Asgeir Lundstrøm Foto: Frode Tellevik

Asgeir førte betongbilen som for drøye to år siden kjørte over og drepte en 10 år gammel gutt på sykkel.

- Jeg har tenkt mye på selve ulykken og på mitt liv videre, men skyldfølelse har jeg faktisk aldri hatt. Ulykkesdagen hadde jeg levert betong til en byggeplass og måtte krysse sykkelstien da jeg skulle ut på veien igjen. Jeg hadde god nok oversikt over sykkelstien til å kjøre frem til den hvite kantlinja. Der måtte jeg stanse for en bil. Ulykka skjedde ikke før jeg skulle kjøre videre, så jeg oppfatter det slik at gutten må ha syklet opp ved siden av lastebilen på høyresiden da jeg begynte å kjøre. Sykkelstien var jo et hinder jeg allerede hadde forsert, mener Asgeir.

Livet etter ulykken har vært preget av rettsaker og usikkerhet. Nå skal saken for andre gang opp i høyesterett, etter tre runder i tingrett og lagmannsrett. Asgeir har opplevd både frifinnelse og fengselsdom, men mener bestemt at han ikke kan lastes for det som skjedde.

Drøye to år etter ulykken er Asgeir fortsatt i jobben som sjåfør for Heen Transport AS i Arendal. For tiden kjører han tippbil på veganlegget mellom Kristiansand og Grimstad. Det hjalp på psyken å slippe ut av betongbilen han kjørte da ulykken skjedde. Likevel blir det tøffe dager for Asgeir.

- Jeg sitter hver eneste dag med angst for at politiet skal ringe og si at jeg må levere førerkortet.

Selve rettssaken betegner han som umenneskelig, der aktor og bistandsadvokat gjør alt for å svartmale saken hans mest mulig. - Man blir behandlet grusomt i en slik rettssak. For aktoratet var det om å gjøre å fremstille meg som en iskald jævel. De hevdet jeg ikke ville snakke med de pårørende, enda jeg har gitt beskjed om det motsatte ved fire anledninger via både prest og kriseteam. Aktor ville til og med ha det til at det kunne se ut som jeg prøvde å stikke av fra ulykken, ettersom bilen min rullet to billengder før jeg stanset. Sannheten er at jeg gikk rett i sjokk da jeg så i speilet hva som hadde skjedd og det gikk et sekund eller to før jeg fikk dratt på håndbrekket.

I lagmannsretten ble han først frikjent, før høyesterett satte dommen til side og sendte saken tilbake til ny behandling. Da var listen lagt. Høyesterett hadde sagt at frifinnelse ikke var rett, så hvilke alternativer har da lagmannsretten? Asgeir ble dømt til 75 dagers samfunnsstraff og to års tap av førerrett. Det siste er ikke straff, men allmennpreventive hensyn. Altså skal samfunnet beskyttes mot å treffe Asgeir langs veien i to år.

For yrkessjåføren fra Sørlandet er årene uten førerkort den absolutt tyngste "straffen". Skadefri kjøring i to og et halvt år etter ulykken hjelper lite, så lenge retten mener noe annet.

- Mister jeg sertifikatet er min karriere som yrkessjåfør over, fastslår han. - Det koster for mye å ta førerkortet på nytt.

Han vet han har kolleger rundt i landet som sliter med akkurat det samme som han nå er oppe i. Ola Sandøy har vi fulgt tett de siste årene, etter en tilsvarende ulykke i Trondheim. Det var i forbindelse med den at rettsvesenet la listen der den ligger i dag.

- Høyesterett har i den dommen pålagt oss sjåfører å ha et objektivt ansvar. Oversatt til norsk skal du da kjøre som en robot og du skal også ha blikk ovenfra og ned rundt hele kjøretøyet.

Asgeir etterlyser sterkere markeringer av denne uholdbare situasjonen, både fra organisasjoner og politikere.

- Jeg mener bransjen burde bli enige om en dato og et klokkeslett der vi håndhever det høyesterett har sagt. Alle biler som skal svinge til høyre, bør bli stående til noen kommer til og kan hjelpe med å sjekke alle blindsonene, før de kjører videre, mener han.

Synliggjøring av hvilke krav som faktisk stilles til oss sjåfører er trolig en god måte å sette saken på dagsorden, for det er vel ingen av oss som klarer å følge opp dette kravet uten hjelp? Det går bra så lenge det går, men skjer det en ulykke, skal du ha god rygg for å stå oppreist gjennom norsk rettsvesen. Bare spør Asgeir Lundstrøm, Ola Sandøy, Robert Lønsethagen, Geir Hansen og alle de andre som har blitt siktet for drap.

De sto opp om morgenen for å gå på jobb alle sammen, akkurat slik som du og jeg gjorde. Skal vi akseptere at det skjer en neste gang?