RETRO: Gallerne ble slått med romersk anleggskunst
Ingen vet i dag nøyaktig hvor bysamfunnet Alesia faktisk lå, men mest trolig var det plassert på en høyde ved Chaux-des-Crotenay i Jura-området i Frankrike. Her hadde Vercingetorix barrikadert seg med 80.000 mann. Rundt dem sto Julius Cæsars erobringshær med en del færre, «bare» 55.000 legionærer. De hadde nedkjempet den ene gallerstammen etter den andre. Det var slutten på all organisert motstand mot den romerske republikken. Bare Vercingetorix sto igjen det året, i 52 f.Kr.
Unngikk katastrofe
Fortet ved Alesia lå godt defensivt til rette på en bakketopp omgitt av elvedaler, nærmest uinntagelig. Cæsar regnet med at et frontalangrep ville ha endt i katastrofe. Derfor bestemte han seg for å beleire og sulte ut de barrikaderte gallerne.
De 80.000 soldatene var innestengt sammen med lokalbefolkningen, og romerne mente det ikke ville ta lang tid. For å sikre seg en perfekt blokade, ga Cæsar ordre om at Alesia skulle omsluttes av et fortifikasjonsnettverk. Romerne kalte det en sirkumvallasjon.
Prosjektbeskrivelsen
Detaljene fra det militære anleggsarbeidet er kjent fra Cæsars egne kommentarer, og rester av byggverket er funnet i arkeologiske utgravninger. De vitner om et perfekt anlegg for å omringe en fiende. Legionærene skulle sloss, men en stor del av kampen var å realisere de romerske ingeniørtegningene.
Og det var ikke småtterier Cæsar investerte menn og penger i.
I løpet av bare tre uker bygde legionærene 18 kilometer med fire meter høye festningsverk. Innenfor festningsverkene ble det gravd ut to vollgraver på tre, fire meters bredde, og en og en halv meter dype. Vollgraven nærmest festningsverket ble fylt med vann fra de omliggende elvene.
Det var et enormt ingeniørverk, men antagelig som lite å regne for edilen, en slags bygg– og vegsjef i Roma. Han hadde tidligere ført elven Tiber inn i Circus Maximus for å lage et iscenesatt sjøslag i underholdningsøyemed.
Befestningsverkene ved Alesia var supplert med fallgruver og vakttårn bemannet av romersk artilleri.
Enda en linje
Det stoppet ikke med én festningssirkel. Det skulle bli to. Årsaken var at galliske ryttere stadig angrep de romerske konstruksjonene for å forhindre å bli fullstendig innelukket. Etter et par uker maktet endelig en liten gruppe gallere å komme seg gjennom en uferdig del av befestningsverket.
Cæsar fryktet at utbryterne skulle hente forsterkninger. Dermed ble det ny anleggsperiode for å bygge nok en linje med et fortifikasjonsverk.
Vel ferdig kunne Cæsar plassere hæren sin trygt mellom de to linjene. Den andre linjen var nokså identisk med den første, men hadde en utstrekning på 21 kilometer og fungerte som beskyttelse mot de galliske forsterkningene som eventuelt kom.
Romerne var nå beleirere samtidig som de forberedte seg på å bli beleiret.
Styggere krig
Etter hvert som leveforholdene innenfor bymurene i Alesia ble stadig verre, ble beleiringskrigen stadig styggere.
80.000 soldater og et ukjent antall lokalbeboere begynte å tappes for ressurser. Vercingetorix bestemte at kvinner og barn skulle forlate borgen for å spare de få ressursene de hadde igjen. Håpet var at Cæsar ville la kvinnene og barna gå uskadd forbi barrikadene. Men romernes øverstkommanderende beordret at ingenting skulle gjøres for de sivile.
Dermed ble kvinner og barn forlatt i ingenmannsland for å sulte i hjel mellom borgen og romernes befestningsverker. Dette førte til en moralsk knekk for gallerne inne i borgen, og Vercingetorix måtte jobbe hardt for å opprettholde kampviljen.
Men i slutten av september år 52 f.Kr. kom endelig galliske forsterkningstropper, og motangrep ble mulig.
Gallisk seier?
De romerske stillingene ble nå angrepet både fra inn– og utsiden, og Cæsar ble nødt til å oppgi noen seksjoner av fortifikasjonslinjene, uten noe avgjørende resultat. Men romerne begynte å merke situasjonens alvor. De var selv under beleiring, og også deres matrasjoner skrumpet inn. Dessuten var også de romerske soldatene utmattet av krigføringen.
Den 2. oktober startet gallerne et massivt angrep på romerne med 60.000 mann. Målet var å angripe det svekkede området i den romerske fortifikasjonen, som Cæsar hadde prøvd å gjemme, men som var blitt oppdaget.
Her var en sone med naturlige hindringer som gjorde det umulig å bygge en kontinuerlig mur. Beleiringen kom synkront med Vercingetorix' angrep fra flere steder på innsiden av befestningsverket. Romerne måtte nå stå imot angrep fra begge sider.
Vendepunktet
Det så en stund svært mørkt ut for Cæsar og hans legionærer, men ordre ble gitt om at linjen måtte holdes for enhver pris. Selv red Cæsar mellom linjene og oppmuntret sine menn. Et kavaleri ble sendt for å beskytte det svake området i fortifikasjonen, mens presset fra gallerne økte.
Da den svake seksjonen så ut til å kollapse fullstendig, greide romerne mot alle odds å igangsette et motangrep, og presse gallerne tilbake. Med 6.000 soldater gikk Cæsar til desperat bakholdsangrep på den overveldende galliske hjelpestyrken på 60.000 mann som var i ferd med å trenge gjennom.
Angrepet kom som en overraskelse både på angripere og forsvarere, og i forvirringens hete økte romernes prestasjonsnivå betydelig. Gallerne fikk merkelig nok panikk, og trakk seg tilbake fra de underlegne fiendestyrkene. Som mange andre antikke slag har vist, var en flyktende hær et lett bytte for den disiplinerte romerske arméen. De flyktende gallerne ble slaktet ned.
I Alesia ble gallerhøvdingen Vercingetorix vitne til at hjelpestyrkene hans ble utslettet. Med sult og dårlig moral blant mennene valgte han å overgi seg. Dagen etter nedla han sine våpen for Cæsars føtter, og beleiringen av Alesia var over.
Cæsar var en gavmild mann. Som takk for innsatsen fikk hver legionær utlevert en gallisk slave hver. Det tilsier ca. 40.000 fanger. Vercingetorix ble brakt til et fangehull i Roma, der han ventet i seks år på å bli henrettet. Antagelig skjedde det ved kvelning, slik tradisjonen tilsa. Tilbake i Alesia møtte et romersk festningsverk tidens tann.