Da jeg startet opp som løsmedarbeider i sportredaksjonen i Adresseavisen i 1982 brukte vi journalistene fortsatt sort-hvitt film (som måtte fremkalles i mørkerom) og en Remington skrivemaskin med rettetast. Data var noe typografene i avisa drev med.

Midt på 80-tallet fikk vi allernådigst lov til å forflytte oss fra paprimanus til datafiler.

Da jeg meldte overgang fra avis til fagblad for ti år siden hadde jeg knapt nok nettilgang på jobben.

Det har endret seg radikalt. Nå skjer mesteparten av nyhetsoppdateringen på nett, både hjemmefra og på jobben, jeg sender e-poster i stor stil, både med tekst og bilder. Digitalt kamera er selvsagt et must. Og jeg googler for å få informasjon om bedrifter og personer før jeg drar ut for å lage store og små reportasjer.

Det har skjedd en revolusjon.

Jeg som ellers har 10 utgivelser i året å forholde meg til, får nå muligheter til å ytre meg i et medium som i teorien har deadline hele døgnet. Og jeg kan få svar fra leserne nesten umiddelbart etter at jeg har lagt ut saken på Tungt.no.

Da gjelder det bare at dere benytter anledningen til å kommentere det jeg skriver.

En blogg er ikke en vanlig artikkel. Her kommer jeg til å kommentere både løst og fast.

Og jeg ønsker også å provosere litt.

Det kommer til å handle mye om det jeg ser rundt meg, i bransjene - og utenom.

Hvorfor skal det for eksempel være så vanskelig for politikerne å forstå at de må satse på utbygging og vedlikehold av veier og jernbaner?

Hva skal vi leve av i Norge i fremtiden? Luft og kjærlighet?

Knut Viggen