George Washington Carver, del 3 - The Peanut Man

Siden jeg skrev forrige innlegg om George Washington Carver har jeg vært på reise i USA og oppsøkt ytterlige kunnskap omkring ham og hans verk. I USA er han kjent under tilnavnet «The Peanut Man». Og vi skal se at mye av det mest allmennsynlige dreier seg om ting rundt peanøtter. Vi skal denne gangen se hvordan George Washington Carver brukte sin kunnskap og klokskap i samfunnets tjeneste.

Oddvar Eikeri

Carver hadde i alle årene stadig oppfordret bøndene til å plante forskjellige avlinger. Han nærmest tvang dem til å dyrke poteter og belgplanter, men uten større hell. Nå begynte han også å eksperimentere med soyabønnen, men enda den lett kunne omdannes til mel, ja, til og med melk, innså han snart at tiden ennå ikke var moden til at bomullslandet ville avgi jord til å dyrke denne ukjente planten. Men hans fremsynthet skulle allikevel en dag føre til at soyabønnen ble et av Sørstatenes viktigste næringsmidler.

Ironisk nok var det en pest - en av de mest ødeleggende i vår tid - som tvang bøndene til å høre på Carvers råd. I årevis hadde han advart dem om at den snikende utbredelsen av snutebillen ikke ville kunne stanses. I 1915 herjet denne griske billen bomullsåkrene over hele Louisiana, Mississippi og Alabama. Den ødela årlig for over 100 millioner dollar og drev bønder og plantasjeeiere til fortvilelse; tusener gikk fallitt.

En samtale med Vårherre

Nylig hadde Carver begynt å studere en merkelig liten slyngplante som produserte noe man kalte peanøtter. Planten ble ansett for å være verdiløs, men noen få bønder hadde likevel en liten jordlapp med peanøtter - nærmest fordi barna deres likte å knekke skallet som hadde form som et åttetall, og spise nøttene.

Carver oppfordret bøndene til å brenne den ødelagte bomullen og isteden dyrke peanøtter. For å starte sin kampanje så dramatisk som mulig overtalte han rektor Brooker T. Washington til å invitere ni innflytelsesrike lokale forretningsmenn til lunsj på skolen. Måltidet, som var tilberedt etter Carvers direktiver, besto av suppe, forloren kylling, stuede grønnsaker, brød, salat, iskrem, sjokolade, kaker og kaffe. Gjestene bemerket at hver eneste rett hadde en ganske spesiell, krydret smak, og da Carver fortalte dem at de ikke hadde spist annet enn peanøtter, tillaget på ni forskjellige måter, klappet de begeistret for ham.

Snutebillenes herjinger og Carvers opplysningskampanjer gjorde at man stadig oftere kunne se den lille hvite blomsten på den fløyelsaktige planten på åkrene. Hele distrikter gikk over til å dyrke peanøtter.

Så kom katastrofen. Den begynte denne gang med et tilsynelatende uskyldig spørsmål fra en eldre kone som banket på Carvers dør en oktoberdag. Hun var enke og hadde gått helt over til å dyrke peanøtter. Det hadde gitt henne en rekordavling, men etter å ha lagret alt hun selv kunne bruke i det kommende år, var det ennå flere hundre kilo igjen. «Hvem vil kjøpe dem?» spurte hun.

Det spørsmålet kunne ikke Carver svare på. Han hadde vært så opptatt med å fremme peanøttdyrking, at han nå hadde satt bøndene i en krisesituasjon som var like farlig som snutebillenes herjinger. Overalt var det store overskudd av peanøtter som ikke hadde kjøpere. Plaget av skyldfølelse trakk Carver seg tilbake til sitt laboratorium hvor han klandret seg selv for at han bare hadde tenkt problemet halvveis gjennom. Dersom det ikke var et marked for peanøtter, måtte han på en eller annen måte skape et selv.

Mange år senere fortalte Carver selv historien om hvordan han hadde vandret ut i skogen for å søke trøst: «Å, Herre hvorfor har du skapt denne verden?» Og skaperen svarte meg: «Du ønsker å vite langt mer enn din lille hjerne kan fatte. Spør meg om noe som passer bedre til dens størrelse».

Så sa jeg: «Herre fortell meg hva mennesket ble skapt til?»

Igjen talte han til meg: «Lille mann, du spør stadig om ting som overgår din forstand. Gjør ditt vitebegjær mindre omfattende, ditt siktemål mer konsentrert».

Og så stilte jeg mitt spørsmål: «Herre, hvorfor har du skapt peanøtten?»

«Det var meget bedre», sa Herren, og han ga meg en håndfull peanøtter og gikk med meg tilbake til laboratoriet hvor vi sammen tok fatt på arbeidet.

Carver låste døren, tok på seg et forkle og knekket en mengde peanøtter. Hele dagen og natten med rev han bokstavelig talt nøttene i stykker så han fikk isolert deres bestanddeler som fett- og gummistoffer, harpiks, sukker og stivelse. Foran seg hadde han nå pentoser og pentosaner, leguminer, lysin, amider og aminosyrer. Han prøvde disse i forskjellige sammensetninger under varierende trykk og varme, og snart begynte hans lager av syntetiske skatter å vokse: melk, blekk, fargestoffer, skokrem, forskjellige salver, barberkrem og selvfølgelig peanøttsmør. Av skallene laget han gjødningsmiddel, isolasjonsmateriale og briketter til brensel. Etter å ha blandet en annen porsjon med et klebestoff, presset han den og polerte den til den ble skinnende blank - og dermed hadde han i sine hender en lett og værfast firkantet plate som nøyaktig lignet marmor og var like hard.

I to dager og netter drev han med dette arbeidet, mens studentene bekymret så at han ikke tok maten de satte til ham. Carver følte seg i disse to døgnene som et redskap i Guds hender. Han proklamerte at Gud nå hadde gitt oss, ved siden av dyre-, plante- og mineralriket, de syntetiske stoffers rike (en ny vitenskap lenge før akademia hadde grunnlagt den).

Carver var utkjørt, men lykkelig over at han, med Guds hjelp, hadde gjort det mulig for mennesket å utnytte hver eneste peanøtt som ble høstet, og at hver eneste bonde nå ville finne en ivrig kjøper på markedet, selv om avlingene skulle bli tredoblet - slik gikk det faktisk i løpet av snaut fire år.

Da den første verdenskrig sluttet, var det bygd en mengde fabrikker i USA til over 300 produkter som ble fremstilt av peanøtter; et fantastisk produktspekter eksempelvis: majones, ost, chilisaus, sjampo, blekemidler, vognsmøring, linoleum, pussepulver, trefarger, lim og plast.

Verdien av peanøttavlingene økte stadig og ble et av Amerikas viktigste landbruksprodukter med årlige avlinger på over 1 million tonn.

Innsats på mange felt

Carver var nå i gang med det han selv kalte skapende forskning. Samtidig fortsatte han likevel med å yte sitt bidrag på en rekke andre viktige områder - innenfor agronomi, ernæringslære, arvelighetsforskning, mykologi og plantesykdommer - men hans interesse ble i stadig sterkere grad rettet mot arbeidet med å utvinne nyttige stoffer av spillprodukter fra landbruk og industri.

Mange mener at Carvers pionerinnsats på dette området var hans største gave til menneskeheten. Aldri før hadde noen gjort seg til talsmann for å utnytte landbruksproduktene til annet enn mat og klær. Han innså at i alt som gror er det gjemt en kjemisk trylleformular som mennesket kunne utnytte til eget bruk, og ikke bare til matvarer, men kanskje til alt hva de behøver på denne jord.

Det gikk årtier før enkelte av hans ideer kunne brukes i det praktiske liv. Han laget papir av en furusort som vokser i Sørstatene - og 25 år senere førte denne prosess til en helt ny og enorm papirindustri.

Carvers forsøk med fremstilling av syntetisk marmor av peanøttskall og annet avfall ble innledningen til plastfabrikasjon - som utnyttet alle slags vegetabilske stoffer. Ved å erstatte stål med cellulose, kunne bilfabrikantene med tiden bygge 160 kilo landbruksprodukter inn i hver eneste bil - noe som også lettet vekten av bilene.

Mens Carver drev forsøk med søtpoteten - han fremstilte hele 18 produkter av den, like fra krigstidsmel til billig frimerkelim - skapte han grunnlaget for enda en industri. Under første verdenskrig oppdaget han at man kunne redusere 50 kilo poteter til et pulver som kunne rommes i en liten kartong hvor det kunne holde seg i ubegrenset tid. Ved å tilsette vann ville pulveret igjen bli et velsmakende næringsmiddel. I dag er matvarer i pulverform en milliardindustri.

Det var tilsynelatende ingen grenser for Carvers interesser og virkeområder. Av en bestemt appelsinsort trakk han ut en saft som kunne gjøre det seigeste kjøttstykke mørt, og det ble det første av mange liknende midler. En ugressplante var for Carver en grønnsak med skjulte løfter. Bøndene forbannet en kjempetistel, men Carver beviste at den inneholdt medisinske stoffer - og det samme gjorde 250 andre ugressplanter han undersøkte.

Da kjemikerne nå hadde lært å lage syntetisk silke og andre kunstfibre, så fikk ikke bøndene avsetning på all bomullen lenger. Men Carver startet å lete etter nye anvendelser for bomullen, og i løpet av noen år steg omsetningen igjen da man begynte å bruke bomull i plast, i plater til veidekke, i bildekk og til kunstgjødning.

Carver hadde også lært seg å utvinne forskjellige fargestoffer av leirjorden i åssidene. Et annet av hans eksperimenter førte til at soyaolje ble brukt i sprøytelakk til biler.

Jeg eier hele jorden

Så å si hver eneste av Carvers oppfinnelser kunne ha gjort ham til en fabelaktig rik mann. Men hele sitt liv nektet han å motta betaling for sine oppdagelser. I virkeligheten var han ikke det minste interessert i penger. Han ville aldri gå med på noen gasjeforhøyelse, og førti år etter at han kom til Tuskegee tjente han fremdeles bare 125 dollar i måneden. «Hva skal jeg med penger?», spurte han en gang. «Jeg eier jo allerede hele jorden». Og selv da måtte skolens forretningsfører mase på Carver for å få ham til å heve gasjesjekkene, slik at han kunne få skolens regnskap til å stemme. Carver betalte utallige regninger for sine elever - både hvite og fargede - når de var i knipe.

Carver ble overrent med tilbud fra forretningsmenn som var villige til å betale kongelig for hans råd. En gruppe peanøttdyrkere i Florida sendte ham en gang en sjekk på noen hundre dollar og en kasse med planter som var angrepet av en sykdom. Dersom doktor Carver kunne redde avlingene deres, så ville de gi ham et fast månedlig honorar. Carver sendte dem en diagnose av plantesykdommen - sammen med sjekken. Da den gode Gud ikke tar noe for å la peanøttene vokse, skrev han, synes jeg ikke det er riktig av meg å ta noe for å helbrede dem.

Da en fargefabrikk fikk nyss om at Carver hadde fremstilt en rekke perfekte erstatningsfarger av vegetabilske stoffer, tilbød de seg å bygge et laboratorium til ham og sendte ham en blankosjekk. Han returnerte sjekken i et brev sammen med formlene til de 536 fargestoffene han hadde funnet frem til.

Da han nektet å motta en fyrstelig sum for å slutte seg til et annet firma (som hadde brukt hans oppfinnelse til å lage hagemøbler av syntetisk marmor), kom firmaet bokstavlig til ham. De flyttet nemlig fabrikken med arbeidere og maskiner og alt tilbehør ellers til Tuskegee - og fikk siden gode råd av ham uten å betale en øre for det.

Thomas Edison (1847-1937) oppfordret engang Carver til å komme og samarbeide med ham i Edisons laboratorier i New Jersey, for en årlig minimumsgasje på 100.000 dollar (ingen liten gasje i 1915). Carver sa nei takk - som til alle de andre tilbudene. Han var forundret over at noen ventet at han ville kreve betaling for de gaver Gud hadde gitt ham. Edison, som lovpriste kapitalismen og skreddersydde sine laboratorieprosjekter med hensikt om fortjeneste, han visste nok at det ville være svært lønnsomt om han kunne få Carver i sin forskerstab.

«Men om du hadde hatt alle disse pengene», sa en venn til ham en gang, «kunne du jo hjelpe ditt folk». «Hvis jeg hadde alle disse pengene», svarte Carver, «ville jeg kanskje glemme mitt folk».

Carver ble også kjent med Henry Ford (1863-1947) allerede i 1896. Et vennskap som begge hadde glede av. Ford arbeidet for Edison, som sjefsingeniør, før han sluttet for å starte Detroit Automobile Company i 1899.

Ford bygde et komplett laboratorium til Carver i Dearborn, Michigan og ingen hadde sett maken til utstyr og instrumenter. Men Carver gjorde bare korte besøk dit og avslo Fords invitasjon om å slå seg ned som forsker hos Ford. Han ville bli i Tuskegee og hjelpe det afro-amerikanske samfunnet derfra. Vennskapet med Ford fikk imidlertid stor betydning for fargede, fordi det ble kjent at Ford ansatte fargede. Svært mange fargede tok arbeid hos Ford når de flyttet nordover - og bort fra undertrykkelsen i Sørstatene.

Fords vennskap med Carver og erfaringer med sine fargede ansatte i Detroit gjorde også sitt til at han la en av sine produksjonsbedrifter til Atlanta Georgia. Han lot også Tuskegee University få mange muligheter gjennom utviklingsprogram, ingeniørlaboratorier og annet faglig samarbeid.

Som jeg nevnte innledningsvis, har jeg fått ytterligere kunnskap om Carver på min siste USA-reise. I neste artikkel vil jeg fortelle mer om Carvers arbeid med Ford og andre kjente personer som Gandhi og president Trumann - og mer om Carvers innsats og betydning for verdenssamfunnet.

---

Artikkelforfatter Oddvar Eikeri er direktør i ProPartners AS, og har studert Just-in-time inngående i over 20 år. Han har skrevet bøkene: «Just-in-time. Kundeorientert materialadministrasjon», «Materialadministrasjon. Kapital- og produksjonsstyring» (NKI-forlaget), samt «Fra Materialadministrasjon til JIT-drift» (Vett og Viten, 2002)eikeri@propartners.no

www.logistikk-ledelse.no© 2005