Muligens to eller tre rallararbeidslag. Rallarne på strekningen Vemork til Skarfoss lå forlagt i brakker ved tunellinnslaga. Foto: Norsk Hydros billedsamling/NIA

KJETIL HØSTRUP DJUVE, NORSK INDUSTRIARBEIDERMUSEUM

Anleggsarbeid for hundre år sida kan deles i seks hovedkategorier: tunnelarbeid, gråsteinsmuring, betongstøping, fjellarbeid, stein- og jordarbeid og sjauerarbeid. Kjennetegnene for alle var at rå muskelkraft var viktig. Mengden av folk var ofte viktigere enn faglig innsikt i arbeidet. Det blei brukt enkle redskaper, men enkelte arbeidsoperasjoner krevde likevel erfaring, kløkt og forstand. Alle de nevnte kategoriene arbeid blei på strekningen Møsvann til Vemork.

Kom og gikk

I tunellen fra Skarfoss til Vemorktoppen var det tunnelarbeiderne som rådet grunnen. Det var anleggsarbeidets adelsmenn. Arbeidet krevde spesiell innsikt, og i 1908 ankom 300 arbeidere anlegget ved Øvre Rjukan. I 1909 kom ytterligere 450 mann. I alt var om lag 750 mann innom de forskjellige arbeidsplassene. Det var vanlig at arbeidsstyrken varierte ganske mye og slusken hadde for vane å komme og gå i en evig runddans.

Mannskapet tilhørte forskjellige arbeidslag. Det var et lag på åtte mann ved det provisoriske kraftverket i Kvernhusfossen, et lag på 12 mann på bassenget på Vemorktoppen, mens det i tunnelen jobba 19 arbeidslag.

«Akkorderte» om prisen

Selskapet hadde full frihet til å bestemme antall arbeidere som de fant hensiktsmessig på hvert akkordlag, men akkordformann, basen, skulle ha et ord med i laget og kunne sjøl finne et passende arbeidslag. Ved tunnelarbeid var det vanlig med lag på fem til seks mann som alle fikk plass i stuffen. En bas sto mellom syningen eventuelt formann og laget. Han tok på seg arbeidet og «akkorderte» om prisen. Fra Rjukan fortalte basen Eric Lindstrøm: «Jag blev bas för et lag som sprängde ut en stor fjällskjäring. Vi hade kubikmeterpris, och vi tjänade bra, men det blev gjort försök på å jukse…då var det mycket bättre med tunnellarbete, för då klarade dom inte å jukse. Vi hadde sträckmeterpris och kunde själv kontrollera förtjensten.»

Ville helst sprenge

En anleggsarbeider, eller slusk som de sjøl likte å kalle seg, ville helst jobbe med sprengningsarbeidet. Tunneler og fjellskjæringer var sluskens spesialområde. Sluskens arbeidsredskap var først og fremst feisel, bor og dynamitt. Da salva gikk var bare halve jobben gjort. Spade, grafsebrett, spett og trillebår måtte til for å fjerne løs massen etter sprengning.

«Det var i fjellet en riktig slusk ønsket å arbeide, det var hans fag. Det simple knoget med jord og sand måtte han ofte ty til for å tjene sin lønning, men det er ikke noe å fortelle om, hver noenlunde sterk bondegutt kunne greie det.» Slik summerer Edvard Bull sluskens syn på eget arbeid i boka Renhårig slusk.

Mange nok hull

Tunnelarbeidet og fjellsprengning begynner med at basen anviser hvor hullet skal være, og dette var en kunst. Det var viktig å bore færrest mulig hull, men på samme tid måtte det være mange nok hull for å oppnå det ønska resultat med bruk av minst mulig dynamitt som var svært dyr.

Det var vanlig å starte med en pikker, en feisel for enhåndsbruk. De første centimeterne tørrbores. Siden sås det vann i hullet som snart blir til en tjukk masse. Hullet renses så med en kjepp som stikkes i bunn på hullet og den tjukke massen følger med ut. Nytt vann helles i og boringa fortsetter. Når hullet hadde fått en dybde av om lag en halv meter skulle det postes. To mann med hver sin postfeisel slo hver sin gang på boret som spretter opp og vender seg sjøl. En metode som kalles å klunse.

Stendere, loddrette hull, var lettest å bore. Det blei brukt så lite liggere, vannrette hull, som mulig. Kuttinger var å foretrekke; der borehullet peket skrått nedover, da kunne en stå mer oppreist. Magnus Dahlegren forteller at de slo de slo to fire og en halv meter liggere om dagen, «men det va stritt.» Engelskmann var et hull som blei bora skrått oppover og var ikke av de letteste hulla å slå. Det var vanlig med en stropp rundt håndleddet for å holde bedre på feiselen.

Handboring raskest

Det tok lang tid før boremaskinen erstattet handboringa helt. Årsaken var at arbeidskrafta var billig, og det var drevne tunnelarbeidere tilgjengelig. Både i Tyssedal og på Rjukan gikk det fortere med handboring enn med maskiner. Blant annet krevde maskinene mye rigging.

Fra Øvre Rjukan forteller Magnus Dahlgren. I tunnelen fra innslag tre skulle laget «skjuta en pil». Magnus gikk ut på tippen, men de fleste sto igjen i innslaget. Da skuddet gikk, føk hattene av karene og da suget kom, fôr hattene inn i innslaget. Så kraftig var trykket. Karene sto «på firkrabb», de kunne ikke stå oppreist. Salva var på 90 kilo. Det var ikke annet å vente enn at det blei trykk.

(Denne artikkelen er et lite utsnitt av Tom Nilsens «Med feisel, bor og spett», som omhandler anleggsarbeidet på Rjukan mellom 1906 og 1916.)