Smeden Henrik Nordvik i anleggssmie på Nordlandsbanen i 1947. Foto: Kristian H. Helgesen/Norsk jernbanemuseums samling

Bjørg Eva Aasen, Norsk Jernbanemuseum

Den gang alt anleggsarbeid ble utført med håndkraft og håndredskap, var smeden ved anlegget en viktig fagmann. Han kvesset bor og reparerte alt av metall. På gamle fotografier er han ofte lett å identifisere der han står med skinnforkle, ofte med ei tang i hånda. Vanligvis var det en smed og smedgutt i anleggssmia.

I tillegg til smia kunne smeden bruke ei lita feltesse. Feltessene hadde en liten pedal for å få luft inn i belgen. Unntaksvis ble disse brukt til borkvessing. Anleggsarbeidernes formiddagsmat ble ofte varmet opp på feltessene.

Storslegga

Smia var en enkel trebygning i reisverk med sandpapp på taket og jordgulv. Døra var på den høyeste langveggen og det var et vindu i tverrveggen på venstre sid når en om inn i smia. Interiøret var vanligvis likt fra smie til smie. På høgre tverrveggsett fra inngangsdøra var det oppmurt ei esse i sement med sand som bindemiddel. Over essa var det ei hette i sink og åpning i smietaket for røyken. Foran essa sto smistabben med en ambolt på omtrent 50 kilo på toppen og her sto vanligvis også storslegga. På kanten av essa lå noen smitenger og et par hammere. Under taket på høgre side av røykhetta var belgen opphengt. Langs tverrveggen med vinduet var filbenken. Her var det ei fastmontert skrustikke. Under arbeidet ved essa sto smeden på bortsida av ambolten med ansiktet vendt mot døra. Smedgutten hadde ansiktet vendt mot smeden og i høgre hånd hadde han skaftet på belgstanga.

Nitroglyserin

I tillegg til metallarbeidet kunne smeden fungere som skytebas. I tunneldrivingas spede begynnelse, som ved Vossebanen i 1880, var ikke kunnskapen om nitroglyserinens egenskaper alltid godt kjent. Det kunne gi tragisk resultat. Vinterstid hadde denne lett for å fryse, og måtte varmes opp i egne dynamittspann med varmt vann. I mangel av varmespann kunne nitroglyserinen bli varmet opp ved essa.

Etter en slik eksplosjon var det ingen ting igjen av smia og av smeden «fantes et langt stykke derfra kun en del av foten og haken samt en finger. Lungen og noen av de øvrige indre deler fantes hengende høyt i et i nærheten stående tre».

Ved større tunneldrivinger kunne det være såkalte avdelingssmier. De var bemannet med flere smeder og smedgutter. Her foregikk reparasjonsarbeid og beslagsarbeid i tillegg til borkvessing, og utstyret var betydelig bedre enn i anleggssmiene. Disse smiene sto i forbindelse med snekkerbuer der reparasjon og produksjon av redskap i tre foregikk.

(Kilde: Peder Ragnar Wærnes, Transportmateriellet og anleggssmiene ved Ofotbanens anlegg, Årbok for Narvik 2009 og Bergens Aftenblad 13. januar 1880)