Det hele begynte med en kommentar fra redaksjonens vestligste representant i fjor sommer; "Jeg synes vi bør kjøre en vogntogtest i vinter også", sa Frode.

Østfoldingen i redaksjonen var ikke uenig, men det er lett å si ja når man sitter på kaia i Flåm i 25 varmegrader og nyter et glass med leskende drikke. Da er vinterens kalde gufs rimelig langt unna. Men Frode skal ikke ha skylden alene for vårt vinterstunt, DieselDyret tok nemlig opp hansken og forela planene for en viss informasjonssjef i Norsk Scania. Denne informasjonssjefen er ikke spesielt beryktet for å se problemer, han er tvert i mot en kar som stort sett bare ser muligheter.

-Da synes jeg dere bør prøve en tandemtrekker. Det selger vi stadig mer av på landeveisbiler, sa vedkommende informasjonssjef, også kjent som John Lauvstad.

Dermed satt vi litt i saksa da vinteren nærmet seg, og vi igjen begynte å tenke på alle problemer snø og glatt veibane kom til å føre med seg. Men har man først sagt A, må man som kjent også si B. Og med Frodes forslag til testrute bør vi nok legge til de fleste øvrige bokstavene i alfabetet også.

Vinterløypa

Nå skulle det vise seg at tandemtrekkeren vi ønsket oss til testen ikke var så veldig lett å oppdrive til de datoene vi ønsket å gjennomføre testen. I utgangspunktet var målet å kjøre en 6x4-trekker med luftfjæret tandem, men verken den norske Scania-importøren eller fabrikken i Södertälje klarte å oppdrive en slik bil i tide. Derimot hadde Norsk Scania en 6x4-trekker med parabelfjærer på Demosenteret på Kløfta, og med en Damm dumpersemi lastet til 40 tonn totalvekt på slep, var vi klare for testen.

Frode, som jo har gjort seg visse erfaringer som sjåfør på mye dårlige veier, hadde en klar formening om hvor vi burde kjøre. Vi skulle starte på Scania Demosenter på Kløfta, kjøre E18 til Drammen og E134 retning Kongsberg, deretter opp til Rjukan på riksvei 37. Deretter skulle vi klatre opp fra Rjukan over fjellet retning Rauland (RV37), før vi skulle svinge inn på riksvei 362 langs Totak mot Arabygdi, for så å ende opp i Haukeligrend og Vågsli. Dagen etter skulle vi trafikkere Haukelifjell over til Røldal og tilbake til Vågsli igjen. Dette for å kjenne på framkommeligheten, samt fotografere vogntoget i vinterlige omgivelser. Alt lå med andre ord til rette for en skikkelig tandemtest på vinterveier, det eneste skåret i gleden dukket opp da det viste seg at førerhuset på trekkvogna var hvit. En ugrei farge for fotografering på snødekte veier, med dertil snødekte omgivelser. Men, men, man kan jo ikke få alt man ønsker seg.

Føreforhold

Værgudene var med oss på denne runden, ingen tvil om det. Da vi uken før ringte brøytestasjonen på Haukeli og sjekket forholdene, ville de ikke ha oss oppover fordi meldingene fortsatt tydet på uvær, men da dagen kom stabiliserte det seg og la til rette for tidenes vintertest. Vinterveiene begynte ved Kongsberg. Oppover Jondalen, over fylkesgrensen til Telemark, var veien snødekket og solen skinte fra skyfri himmel. Fordelen med disse veiene, er at det er lite trafikk samtidig som de representerer et tverrsnitt av veinettet utenfor E6 og E18.

Vi var forberedt på at en tandembil har en tendens til å ville gå rett fram i svingene, men opplevde ingen ubehageligheter med dette før vi skulle fra Rjukan og opp over fjellet mot Rauland. Spenningen knyttet seg til veien mellom Rjukan og Haukeli. Bratte bakker, hårnålsvinger og varierende vedlikehold. Til alt overmål hadde det vært mange varmegrader en uke tidligere, så isdekket var polert og høyst til stede, som i svingene opp Maristigen. Mustasjen fra Østfold satt bak rattet, mens Frode var bisitter i de bratte kneikene, og tilhørende hårnålsvingene opp fra Rjukan. Frode hadde akkurat fortalt om hakket i betongsikringen i en av svingene, der han hadde brukt tankbilen sin til å lage kabriolet av bilen til postmannen en gang, da det skjedde!

Stålisen

I den skarpe hårnålsvingen hadde både Vårherre og Statens Vegvesen bestemt seg for at det skulle være stålis under snøen. Trekkvogna ville ikke ta svingen, den hadde mer lyst på fjellveggen rett foran. Resultatet ble selvsagt at det hele stoppet opp, og vi klarte ikke å ta løs igjen selv om vi forsøkte både langsgående og tverrgående sperrer.

-Jeg får rygge litt slik at jeg får rettet opp settet og får et bedre tak med drivhjulene, sa Tormod, men forgjeves.

Underlaget var så glatt at forhjulene bare skled bakover uten å ta tak. Det er ingen hyggelig opplevelse å ha en fullastet semitrailer som trekker bakover, samtidig som rumpa på trekkvogna er på vei mot avgrunnen.

-No må du gje deg. Det er 20 cm igjen til kanten, kom det tørt fra Frode i passasjerstolen.

Da grep flaksen inn, jeg klarte å få bilen til å gnage seg en halvmeter lenger fram, forøkte nok en gang å rette settet, heller ikke denne gangen fikk jeg styregrep på forhjulene, men snuta på bilen skled riktig vei og settet rettet seg av seg selv! Dermed var det fritt fram for å rygge noen meter nedover slik at bilen fikk grep under tandemakslene og vi klarte å komme opp. En nerverpirrende opplevelse som vi kom ut av med noen erfaring rikere. At vi kom løs fra denne knipa uten bruk av kjetting tror vi at vi kan takke tandemakslene for. Og at bilen ville rett fram i svingen hadde helt sikkert skjedd med en 6x2-bil også. På det føret vi hadde opp fra Rjukan hadde vi garantert kjørt med løftet boggi, og da er det ikke mye trykk igjen på forakselen.

Han med hårfestet

Ved Rauland tok vi til høyre gjennom Arabygdi. Raskeste, men også dårligste vei til Haukeli. Historiene om den lokale bonden som har lagt vogntog for hat, ble spredt blant reisefølget, sånn for sikkerhets skyld.

Frode kjørte her fast i sin karriere som tankbilsjåfør midt på 90-tallet, og husket enda historiene fra kolleger som kjørte seg fast. Naboen kom med traktoren, men ikke for å hjelpe¿

Idet Tormod entret bakken som skulle ta oss trygt over til E134, passet vi på å påpeke at det er her han bor, han med traktoren og hårfestet nedi panna. Frode lurte også inn en setning om at han aldri hadde stått fast her, i løpet av sine mange turer i denne bakken.

Tractionlampa blinket ivrig og vi lette etter feste i hele veiens bredde mens det gikk saktere og saktere. Langsgående sperre på, det hjalp litt. Vi klorer oss opp.

Litt rart det der med sperrer, hvor forskjellig lastebilimportørene ser på det.

Noen mener den langsgående skal stå på konstant, mens andre advarer mot det.

Vi erfarte at denne bilen ville rett frem selv uten sperrer, bare det ble glatt nok.

Tandemfrelste

Dagen derpå stod Haukelifjell for tur. Frode hadde polstret seg fra innerst til ytterst, han skulle tross alt fotografere. E134 over fjellet viste seg ikke fra sin verste side denne dagen. På østsiden av fjellet var det riktignok gråvær og snø i lufta, men ingen problemer. Selv den isdekte veibanen ga brukbart grep til hjulene. Det er rart med det, 10-12 blå hjelper godt på festet. På vestsiden av fjellet var det den reneste påskestemningen med sol og blå himmel. Vestlendingen i redaksjonen fikk nok en gang inn en bemerkning om solkysten på Vestlandet, noenogåtti døgn med striregn i Bergens-distriktet i vinter var tydeligvis glemt.

Vi fikk til noen gode vinterbilder over fjellet, samt en vellykket snøstorm inn i en Hyundai Accent som stod parkert inntil veien, der noen satt å skiftet støvler. I følge Frode tok praten brått slutt inne i den lille koreaneren i det vi dundret forbi i godt driv, mens snøen drev enda bedre ned i nyinnkjøpte fjellstøvler på den stakkars Hyundai-eieren. Snakk om Acc(id)ent!

Nedfarten fra fjellet på vestsiden gikk også fint, selv om det var så glatt at motorbremsen ble kastet ut en rekke ganger på grunn av dårlig feste.

Det mest imponerende var derimot oppstigningen østover igjen. Tandemtrekkeren gnagde seg oppover uten protester, ingen sperrer var i inngrep og tractionlampa blinket ikke en eneste gang. Redaksjonen i TransportMagasinet er herved erklært tandemfrelste, og det med en parabelfjæret bil! Komforten var det absolutt ikke noe å si på, og Tormod gjorde seg noen betraktninger rundt lastebilutviklingen gjennom de siste 40 åra. Han kjørte veteranløp i England med en 1969 Scania 140 6x4-trekker for et par år siden, og det var en helt annen komfortopplevelse.

Dette er trolig ikke siste gang vi legger ut på en testøvelse på norske vinterveier. Frode har allerede lansert idéen om å være "polakker" for en dag eller to. Det betyr toakslet trekkvogn og eurosemi uten løftbare aksler. Selv føler nok redaktøren mer for en vintertest med en luftfjæret tandembil neste gang. Med "polsk" vogntog over Arabygdi, er han nemlig redd for nærkontakt med bonden med traktor og lavt hårfeste!