Sliteren og livet

Mens det fortsatt er mørkt står han opp. Trekker på tøyet, lister seg ut før kona og barna våkner. Setter på kaffen og ser på gradestokken. Gjesper.

Kroppen kjennes litt rusten og støl ut de første minuttene. Han sukker. Ser regningsbunken på kjøleskapsdøra mens han tar på jakka. Snart forfaller huslånet igjen.

Ute kjennes høstdraget i lufta. Det er ennå stille. Opp i hytta. Som i går. Den samme ruta. Han fyrer opp. Tar en røyk.

Med årene har han sluttet å spørre seg selv hvorfor.

Lutrygget gjør han sine plikter. Hver dag som et ledd i kjeden som kalles livet.

Først når han kommer hjem sent på kvelden, etter at transporten er unnagjort, kona og barna har fått sine smil og tilstedeværelse - da slapper han av.

Men ikke for lenge. Hvilen har bare ett formål: Den smører musklene. Gir nye krefter slik at han kan bære dagen i morgen, uken etter, måneder og år. Til han når bristepunktet og har sin siste tur. Lønna er dårlig, dagene lange.

Han er en av verdens trauste slitere. Slik går han gjennom livet.

Om noen hadde spurt, ville han gjort det samme om igjen.