Frode Tellevik blogg Blogg

Jeg benytter meg stadig av denne retten. Når jeg er ute på jobb, spør jeg ofte selv om jeg innerst inne vet svaret. Jeg vil bare høre hva den andre svarer, så jeg kan referere til intervjuobjektets ord. Ganske kult, egentlig.

Spesielt når du skjønner at svaret setter saken i et nytt lys, eller forklarer noe på en annen måte. Da var det verdt å spørre. Da har jeg lært noe jeg også, selv om jeg visste svaret på forhånd. Det er mange måter å si ting på, vet du.

Men det er mye jeg ikke vet. Og det er en del ting jeg aldri har spurt om.

Når en kunstner står i månedsvis og hugger i en granittblokk og får frem en skulptur, for eksempel. Hvordan vet han at den skulpturen er akkurat i den granittblokken han har kjøpt?

Og hvorfor spiser katten hodet av musene den fanger og lar resten ligge igjen til meg? Hørte på radioen en gang at et musehode inneholder alt det en katt trenger av vitaminer og godstoffer, og at det er derfor den bare spiser hodet. Men hvordan vet den det? Katten vår spiser, sover, jager hønene og angriper i ankelhøyde uten forvarsel. På meg virker den slett ikke intelligente nok til å skjønne hva et musehode inneholder, bortsett fra en irriterende liten hjerne.

Forrige uke kom Volvo med en ny FH16. 700 solide hestekrefter og 3150 Nm. Euro 5 og nesten friskere luft ut av eksosanlegget enn den drar inn i luftfilteret.

Så sier de i hvert fall, men hvordan kan jeg vite det? Jeg merker ikke om det er 690 eller 700 hester når jeg er ute og kjører, vet jeg vel? Og partiklene i avgassen klarer jeg ikke med min beste vilje å telle. De setter seg i nesehårene og blir der til jeg nyser.

Dette er spørsmål jeg aldri får ordentlig svar på. Jeg må bare godta det jeg blir fortalt. Stole på dem som er betalt for å vite. Det er det jeg har å forholde meg til.

Sånn er det sikkert med katten også. En eller annen arrogant hannkatt i nabolaget har fortalt min lille uskyldige pus at musehoder er snacks. Sånn er det bare.

Jeg er sikker på at kunstneren hadde sagt det samme om jeg hadde turt å spørre om de granittblokkene. Men det tør jeg ikke. Enkelte spørsmål blir for ubehagelige å stille. Sånne overlater vi til kjendispressen og VG.

Takke meg til spørsmålene jeg allerede vet svaret på. De er trygge de. Men de bruker jeg helst når jeg kommuniserer med katten. Det er helst han jeg prater om det der med skulpturene med. Og han nikket da jeg spurte om det der med musehodene.

Volvo derimot, mener katten ingenting om. For ham er det ett fett hvor mange hester det er. Han er mest opptatt av alle hjulene. Han vet at svaret er gitt om han treffer et av dem.

Jeg vet også at svaret er gitt når jeg spør hvor stor en motor er. Det står skrevet både på bilen, i vognkort og i brosjyrer. Men hvordan vet de at akkurat den bilen har 700 hk? Vi opplever jo sjelden at to identiske biler går like godt.

Kanskje jeg skal spørre litt mer om det, neste gang. Kanskje jeg skal være med å frakte granittblokker fra Larvik med en FH16 med 700 hk en gang.

Så slår jeg to fluer i en smekk.

Eller kanskje jeg rett og slett skal begynne å gjøre noe mer fornuftig enn å blottlegge for all verden at jeg diskuterer lastebil med katten¿?