- De fleste lastebilsjåfører har lang erfaring fra kjøring på norske veier, og det er nok den viktigste årsaken til at de havner i færre ulykker, sier konsernsjef Aniela Gjøs i transportselskapet Ontime Logistics.

Klokken var knapt sju, da vekkerklokke og sirener sloss om min oppmerksomhet. Like etter hang luftambulansen over hustaket vårt, mens lyskastere søkte etter landingsplass.

Etter å ha lest og hørt om trafikkulykker, død og lemlestelse i hopetall de siste dagene, var turen kommet til oss.

Hordviktunnelen. Møteulykke og personbil i brann.

Med den stadig voksende klump i magen ser jeg i løpet av den nærmeste halvtimen hvordan morgentrøtte bilister kjemper om plassen på den smale omkjøringsveien som går like forbi huset mitt. Snart står det bom stille.

Så kommer det flere ambulansen og brannbiler. De vil også bruke omkjøringsveien for å komme til den siden av tunnelen som ikke er fylt med røyk. De måtte gi tapt. Fra vinduet hørte jeg hissige rop fra bilistene som kjeftet på hverandre for å hjelpe redningsmannskapene frem. Etter ti minutter ga de opp og snudde. Uvirkelig å oppleve, men kollegene fra andre siden av tunnelen måtte klare jobben på egen hånd inntil brannen var slukket.

Like etter letter helikopteret igjen og henger litt i luften for å ta et overblikk over situasjonen. Så drar de. Det er aldri et bra signal. Det gikk for fort. De kan umulig ha rukket å gjøre så mye på den tiden. Jeg konkluderer med dødsulykke og får snart bekreftet mistankene via nettavisene.

Jeg hiver meg rundt og får ungene av gårde på skolen, mens alle veiene i den ellers så fredelige bygden vår er tettpakket med biler i kø.

Etter noen timer får politiet organisert trafikken på omkjøringsveiene. De to smale alternativene blir enveiskjørt, mens de store og tunge må stille seg i kø for å vente.

Etter enda et par timer tar jeg kameraet på skulderen og rusler langs den enorme køen av nyttekjøretøyer og konstaterer at akkurat nå er de til liten nytte.

- De er et tålmodig folkeferd, sier politikvinnen jeg slår av en prat med inne i tunnelen, mens vraket av personbilen er i fred med å bli fjernet. Hun har full forståelse for at mange blir kraftig berørt av denne ulykken, men forklarer tidsbruken med at det er mye som skal måles og sjekkes etter en så kraftig ulykke. Spesielt i en tunnel.

På vei tilbake stikker det nysgjerrige hoder ut av siderutene og spør om nytt fra tunnelen.

Klumpen i magen etter å ha sett de forkullede restene av personbilen der inne, går gradvis over i ydmykhet og kanskje til og med litt stolthet.

De som har ventet lengst, har stått her i seks timer nå.

Likevel. Det som står klarest for dem, er at en kollega har opplevd noe fryktelig der inne. Om ikke bensinen blir levert i tide, eller posten ikke kommer frem, betyr ingenting i dag. Et menneske har mistet livet og en kollega var midt oppe i det da det skjedde.

De som sitter her og venter vet at dette er en del av hverdagen for oss yrkessjåfører. Bare noen minutter, en time eller to, var det som skilte dem selv fra å være lastebilen inne i tunnelen da det smalt denne gangen.

Da er seks timer venting et suverent godt alternativ.

Atmosfæren i slike ventende køer er spesiell. En blanding av resignert aksept over at møteulykker er noe vi må være forberedt på hele tiden, og medfølelse overfor en kollega som har det helt forferdelig akkurat nå.

Det gjør inntrykk. Den tålmodige, medfølende ventingen forteller oss at samholdet i denne bransjen fortsatt er der når det trengs.

Konkurransevridning, kabotasje og østeuropeere får seile sin egen sjø akkurat i dag.

Paradoksalt nok arrangerte kirken i Bergen en minnetilstelning for fjorårets trafikkofre i går, der pårørende og skadde fikk komme sammen og prate om den vonde tiden etter en trafikkulykke.

Det skulle ikke gå mer enn 12 timer, før to nye familier ble revet opp med roten og slengt i tunnelveggen.

Jeg registrerte dessuten i løpet av helgen at myndighetene, representert av Hareide, syns det hadde vært litt mye nå og krevde mer midtdelere.

Rart egentlig, at det må skje så mye på en gang for at de som kan gjøre noe med det skal komme på banen og si det vi alle vet fra før.

Jeg visste det i hvert fall fra før¿

Og jeg kjenner at det er like forbanna vanskelig å akseptere en trafikkulykke hver eneste gang.

Jeg ser fortsatt ikke hvorfor ti ulykker på en helg skal skape mer oppmerksomhet enn den ene som rammer like hardt for dem det gjelder.