelleren», svarte fru Liston. «Og husk at jeg vil komme på besøk igjen!»

Ved frokost ble neste dag George oppfordret til å sette seg sammen med studentene. Det ble et lykkelig valg for George, skolen og USA.

Universitetslivet

George ble populær blant studentene fra første dagen. Før det var gått en uke hadde han funnet opp en bordlek som snart bredte seg over hele spisesalen, og som den dag i dag hører til skolens tradisjoner. Det man ville ha å spise måtte man spørre etter på latin - og hadde man glemt ordet eller formelen for det man ønsket seg så ble måltidet uten det.

Han tok et imponerende antall kurs innen botanikk, geometri, kjemi, zoologi, bakteriologi og entomologi. Dette ved siden av at han arbeidet til livets opphold - som oppvarter og som oppsynsmann i drivhusene og laboratoriene. Likevel fikk han tid til å delta i studentlivet. George var ingen svekling lenger, men en flott kar. Han ble leder av debattklubben og trener for skolens sports team. Han var kaptein, den høyeste studentrang for skolens militære regiment. Hans dikt ble publisert i skoleavisen og to av hans malerier ble stilt ut på verdensutstillingen i Chicago i 1893 - med hederlig omtale.

Sin avsluttende eksamensoppgave om «Planter omformet av mennesker» tok han i 1894. Han ble umiddelbart tilbudt sin drømmejobb - som assistent til professor Pammel, med ansvar for drivhusene. Som vitenskapsmann konsentrerte han seg om mykologi, den grenen av botanikken som dreier seg om sopp. Snart hadde George nesten 20 000 eksemplarer, og hans dyktighet til å kryssbestøve gjorde hele familier av frukter motstandsdyktige mot soppangrep. Vitenskaplige tidsskrifter begynte å omtale hans forsøksresultater.

I 1896 fikk George W. Carver sin doktorgrad i bakteriologisk botanikk. Aldri hadde han hatt det bedre - men likevel følte han iblant at han ikke hadde rett til å være så lykkelig. Han var neger, og over hele landet var det millioner av hans folk som var sultne og undertrykte og lengtet etter en plass i solen.

I byen Tuskegee i Alabama, 1.300 kilometer unna, strevet omtrent samtidig den kjente negertalsmannen Brooker T. Washington med å virkeliggjøre sin drøm om en høyere læreanstalt for fargede. Men han var blitt møtt av et helt overveldende og uventet problem - det at hans folk ikke hadde kunnskap om hvordan de skulle skaffe seg føden. I 1896 satte han seg ned og skrev til G. W. Carver - som han hadde hørt var en berømt botaniker og landbruksforsker i Iowa.

Livsgjerningen begynner

«Jeg kan ikke tilby deg penger, posisjon eller berømmelse slik du nyter i dag», skrev Brooker i et brev til Carver. «Jeg ber deg om å komme og hjelpe å løfte et folk opp fra ydmykelsen, fattigdommen og forfallet - til en menneskelig tilværelse».

Da den unge vitenskapsmannen leste brevet tidlig en morgen, begynte hjertet å hamre i brystet på ham. Gud hadde omsider vist hvilke planer han hadde for George W. Carver.

I avskjedsselskapet hadde professor Wilson forært ham et praktfullt mikroskop.

Det var midt under innhøstingen av bomull Carver kom til Tuskegee, Alabama. Alle, menn kvinner og barn var ute på jordene og plukket bomull. Bomullen var plantet helt opp til dørene i de triste, umalte skurene - det fantes nesten ikke et tre eller kjøkkenhage å se. Bomull hadde vært det eneste som betydde noe her i Sørstatene det siste århundret - og år for år hadde den suget kraften ut av jorden med tilsvarende reduksjon i avlingene. Stadig måtte man tilplante større arealer. Store skoger var blitt snauhogd for å skaffe plass til enda mer dyrkningsjord. Da trærne var vekk, ble de øverste muldlagene skylt bort av regnet og blåst vekk av vinden, og det førte til at millioner tonn jord havnet i havet og forsvant for alltid.

Han forventet å se skolen som en oase i dette utpinte landskapet, men da vognen kjørte inn på området som tilhørte Tuskegee landbruks- og industriskole, kunne han rett og slett ikke tro at han var kommet til det rette sted. Han ble nesten lammet av skuffelse når han til anklene i støv, som ville renne bort som en elv ved neste regnskyll, så sand og gold gul leirjord arret av så dype furer etter regnet at en hest kunne forsvinne i dem. Gribbene svevet over hodet hans, på jakt etter skyller fra kjøkkenet som gikk rett ned i en grøft.

Han kom forbi noen ynkelige skur, en og annen litt større bygning og et mursteinshus som het Alabama Hall der rektor Brooker hadde et primitivt, sparsomt møblert kontor. «Hva synes du om skolen vår?», spurte Brooker. «Det ser ut til å være litt av hvert som må gjøres her», var svaret fra Carver. Han fikk ett rom som var hans bolig og klasserom. «Din avdeling eksisterer nok bare på papiret og laboratoriet må du ha i hodet», sa Brooker. «Jeg skal nok klare meg», svarte Carver - og så gikk han i gang med arbeidet.

Besøk på skraphaugen

I JIT-filosofien sies det: Ved et valg mellom personer og maskiner, så gi meg de gode personene, så kan du ta de gode maskinene. Vel, Carver hadde ikke det valget, men se hva en god person kan utrette så å si med tomme hender.

Det var tretten elever i Carvers første klasse. De var meget skeptiske da Carver tok dem med ut på skolens avfallsdynge og ledet en innsamling av alle slags gamle flasker, rustne gryter, potteskår og mye annet de fant der og hos folk rundt i nabolaget. Men denne mystiske læreren fikk dette avfallet til å bli mortere, bunsenbrennere, kjemikalieglass, målebeger, destillasjonskolber etc. etc.

De unge elevene så på i ærbødighet mens det hjemmelagde laboratoriet etter hvert tok form. Og denne første leksjonen var kanskje den mest verdifulle av dem alle, for når elevene fra Tuskegee i årene fremover dro rundt til utarmede gårder, var de utrustet med den erfaring at et stort og innviklet apparat ikke er nødvendig for å få utbytte av arbeidet - her er det noe å lære for noen og hver.

Men ennå hadde de bare opplevd det første av de mirakler som den nye læreren skulle utrette. Det året Carver kom, hadde skolens 80 mål jord bare gitt en avling på fem usle baller bomull, 42 hektoliter poteter samt noen få kilo jordbær. Carver delte opp de 80 målene i lotter, samtidig som han understreket hvor viktig det var å måle nøyaktig opp. Han hadde ingen bruk for ordet omtrent.

Carver fikk forært 200 kilo fosfat fra en kunstgjødselfabrikk til et treårig landbrukseksperiment. Elevene var klare til å plante da fosfatet var spredd ut, men det var ikke læreren deres. Det kreves andre gjødningsstoffer, fortalte han, og de kunne finne dem her - midt på skolens område. De lærte så å lage kompost av kjøkkenskyller, gjødsel og ved å sortere fra avfallsdynger. Utpå våren var komposten råtnet til en fet, svart humus som de spredte utover dyrkingsjorden.

Elevene ventet nå igjen å plante bomull, men læreren ville, til deres undring, plante fôrerter. Fordi jorden var tappet for nitrogen måtte den tilføres nytt, forklarte Carver, og belgplanten kunne ta opp kvelstoff fra luften og gi den tilbake til jorden på en billig måte (frøene kostet ca. 2 kroner pr kg).

Etter det første driftsåret viste skolens gårdsdrift et overskudd på 10 dollar per hektar i datidens pengeverdi. Mat til elevene ble det i tillegg til ut i november. Om våren ga Carver beskjed om å dyrke poteter og andre grønnsaker. Resultatet ble en seksdoblet avling i forhold til tidligere.

Så var Carver omsider klar til å dyrke bomull, og nå kom bøndene - både sorte og hvite - til forsøksstasjonen og stirret måpende på resultatet. Utbyttet var så utrolig høyt som 56 kg per hektar! Så stor avling hadde ingen noensinne oppnådd i dette distriktet. Hvordan kunne en mann fra Nordstatene, spurte de, en skolelærer som ikke engang hadde sett bomull før han ble voksen, hvordan kunne han gjøre det så meget bedre enn de selv som hadde strevet hele livet med å dyrke bomull? Carvers svar var alltid at en plante trenger visse stoffer, og jorden har visse stoffer å gi; det er bonden som må passe på at det blir balanse i dette forholdet.

Professoren som pianist

Det var det store pionerår i Tuskegee, og etter at Carver var kommet, gikk det på en eller annen måte slik at alt arbeide som ikke helt selvfølgelig sorterte under en annen avdeling, ble overlatt til landbruksskolen og Carver. Han tegnet innredningen til den nye skolebygningen, undersøkte brønnvannet, målte nedbørsmengder med daglig rapportering til meteorologiske institutt og planla oppdyrkingen av jorden rundt selve skolen. Unødvendig å si at den gule leirjorden var i ferd med å forvandles til en stor åpen naturpark.

Samtidig passet han sine vitenskaplige studier og bidro eksempelvis med over 100 eksemplarer til en landsomfattende innsamling av gressorter - i regi av landbruksdepartementet der hans gamle professor, Wilson, var minister. I 1898 overvar Wilson åpningen av den nye landbruksbygningen. Carver hadde sin egen stil som lærer, men gang på gang innprentet han sine studenter at de måtte lære å gjøre det vanlige arbeidet uvanlig godt - slik at dere kan hjelpe vårt folk frem mot bedre levekår. Det skal være tegnet på deres suksess - ikke klærne dere går med.

Snart kunne også studentene glede seg over en helt ny tradisjon på skolen. Under sine vandringsår hadde Carver lært å spille piano, og nå satte han seg hver søndag kveld til det gamle instrumentet i Alabama Hall. Både lærere og elever hørte ham spille alt fra Händel til negro spirituals.

Carvers eminente pianospill gjorde at skolen ønsket å sende ham på turne - for å skaffe sårt trengte midler til skolen. Carver lot seg overtale og i 1899 dro han på en fem ukers turne. Turneen ble en stor suksess både musikalsk og økonomisk - skolen kunne kjøpe over 500 mål jord. Carver holdt konserter i fire av Sørstatene og fikk god anledning til å se hvor håpløs situasjonen var for hans folk. Han tenkte mye på denne skjebnens ironi, at jorden var herjet og utpint av bomullen, men den kunne lett gjøres fruktbar. Dette ga støtet til Carvers neste ide - en ide som skulle gi gjenklang i alle verdensdeler og få fyrster til å besøke skolen.

Skolen på hjul

Carver hadde holdt åpent hus hver tredje tirsdag i måneden for bøndene i distriktet som ønsket kunnskaper om jordbruksdrift. Han innså at de ca. 50 bønder som kom til disse møtene ikke ville nå alle de fattige som trengte hans kunnskap. En av de observasjonene han hadde gjort var at kostholdet var ensidig dårlig og sykdommen pellagra (skjørbuk) herjet i alle hjem.

Ideen var å nå så mange av distriktene som mulig med opplysning om kosthold, fremme av kjøkkenhager og forbedring av jorden. Han fikk tryllet frem ei kjerre og et muldyr, og med noen få redskaper samt noen frøposer han hadde fått tilsendt fra landbruksminister Wilson, dro han ut på landeveien - etter at han var ferdig med dagens undervisning. Med seg hadde han også et par kasser med planter til demonstrasjonsbruk. Hvert eneste minutt han kunne avse, humpet han av sted i den primitive vognen på de like primitive veiene, søndag som hverdag. Han fikk kontakt med små grupper bygdefolk på markedsplasser og de mest isolerte bønder.

For å dramatisere undervisningen skar han opp en moden tomat i to - de ble den gang vanligvis betraktet som giftige - og spiste den mens tilskuerne gispet av forferdelse. Jeg ber dere legge merke til at jeg ikke er død, fortsatte han, og forklarte at tomater ville være den beste beskyttelse de kunne få mot skjørbuk.

Noen var skeptiske til at Carver skulle være så mye klokere enn dem, han var jo også neger. Men mange lyttet og kom med spørsmål. Carver nesten tvang sine tilhørere til å spare 5 cent hver eneste arbeidsdag. Ved slutten av året ville de da ha 15,65 dollar - nok til å kjøpe 12 mål jord og enda ha 65 cent i kontanter. Dette var hans resept på å bryte det herredømmet plantasjeeierne hadde over dem. Og bøndene sparte småmynter i krukker, bokser og i hule trær.

Langsomt og stedig lærte han befolkningen kostvaner, konservering av flesk og betydningen av rå frukt og grønnsaker - lenge før legene hadde forstått betydningen av dette mot ernæringssykdommer.

Men han fant snart ut at bare halve jobben var gjort, fordi konene ikke hadde den minste anelse om hvordan de skulle tilberede slik mat. Carver brettet opp skjorteermene og gikk inn på deres kjøkkener og ildsteder med en hjelpende hånd, for å lære konene å koke poteter og forskjellige grønnsaker og sette smak på dem.

Sløseri på grunn av uforstand var en av Carvers kjepphester og han brukte hele sin oppfinnsomhet for å bekjempe det. Eksempelvis ble det kastet så mye grisefett at hver eneste familie kunne holde seg med såpe året rundt, gamle poteter kunne rives og bli til stivelse osv.

Etterhvert som ryktene gikk om denne doktor Carver, kom det store mengder tilhørere hver lørdag ettermiddag på markedsplassene i landsbyene. Fra starten av var de hvite alt annet enn begeistret for slike arrangementer og det hendte at de jaget folk vekk fra møtene. Men det varte ikke lenge før de hvite også ville vite hva denne «nigger-læreren» hadde å si. Carver var takknemlig over å få dem som tilhørere - han så jo at de hadde de samme behovene.

Med sin opplysningsvirksomhet kastet han en stein ut i uvitenhetens store hav, og jo flere mennesker - svarte som hvite - han kunne hjelpe til å få en bedre tilværelse, jo mer ville ringene bre seg i vannet.

Til sin dødsdag hevdet Carver bestemt at hans skole på hjul var det viktigste han hadde utrettet. Den satte i gang en revolusjon i behandlingen av jorden, den gjorde nesten slutt på skjørbukens herjinger, og den endte opp med å bli en verdensomspennende institusjon - med vandrende undervisning (bokbussene er en norsk avart). I 1918 ble det opprettet et fond; Jessups landbruksvogn - en forsøksstasjon på fire hjul - oppkalt etter giveren.

I mellomtiden ble Tuskegee skolen oversvømmet med anmodninger om hjelp fra andre steder som ville starte sine egne rullende skoler, og det endte med at ideen bredte seg til fremmede land.

Det kom utsendinger til instituttet fra Russland, Japan, India, Afrika og Sør-Amerika - og alle lyttet de til Carvers erfaringer og råd.

I siste del av historien om Carver skal vi høre om hans meritter innen nye produkter istedenfor bomull, hans industrielle genialitet og hans venner blant presidenter og andre store menn som Edison og Henry Ford - i en tid da negre ikke hadde adgang til det meste.

----------

Artikkelforfatter Oddvar Eikeri er direktør i ProPartners AS, og har studert Just-in-time inngående i over 20 år. Han har skrevet bøkene: «Just-in-time. Kundeorientert materialadministrasjon», «Materialadministrasjon. Kapital- og produksjonsstyring» (NKI-forlaget), samt «Fra Materialadministrasjon til JIT-drift» (Vett og Viten, 2002)eikeri@propartners.no

www.logistikk-ledelse.no© 2005