2

Bilder

Det vi vet om Anita i forkant av intervjuet er at hun er eneste kvinnelige lastebilselger i Norge, så vi ser frem til å få vite mer om denne energiklumpen som har inntatt lederstolen hos salgskorpset i Haugesund.

- Jeg begynte jo mens markedet var helt på topp og så fikk jeg være med helt ned. Det gikk egentlig rett utforbakke straks etter at jeg hadde begynt. Når det er sagt, så tror jeg ikke noen vil tilbake til der vi var like før den såkalte finanskrisen. Det var for mye hastverk og for lang leveringstid både på chassis og hos påbyggerne. Det var ikke alltid like lett for kunden å forutsi hva han trengte halvannet år frem i tid, mener Anita.

I yngre år studerte hun i Frankrike, der hun også traff sin tyske kjæreste som hun bor sammen med i dag. Derav det litt unorske etternavnet. - Hjemme hos oss prater vi mest tysk fortsatt, selv om han snakker flytende norsk. Det er en stor fordel med språk. Jeg kan ringe direkte til påbyggere enten kunden bestiller betongbiler i Tyskland eller komprimatorbiler i Frankrike. Man unngår mange misforståelser da, mener hun.

Anita syns hverdagen er behagelig nå. Hun får tid til å lage tilbudet slik kunden ønsker det og bilene blir slik kunden trenger den. - Det går an å planlegge og samtidig får kunden bilen mens han ennå husker hva han har bestilt. Alle blir mer fornøyd da, for å si det slik.

Men som ensom kvinne i mannsdominert salgsmiljø, hvordan havnet du der?

- Nei, hva skal jeg si, jeg er stadig på jakt etter utfordringer. Liker å teste meg selv. Jeg er ærgjerrig og får av og til høre at jeg er vel optimistisk, men jeg velger heller det enn omvendt. Jeg liker å se at jeg kan lære ting jeg ikke behersker i utgangspunktet og etter fire år her lærer jeg fortsatt noe nytt hver dag. Jeg liker å få påfyll, sier hun og smiler.

Anita ble i utgangspunktet ansatt som markeds- og administrasjonssekretær, men ble tilbudt salgsstillingen etter bare tre måneder. I snart halvannet år har hun også vært salgsleder.

- Etter de første tre månedene fant jeg meg godt til rette i det pulserende miljøet her. Jeg likte kundene og serviceyrket har jeg alltid vært i, så en salgsjobb her så jeg på som en spennende oppgave. I tillegg syns jeg det er kult å si til folk at jeg selger lastebiler. Denne bransjen har både sjarm og humor, og det er et utrolig mangfold. Du har enbilseieren som skal forsørge familien sin med lastebilen han kjøper. Andre kunder styrer 250 biler og krever en helt annen type innkjøp. Mellom der finner du de mest vanlige kundene med 30-50 biler. Alle er like viktige å ta vare på, selv om det er vidt forskjellige måter å møte dem på.

Anita vil ikke si hvem som er favorittkunden. Hun smiler til kunden samme hvor mange biler de har på gårdsplassen, og gir råd som best hun kan gjennom hele salgsprosessen. Det handler i utgangspunktet om og lyttet til kundens behov.

- Det første jeg gjør når en bil skal spesifiseres er å krysse av for dårlig veistandard, sier Anita og tar med det høyde for norsk samferdselspolitikk. Som mange andre sliter også hun med å forstå regnestykket ved å la godstransporten operere på et elendig veinett. De fleste av langtransportkundene i Haugesund har E134 over Haukeli som arbeidsplass.

Hverdagen for sjåfør og bileier har endret seg veldig bare på de siste årene. Volvo og andre har tatt høyde for at de må hjelpe kundene på andre felt enn de gjorde tidligere. Digital fartskriver og sjåførdirektivet er noen av utfordringene Anita og kollegene ofte må ta hensyn til når de selger bil i dag.

At Anita også har konkurranseinstinkt er noe hun har oppdaget etter at hun begynte å selge lastebil. - Jeg blir litt overrasket over meg selv av og til, men det handler vel kanskje om at jeg jobber i et mannsdominert miljø og at menn jo liker å konkurrere. Det er litt gøy å komme inn på salgslistene deres og bli lagt merke til, innrømmer hun.

Hele intervjuet med Anita Schöpwinkel kan du lese i årets første TM