5

Bilder

Denne pelemaskinen fra 1966 er egentlig en Åkerman A750 wiregraver som er ombygd til pelemaskin. Den var i bruk i Statens vegvesen i Nord-Trøndelag fra 1966 til 1995. Foto: Steinar Sund

Maskinen ble kjøpt inn av Statens vegvesen i Nord-Trøndelag i 1966 til en pris av 390.300 kroner hvor den var i bruk som gravemaskin i ti år.

I 1976 ble den forsynt blant annet med peletårn og lodd og bygd om til pelemaskin, slik at den kunne brukes til fundamentering. Som pelemaskin ble den brukt til peling for å stabilisere løs og vanskelig grunn rundt bruer og viadukter i det nordligste Trøndelags-fylket.

Til dette formålet var den i bruk fortsatt i noen år, men i 1995 ble den tatt ut av bruk og gitt som gave til Norsk Vegmuseum utenfor Lillehammer.

Peletårn, lodd og wireopplegg ble montert på stedet to år senere under ledelse av en tidligere maskinfører og en tidligere mekaniker som kjente maskinen, og har arbeidet for Statens vegvesen Nord-Trøndelag. Nå vises maskinen fram komplett, slik den var i de årene den fungerte som pelemaskin.

Maskinen ble i følge museets informasjon produsert som gravemaskin i 1966 og hadde serienummer 128 av totalt produserte 228 maskiner. Åkerman A750 ble produsert fra 1965 til 1967.

En av dem som var med og monterte maskinen på Lillehammer var pensjonert maskinmekaniker Odd Modell fra Namdalseid i Nord-Trøndelag. Han husker godt det gamle klenodiet som han har hatt mye å gjøre med i mange år og forteller at maskinen ble kjøpt inn med full utrustning, både graveutstyr, peletårn og lodd, slik at den kunne bygges om og brukes både som gravemaskin og som pelemaskin.

- Den hadde både forgraver og bakgraver, forteller pensjonisten fra Namdalen.

Maskinen var en wiremaskin og var utstyrt med fire forskjellige tromler. Det måtte i følge ham til, ettersom det var begrenset med hydraulikk på den. Som gravemaskin hadde den ingen hydraulikk, men ble drevet kun av et system med wire og vinsjer. Som pelemaskin hadde den noe hydraulikk.

- Den hadde hydraulikk i tårnutstyret og hadde hydraulisk styring i topp og bunn, forteller Odd.

Dette gjorde det mulig å styre maskinen og manøvrere pålen i riktig posisjon. Når pålen var på plass på riktig punkt, måtte en vatre inn tårnet slik at det stod i lodd. Det var likevel mulig å pele med den selv om tårnet ikke var i lodd.

Peletårnet er 20 meter høyt, men Modell tror ikke den greide så lange peler. Maksimal lengde var nok i følge ham ikke mer enn 18,5 meter.

Maskinen var i følge Modell ganske grei å bruke, selv om den var litt tung.

- Vi visste jo ikke så mye om hydrauliske maskiner den gangen og vi syntes jo dette var en flott maskin, ler han.

I dag er vi i følge ham i en helt annen verden og denne gamle maskinen kan ikke sammenlignes med det som finnes i dag. Han minner om at dette allerede er 40 år siden.

Modell forteller at maskinen var i bruk i etaten omtrent til han sluttet. Han gikk av med pensjon i 1994. En av de siste jobbene han hadde var å montere maskinen på Vegmuseet i Lillehammer, der den står nå. Han forteller at maskinen er så stor og tung at den måtte demonteres hver gang den skulle flyttes.

- Tårnet ble delt i tre deler. Vi måtte også ta av wiren, forteller han.

Odd Modell har selv aldri pelet med maskinen, men han kjenner den godt ettersom han både har reparert, demontert og montert den flere ganger. Han forteller at han riktignok har kjørt den mange ganger, men har aldri tørt å prøve å pele med den.

Det ble utført ganske mye bruarbeid i Nord-Trøndelag i løpet av de årene maskinen var i bruk og maskinen ble flittig benyttet til brufundamenter og peling i forbindelse med bruarbeid.

- Vi bygde veldig mye bruer som den ble brukt på, både på riksveier og fylkesveier i den tiden, forteller han.