4

Bilder

Jeg har fagbrev på dumper, hjullaster og gravemaskin. Hos Rørhus Anlegg i Lillesand fikk jeg lærlingplass og måtte lære mest mulig på minst mulig tid. Til slutt fikk jeg min egen 14-tonner, men etter tre år ble bedriften lagt ned, forteller hun. Foto: Frode Tellevik

Oppveksten i pappas lastebil og bestefars gravemaskin har satt sitt tydelige preg på agderjenta June-Marie Tronstad. Hun kastet Barbiedukkene og fikk tidlig beskjed av pappa at det kun var Scania som dugde. Listen var lagt.

Nesten skremt bort

Et mannsdominert miljø holdt på å skremme henne bort i starten av karrieren, men trangen etter å kjøre gule maskiner overvant budskapet fra mørkemennene.

I dag er hun sjelegrad for akkurat det.

Når hun skal på jobb setter hun kursen innerst inn i Lysefjorden. Til bygda som fungerer som turistmagnet om sommeren, men som er veiløs med sju fastboende om vinteren.

Det er her inne Implenia bygger kraftverk for Lyse Energi.

June-Marie sin jobb er å frakte stein fra salvene som går to ganger i døgnet, oppe i den flere kilometer lange tunnelen med 19 prosent stigning.

Det er her den doble retarderen kommer inn.

- Vi har vært på kurs hos Volvo Maskin, der vi fikk beskjed om å ikke røre bremsene. På vei ned med fullt lass henger vi på retarderen i 10-11 km/t. De eldre dumperne går ned på førstegiret og bruker enda lengre tid, sier June-Marie.

"Jenter har ikke noe i bransjen å gjøre"

25-åringen startet på bygg og anlegg etter endt ungdomsskole. På Blakstad videregående tok hun nye skritt mot jobben som anleggsmaskinfører.

- Jeg har fagbrev på dumper, hjullaster og gravemaskin. Hos Rørhus Anlegg i Lillesand fikk jeg lærlingplass og måtte lære mest mulig på minst mulig tid. Til slutt fikk jeg min egen 14-tonner, men etter tre år ble bedriften lagt ned, forteller hun.

Da startet også motgangen. De som hadde jobber å tilby, mente at jenter ikke hadde noe i denne bransjen å gjøre.

- Det var ikke bare at de tenkte det, de sa det rett ut til meg. Det virket på meg som at mange mente dette i fullt alvor. Det blir for dumt at man kan si noe sånt. En jente gjør like godt arbeid som andre, kanskje bedre, mener hun.

På anlegget i Lysebotn er det få om noen mørkemenn. Tvert imot roser de June-Marie og hennes kvinnelige kolleger for jobben de gjør. - Alle blir mer medgjørlig når jentene er på jobb, bekrefter anleggsleder Peder Ronny Sødal.

Han burde vite.

Midt i all motbøren søkte June-Marie jobb i barnehage, mest for å glemme alle nedturene hun hadde opplevd. Hun vurderte også omskolering, men lengten etter store maskiner slapp aldri taket.

- Det løsnet til slutt. Jeg var prosjektansatt i et anleggsfirma i et halvt år før jeg fikk ansettelse hos Brødrene Thorkildsen.

Første dag på jobb i Lysebotn hadde hun like etter påske. Siden har hun ikke sett seg tilbake.

- Jeg hadde vel trodd at et isolert sted som Lysebotn vile bli en veldig spesiell arbeidsplass, men jeg stortrives. 12 dager på jobb og ni dager fri. Man blir jo litt lei av å kjøre dumperen opp i samme tunnelen hver dag, men med tanke på at vi skal opp enda to kilometer er det vel litt tidlig å bli lei, smiler hun.

Den doble retarderen bestemmer farten. Hun rekker to lass i timen.

- Bare det at jeg har en sikker jobb gjennom vinteren er godt å tenke på. Minuset er at veien stenger og vi må ta ferge i over to timer for å komme til sivilisasjonen.

Lysebotn har ingen butikk, men det finnes en pub der. Hver tirsdag arrangeres det trimkveld, men dem rekker June-Marie bare en av i måneden, siden hun jobber kveld første uken på jobb.

Guttejenta fra Marnardal røper at hun uansett har mer sans for andre typer sport. Bilcross er en familiesvakhet hos Tronstad-gjengen. Fem søskenbarn og en onkel er hekta, i tillegg til June-Marie.

- Det går mye tid og penger der, ja. Interessen kom da jeg var liten. Onkel startet og har dratt oss andre med.

Det har blitt mange biler å bygge opp. Reglene i bilcross tilsier at hvis du får et bud på bilen din, må du selge, uansett. Prisen er 9000 kroner, selv om bilen er verdt mer.

- Jeg prøver så godt jeg kan å handle bil tilbake, men man er ikke alltid like heldig med disse budrundene. Jeg kjører helst Volvo 240 og 245.

Premieskapet hjemme i Marnardal er fullt. Det har blitt en del førsteplasser og to år på rad har hun blitt beste kvinne sammenlagt på banen i Birkeland.

- Så der har du meg. Anleggsjobb og bilcross.

June-Marie har gode treningsforhold på fjellveiene mellom Sirdal og Lysebotn når hun er ferdig på skiftet sitt. Overgangen fra dumper til personbil kan være rar. - Jeg merker det når jeg etter tolv dager setter meg i personbilen igjen.

60 km/t blir plutselig veldig fort.

Sånn blir det, når man går gjennom arbeidslivet med dobbel retarder.