Denne løypa er lagt så tett opp til hverdagen som mulig. Vel er det et mindretall av Norges totale sjåførstand som drar i vei over fjellet til Vestlandet, men like fullt er dette blant de strekningene et moderne vogntog må takle.

Vi vet at dette er veier som får frem det beste og det verste i utstyret som brukes.

Det har lenge vært en drøm for oss i TM å kunne realisere den ultimate testruten. Med Tormod og hans fagbrev på laget, spleiset med Frode og hans til dels dyrkjøpte erfaringer bak lastebilrattet har vi nå denne unike muligheten.

De som har vært med oss så langt karakteriserer løypa som ekstrem nok. Jo da, den er det, men med et veinett i stadig raskere forfall er det denne type veier, veidekke og dertil hørende utfordringer vi må takle i de nærmeste årene.

Hva er da mer naturlig enn å prøve ut testbilene på det røffeste underlaget?

Vi kjører jo her til dagen ellers, en god del av oss.

Over Hemsedalsfjellet, Aurland-Hol og Golsfjellet, merker vi om bilen lystrer i møte med kolleger som tvinger oss begge ut på asfaltkanten. Vi merker om vi blir slitne etter å ha kjørt noen timer i strekk. Om det setter seg i nakken, i skuldrene, eller om den aktuelle bilen føles så trygg at roen senker seg.

Selvsagt er også denne løypa for liten til å få en totalvurdering av bilen som arbeidsplass, men vi mener vi skal klare å skille.

Først og fremst sikter vi oss inn på kjørbarheten og følelsen bilen gir oss. Våre vurderinger tas ut fra hvor komfortable vi er med bilen på disse veiene. Marginene er små mange steder. Det gir rom for opplevelser som igjen avgjør om vi stoler på bilen, eller om det er noe som skurrer.

Med en total kjørelengde på ca. 740 km, tre fjelloverganger og veldig mye dårlig vei er det lett å skille klinten fra hveten når det kommer til kjøreegenskaper, komfort og sjåførens arbeidsdag bak rattet. Strengt tatt kjører vi egentlig ikke noen test lenger, vi gjennomfører en todagers kjøreopplevelse. Vi har også lagt bort drivstoffmålingene og testbegrepet (selv om vi fortsatt kjører med skiltet "TransportMagasinet Tester" på døra slik at nettopp DU skal kjenne oss igjen langs veiene), i stedet kaller vi det hele for "KlatrePrøven".

Bilen

Vogntoget vi fikk stilt til rådighet var en Volvo FH 4x2 trekkvogn koplet til en treakslet semitrailer lastet til oppunder 40 tonn. Totalvekta er noe vi forundrer oss over. Riktignok er det vanlig at de forskjellige fabrikkene bruker å stille med semi og 40 tonn, men denne gangen var vi faktisk lovet et vogntog bestående av bil og kjerre lastet til 50 tonn. Så, bare noen uker før testen fikk vi kontrabeskjed - det ble semi og 40 tonn i stedet. Vi har sprikende forklaringer fra folk i Volvo hvorfor det ble slik.

Den store nyheten denne gang var å sette Volvos nye 13 liter på prøve, i tillegg til å finne ut hvordan den nyeste versjonen av det automatiserte gearsystemet I-shift taklet oppgavene. Vi har omtalt disse nyhetene tidligere, men da bare etter en "slapp" prøvekjøring på Volvos testbane i Göteborg. Denne gangen var det i stedet alvor.

Den nye 13 literen som erstatter den velkjente D12-motoren er utviklet fra denne, men med blant annet lengre slaglengde. D13A-motoren kan leveres i fire effekter, fra 400 til 520 hk, og har dreiemoment fra 2000 til 2500 Nm. Denne gangen var det den sterkeste motoren som skulle prøve seg på "KlatrePrøven".

I tillegg til ny motor var vi selvsagt spent på hvordan den nyeste versjonen I-shift ville takle oppgaven. Forrige utgave var etter vår mening en av de beste på markedet, da kan vil ikke etterkommeren være noe dårligere?

Da vi møtte opp på Volvo Truckcenter i Oslo og så fabrikkbilen, fikk kollega Frode noen furer i pannen.

-Tror du de skjørta på denne hengeren kommer til å overleve turen?, var hans tørre kommentar.

Slike aerodynamiske hengere er ikke akkurat hyllevare blant transportører. Det er snakk om spesialbygde trailere med spoilere, sideskjørt, og noen ganger et helt innebygd understell, alt for å få ned luftmotstanden og dermed forbruket. Vi kan vel trygt si at slike hengere ikke akkurat har noen effekt på de veiene vi kjører.

Trivsel

Da FH-serien ble lansert i 1994 trodde mange at førerhusdesignet med den skrånende frontruta ville bli en mal for andre produsenter. Designet så rett og slett så bra ut. Nå var det ingen andre som hermet Volvo på dette punktet, og dagens FH ser fortsatt svært moderne ut og har et fint design.

Volvo FH er etter vår mening en lastebil det er lett å finne seg til rette i. Gode justeringsmuligheter på rattet (selv om de er enda bedre på en av konkurrentene) med elegant pedalbetjening, et delikat interiør med gode seter og fint dashbord, samt tydelig merkede og store brytere er detaljer vi setter pris på. I nye FH har man til og med trådd til med litt andre farger i interiøret, ikke bare grått, grått og svart som har vært det vanligste i førerhus. Nye FH har i tillegg fått en ny madrass med fjærer som er svært komfortabel.

Med et førerhus som er merket Globetrotter XL skulle man tro det var mye plass i førerhuset, men det er det ikke. Riktignok er det mange oppbevaringsrom, men de er til gjengjeld små. Skal man være vekk en uke og skal ha med seg en stor bag, må nok denne plasseres i køya eller på gulvet.

Andre ting vi er kritiske til er Volvos altfor store speilhus som skaper mye blindsoner, samt at spaken til motorbremsen sitter for nærme vinduspusserspaken. Her er det fort gjort å aktivere feil spak. Ellers har vi lite å utsette på førerhuset.

Kjøreegenskaper

Om denne bilen er det bare en ting å si: En drøm å kjøre med tanke på I-shift og ytelse. Kjørbarheten ellers syns vi Volvo har fått til også, slik de har lovet oss. Om ikke helt i samme klasse som de beste på markedet, så klarte vi å slappe av selv om vi lå på asfaltkanten. Følte vel tendenser til at den jobbet litt sideveis når sporene og underlaget var som verst, men ikke noe urovekkende.

I utforbakkene måtte vi hjelpe litt til med fotbremsen. Det gikk litt for seint hvis motorbremsen skulle ta seg av alt, en retarder var etterlengtet på turen.

Det som irriterte mest inne i hytta var den digitale fartskriveren! Like forbanna hver gang vi satte oss inn og oppdaget at vi hadde glemt å trykke på pause da vi stanset. LYKKE TIL med denne innretningen, folkens!

Likte godt opplevelsen av å rulle i unnabakke på tomgang. Når strekkene var av noe lengde, var det en velsignet stillhet som senket seg når motorlyden forsvant og vindsuset var eneste selskap. Sparte kanskje noen dråper diesel også, hva vet vi.

Alt i alt hadde vi den gode følelsen etter å ha kjørt denne bilen.

Den tøffeste etappen, over Golsfjellet, besto den med glans. Behagelig, retningsstabil og ingen tegn til at den ville andre steder enn der vi hadde tenkt.

Sengen likeså, med hel springmadrass og enda bedre tykkelse enn tidligere.

Når tilbakemeldingene kommer fra de som skal bruke disse bilene i daglig trafikk, om at kjørbarheten og stabiliteten er slik den skal være, skal vi være de første til å smile bredt og gratulere Volvo med en fantastisk fin bil. Den er fin å se til, fin å kjøre, og fortjener å slippe flere problemer nå.

Automatisert i bakken

Den sterke motoren gjorde et meget godt inntrykk. Den hadde bra med power på lave turtall, samtidig som den jobbet fint over hele turtallsregisteret. Dreiemomentet holder seg da også på topp til det står igjen 50 o/min før effekten er på topp. Slikt gir en meget kjørbar motor. Skal vi klage på noe var det motorlyden når vi belastet den i motbakker. En relativt kraftig og ubehagelig lyd forstyrret idyllen bak rattet. Om dette fenomenet kun gjelder denne ene bilen, eller om det er på alle vet vi foreløpig ikke. Den nye I-shift gjør en formidabel jobb. I tillegg til å være enkel å betjene skifter den gir lynraskt, og selv om den av og til gjør noen feilvurderinger (systemet ser tross alt ikke veien som kommer) retter den opp bommertene så raskt at vi knapt legger merke til det.

Selv om "KlatrePrøven" inneholder mye bakker er nok fjellklatringa fra Aurlandsdalen og opp på vidda den mest krevende for et automatisert gearsystem. Her er det nok av serpentinsvinger der trekkvogna er ferdig med svingen før akslene på hengeren begynner å knipe. Med andre ord et hav av muligheter for å forvirre et automatisert gearsystem.

Vi valgte bevist å la I-shift ta seg av oppgavene i automatposisjon. Det ble absolutt ingen nedtur! Kassa gearet rett og slett som en drøm, riktignok gearet den for raskt opp i et par av svingene som gikk rett inn i en enda brattere bakke, men i noen av tilfellene reddet den seg på dreiemomentet, andre ganger gearet den ned så lynraskt at vi bare måpte. I-shift bestod "KlatrePrøven" med glans!

Alt i alt sitter vi igjen med positive følelser for nye Volvo FH. Knakende god motor, et av de beste gearsystemene på markedet og gode kjøreegenskaper er momenter som er svært viktige for oss i Norge. Og vi forutsetter at de gode kjøreegenskapene nå er tilbake i FH, hvis ikke ville det være en skandale!