5

Bilder

Klassikeren Land Cruiser er blitt bedre i terrenget og mer komfortabel på veien. Fortsatt en av de aller tøffeste gutta i gata!

Toyota Land Cruiser. Navnet smaker av ørkenekspedisjoner, villmark, FN-operasjoner og ugjestmilde strøk.

Overalt der forholdene virkelig er tøffe, der møter du en Land Cruiser. Og der er den virkelig i sitt ess. Her snakker vi en knallsterk merkevare, bygd opp gjennom mange år og gjennom mange tøffe tak. Bilen har blitt en legende.

Når en slik bil blir fornyet, er det naturligvis en liten begivenhet. Akkurat nå har Land Cruiser 150 - som kom første gang i 2010 - fått en midtlivs-oppgradering.

Ved førsteøyekast er forskjellene kanskje ikke så veldig store. De nye LED-lampene foran er det man først legger merke til. Ny baklamper er også på plass.

Det er innvendig og ikke minst det man ikke ser som byr på de største nyhetene.

For å finne ut av hva disse nyhetene gjør med bilen i praksis er det bare en ting å gjøre. Nemlig å klatre inn bak rattet for en skikkelig prøvetur. Først i skogen, så på veien.

Bilen vi skal kjøre er den som trolig blir bestselgeren som varebil. Nemlig en VX-utgave, med skinninteriør og automatgir.

I tillegg var det krysset av for 18-tommers felger, varme i rattet, DAB+ radio, JBL stereo med 14 høyttalere, parkeringssensorer, regnsensor, kjøleboks i midtkonsollen, navigasjonsanlegg og litt annet små-snacks da bilen ble bestilt. Dermed havnet prisen på 625.000 kroner.

Prisene på Land Cruiser varebil starter forøvrig på 484.800 kroner for DLX med manuelt gir, som er rimeligste utgave.

Bilen vi nettopp entret virker både pen, luksuriøs og velutstyrt, selv om det altså ikke er toppmodellen GX.

Dieselmaskinen på tre liter som bor mellom forskjermene byr på 190 seige hestekrefter. Et maksimalt dreiemoment på 420 Nm er tilgjengelig mellom 1600 og 2800 o/min.

Jeg kjører bilen ut på en bakketopp og låser den i lavgir. Med det nye Multi Terrain Select (MTS)-hjulet på midtkonsollen velger jeg «Sand and Mud» - da det ikke var noe alternativ for «Snow».

Bakken går stupbratt ned og ender i ei steinrøys med et tynt snølag over. Deretter skal den digre bilen tres mellom noen bjørkestammer, over et bakkefar og gjennom skogen på et alt annet enn jevnt underlag. Før en veldig bratt motbakke - som mest om alt minner om unnarennet i en hoppbakke - forhåpentligvis tar meg opp til sivilisasjonen igjen før en ny og like bratt bakke sender meg til skogs nok en gang.

Ferden går over myrhøler, snøskuterspor, store steiner og mellom flere bjørkelegger. Her har det aldri vært vei. Det kommer det nok heller aldri til å bli. Med god grunn. Jeg hadde vært skeptisk til å gå samme ruta til fots med truger. Nå skal jeg kjøre strekningen med en nesten 4,8 meter lang og over to tonn tung bil.

Med stigende puls og svette i håndflatene setter jeg utfor. Jeg regelrett henger i sikkerhetsbeltet mens bilen sakte, men kontrollert tar seg ned og forserer steinrøysa. Fort går det ikke, men imponerende uproblematisk.

Litt mer fart må man ha før den styggbratte motbakken skal tas. Jeg føler at jeg mer ligger enn sitter i setene og det eneste jeg ser er noen grantopper og himmel. Før det atter bærer utforbakke, brattere og glattere enn noen gang, dessuten står det ei velvoksen furu nesten i bunnen av bakken.

Derfor slår jeg på kontrollbryteren for Crawl, slik for sikkerhets skyld. Også den er en nyhet. Det er i praksis en slags cruise-kontroll for offroad-kjøring. Igjen bruker jeg hjulet på midtkonsollen og stiller inn ønsket hastighet (opptil seks km/t) og vi setter utfor. Høyrefoten planter jeg litt demonstrativt hardt på matta. Det er bilen - alene - som nå skal ta oss ned. Sjåførens jobb er å styre unna stubber, steiner og trær.

Jeg merker at bilen jobber. Et hjul bremser før det det slipper litt opp. Ved minste antydning til slipp eller skrens retter bilen det kjapt opp.

Vel nede er man enda svettere i hendene - og lettet, men mest av alt imponert. Den siste delen over myrer, grøfter, snøskavler og steiner blir nesten en slags sjarmøretappe.

Men det er nå tross alt slik at de fleste av oss kjører på veien det meste av tiden.

Heller ikke her skuffer Landcruiseren - på noen måte.

Utfordringen for de som lager biler for både terreng og asfalt er fjæringen. I skogen trenger man myk fjæring og lang fjæringsvei. På asfalt bør det være hardere og lavere fjæring for å opprettholde retningsstabilitet og styrerespons, og for å unngå krenging.

På siste utgave av Land Cruiser har det kommet forbedringer også her. Ny luftfjæring bak og justerbare støtdempere med tre kjøremodus (Sport, Normal og Comfort), som vel mest forklarer seg selv.

Det som også er nytt og kanskje vel så viktig er KDSS. Det er et nytt hydraulisk system som kort fortalt justerer stabilisatorstaget. Dette gir mulighet for lang fjæringsvei ved offroad-kjøring, samtidig som systemet strammer seg til ved landeveiskjøring slik at bilen får et fastere oppsett.

Etter en skikkelig transportetappe på både motorvei og svingete landevei kan vi bekrefte at det nye systemet fungerer utmerket. Bilen oppleves som mer harmonisk, komfortabel og stillere enn sin forgjenger med asfalt under hjulene.

Er du over 190 cm på strømpelesten og har en litt tilbakelent kjørestilling, så kan du oppleve at skilleveggen står irriterende nær seteryggen.

Bryterne har blitt større for enklere betjening, mens både finish og materialkvalitet holder mål. Smårom, koppholdere, diger oppbevaringsboks i midtkonsollen - som i vår bil fungerte som kjøleskap - og rause dørlommer er på plass. Det samme er en forbedret versjon av Toyotas navigasjonsanlegg.

Varerommet er fortsatt kledd med plastpaneler av typen «ikke altfor påkostet» og kan lett få skrapemerker ved tøff bruk.

Dieselmotoren på tre liter og 190 hk sender bilen fra 0-100 km/t på 11 sekunder blank, og det opplever jeg som kjapt nok i en slik bil. Forbruket oppgir Toyota til 0,71 l/mil ved blandet kjøring, som helt klart er godkjent for en doning som denne.

Tillatt totalvekt er 2980 kilo. Det vil si at i bagasjerommet på 1955 liter kan du frakte 900 kilo, mens bilen kan trekke tilhenger på inntil tre tonn.

Konklusjon: De viktigste endringene på 2014-utgaven av legendariske Toyota Land Cruiser er de du ikke ser. Den er blitt råere i tøft terreng, samtidig som den er blitt mer raffinert og komfortabel på landeveien. Land Cruiser har aldri vært en bedre og mer moderne bil. Den fører stolte og viktige tradisjoner videre på en riktig og god måte, samtidig som den er tro mot konseptet.

Kort sagt: Land Cruiser er fortsatt en av de aller tøffeste gutta i gata.