Dette er en praktisk bestemmelse, og det ilegges en rekke forelegg og andre strengere straffer på bakgrunn av denne bestemmelsen. Det er tale om en sekkebestemmelse som dekker nesten alle situasjoner som kan oppstå i trafikken. Det er ikke noe krav til at det rent faktisk skjer en skade eller oppstår en fare. Bestemmelsens vilkår er oppfylt allerede ved at ens kjøring kan føre til dette.

Det er altså en streng plikt som påhviler alle som kjører bil, og plikten synes å øke jo større og tyngre kjøretøyet er. Jo større skadepotensial, jo mer oppmerksom må man være i trafikken.

Selv om aktsomhetsplikten er svært streng, er den ikke så streng at den rammer situasjoner hvor man som sjåfør ikke har hatt mulighet til å unngå ulykken, eller hvor den skadelidte har opptrådt på en helt upåregnelig måte.

Høyesterett uttalte i en dom fra 1979 noe som fortsatt er like gyldig:

«For at domfelte skal kunne dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 3 må han hatt mulighet for å se den forulykkede på et tidspunkt da ulykken ved aktsom kjøring kunne ha vært avverget.»

Rettspraksis viser også at man ikke kan dømmes etter vegtrafikklovens § 3 hvor en annen trafikant, myk eller hard, opptrer på en ekstraordinær eller upåregnelig måte. Men det er viktig å understreke at man som sjåfør må ta høyde for at andre trafikanter ikke opptrer normalt i trafikken, og til dels ulovlig, men det går altså en grense ved direkte upåregnelig oppførsel.

Dette betyr i praksis at man som sjåfør kan dømmes etter vegtrafikklovens § 3 selv om det oppstår skade eller fare for skade som følge av at en fotgjenger går på rødt, en annen bil bryter vikeplikten eller kjører for fort. Hvor grensen går, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og ut i fra situasjonen på stedet.

I en lagmannsrett dom fra 2008 ble en sjåfør frifunnet etter vegtrafikkloven § 3 da det oppsto en tragisk ulykke når sjåføren skulle svinge til venstre, og over motgående kjørefelt. Da motorsykkelen som kom i dette feltet og traff bilen, hadde en hastighet opp mot 140 km/t, ble dette ansett for å være såpass ekstraordinært og upåregnelig at sjåføren ble frifunnet. Dersom hastighet hadde vært lavere men fortsatt ulovlig, uten at man kan si noe om hvor mye lavere, kunne resultatet fort blitt et annet.