4

Bilder

Jon vil ikke akseptere intervjuet om han ikke får kaste slankestafettpinnen videre til "Dagis" også kjent som Dag Rune Bergheim i Trondheim. Vi lover ingenting, knalltøffe i forhandlingene som vi er. Jon betyr forøvrig "Gud er nådig". Men det vet kanskje ikke den godeste Sandem? Han er det iallefall ikke.

Selv kan ikke Jon Sandem forstå hvorfor vi skal lage noe kaffekopp-intervju med ham. Han har jo omtrent "bare" kjørt på utlandet. Ikke drikker han kaffe heller. Jeg kan nesten høre ham riste på hodet da jeg ringer ham. Ham om det. Vi synes iallefall det er verdt å ta en prat med denne karen - kaffe eller ikke.

Det er 10 kalde grader og vind i luften da jeg møter Jon ved Coop på Grorud. Det er nok for oss søringer. Jeg ser ham på på god avstand. Jon smiler og hilser gjennom ruta. For sikkerhets skyld gjør han det samme en gang til når jeg nærmer meg mer, i tilfelle jeg ikke så ham den første gangen. Jeg smiler igjen for andre gang og Jon vinker meg kjapt inn den varme FH-hytta.

I hånden holder han en gul Coca Cola Zero. Den setter han fra seg, håndhilser og tar istedet en slurk av en flaske med ubestemmelig innhold.

- Det er lunsjen min.

- Eeeh, jasså? Gul Cola? Det ser ikke bra ut. Jeg nikker mot Zero-flasken.

- Nei. Det er saft. Sukkerfri. Jeg mener den andre flasken.

Slik begynner altså vårt stemnemøte. Kloke ord fra oss begge, må vite.

- Jeg drikker fire slik shakes daglig. Har gått ned 20 kilo siden samme tid i fjor.

- Jasså, er det et forknytt nyttårsforsett det da?

- Neida, neida. Jon smiler. Tar en slurk til, tørker seg rundt tredagers-skjegget selv om han ikke sølte, og forklarer: - Brodern og jeg driver en av landets største lavkarbo-butikk via nett. Lavkarbohuset.no. Jeg tar en kur selv av og til og følger ellers lavkarbo-dietten.

Det merkes når det er kaldt. Er ikke vant til å fryse, vet du. Har jo hatt 20 kilo mer isolasjon, så nå fryser jeg meg fordervet.

Han er ikke alene. Jeg takker for opplysningen og finner det medisinsk forsvarlig å forskyve min egen planlagte slankekur et par måneder frem i tid. Kanskje til juli for å være sikker.

I dag skal vi kjøre varer for Coop. Nærdistribusjon i Oslo. Jon er sjåfør for F. Jensen Transport som kjører for NorTemp som altså har frakten for Coop. Han har vært i gang siden litt over seks og klokken passerer gjerne fire før arbeidsdagen er omme. Men han er hjemme på kveldstid.

- Det må være en overgang for en som har bodd i bilen tidligere? Hva gjør du når du er hjemme?

- Da kjeder jeg meg fælt. Jon skotter bort på meg under brillene. Ler igjen. - Jeg har jo litt å gjøre med dette lavkarbo-styret da. Dessuten er jeg mye på facebook. Han forsøker å få ensomheten til å ikke høre fullt så ensomt ut. Men dette har vi sett før. Rastløsheten i kroppen til de som har kjørt mye og lenge. Egentlig paradoksalt. Man kan sitte dagevis alene i en bil uten å være ensom, men så fort man er alene hjemme, kommer rastløsheten.

Det er forresten ikke bare lavkarbo som opptar Jon. Han driver også litt med reutgivelser av gamle, norske klassikere på vinyl.

- Det er fint. Einar Rose og slikt?

- Nei. Ikke akkurat. Vi prater progrock. Aunt Mary, Vanguards, Junipher Greene og liknende. Pop og rock. På vinyl. Ikke sånn plast-cd-greier.

- Lyd og musikk opptar deg, har jeg skjønt. Mer enn en gang har du sneket deg med i Nattønsket og Herreavdelingen?

- Ja, jeg synes det er hyggelig å både få og gi hilsen på radio når jeg er ute og kjører. Jeg kjenner også Kari Slaatsveen littegrann og hun synes at sjåfører er en hyggelig gjeng.

- Du har litt av en radiostemme selv også. Har du hørt det før?

- Nei.

- Men det har du.

Om Jon hadde vært frisør, noe vi forøvrig ikke mistenker ham for noen gang å bli, hadde vi sovnet i stolen. Ikke fordi han er kjedelig. Langt ifra, men stemmen er liksom så... trygg?

Nåja. Off topic. Vi kjører videre. Jeg i taushet. Jon prater. Så kan jeg notere. En fin kombinasjon, synes jeg. Bare jeg ikke sovner.

- Skal vi kanskje ta det hele fra begynnelsen? Jon undres litt over hvorfor jeg ennå ikke har spurt hvordan han kom inn i yrket. Det later godt. Da ligger det oftest en god historie bak.

- Det hele begynte nemlig året jeg fylte 15. Jeg slo følge med et omreisende tivoli i Oslo i skoleferien. Det var gøy og i neste sommerferie gjentok det samme seg.

I juni sluttet brått tre av de ansatte og tivoliet sto uten sjåfør. Dermed var det gjort. Jeg kjørte min første tur fra Raufoss til Gjøvik etter å ha hatt fem kilometers opplæring. Det ble 15.000-20.000 kilometer det året. Jeg lærte meg å kjøre selv.

Han skotter bort på meg. - Ta det rolig, saken er foreldet nå, sier han som om det var det jeg var redd for og fortsetter: - Året etter ble jeg med til Tyskland og fortsatte der. Bakpå hadde jeg en karusell verdt åtte millioner kroner. Og det satte de altså en 17-åring til å frakte. Han sukker oppgitt, men litt stolt.

Det ene tok det andre. Svogeren til tivolieieren drev et stort transportselskap i Tyskland og han tilbød meg både jobb og sertifikat. Jeg kjørte der i tre år. Vi hadde en del kjøring til det gamle Øst-Tyskland. Jon tenker tilbake, rister litt på hodet og ler. - På den tiden hadde vi jo alle walkie talkie. På grensen til Øst-Tyskland ble apparatet plombert fast i holderen. Han peker på skapet over vinduet der alle walkier var montert. - Men tollerne forsto visst ikke at den funket like godt allikevel. Han skotter på meg for å se om jeg forstår. Det var jo bare å holde inn knappen og prate. Skjønner du? Det eneste var at man ikke fikk holdt den i hånden. Han rister på hodet igjen.

Vendte du snuta hjem etter dette?

- Ja, i 1984 flyttet jeg hjem. Var lei hele bransjen og jobbet i butikk og lager her hjemme. Men i 1992 fikk jeg telefon fra Tyskland igjen og dro på dagen. Det ble noen nye år der nede med forskjellig kjøring frem til 1998. Da kom jeg hjem igjen fordi jeg fikk tilbud om drømmejobben, nemlig å drive Vålerenga-sjappa.

- Du er klanmedlem nummer 22 om jeg ikke tar feil?

Jon glemmer å skotte. Nå ser han direkte på meg. Mistroisk. - Jasså, har du googlet meg? Hele ansiktet åpner seg og det er vanskelig å se at Jon nærmer seg de femti årene som fødselsattesten hans bombastisk hevder.

- Det er riktig. Det ble noen gode år i sjappa, før jeg begynte å kjøre budbil. Kjøpte en Sprinter og fikk mye kjøring for Bakers. Men i 2008 var jeg i gang med utenlandskjøringa igjen. Lastet på Termotransit på Vestby og hadde frukt med hjem. Det gikk frem til 2011.

Jon trekker pusten og sier: Nå er det jo ingen som kjører ut lenger, så jeg går i tanker om å ha egen bil og kjøre selv på utlandet. Jeg er nok litt sær. Vil helst ha semi med termotralle og kjøre sørover. Er ikke så glad i linjekjøring heller. Vil ha litt variasjon.

- Er det penger i det da? Er ikke det markedet helt overtatt av utlendinger?

- Det går om man har egen bil og kjører selv. Jon gjør krav på å bli trodd. - Jeg har sjekket priser både med Byrknes og og andre og nå leier jo Pluss ut hengere også.

- Men J. Carrion har jo all fruktkjøring inn og tar rimelig returlass fra Norge. Det samme gjør jo alle andre utlendinger. Er det ikke et romantisk drømmebilde du har der?

- Du blir ikke millionær, men det skal gå.

Vi skal hente noen paller kaffe og idet vi svinger inn ved Kielhavna peker Jon: - Se der. Der står Solerud. Kan han, kan jeg!

Dermed er den saken tilsynelatende avgjort. Jon har beviset han trenger.

Det er stille noen minutter. Litt uvant egentlig. Så snur Jon på hodet, skotter bort igjen og ler. - Jeg har sterke meninger om det meste, skjønner du.

- Men du virker ikke kverulerende. Er du en reflektert herremann, eller er det radiostemmen din som lurer meg?

- Nei, jeg liker å tro at jeg er reflektert. Og snill. Og rolig.

- Men ikke pratsom?

- Joda. Men jeg er egentlig litt sjenert. Det synes bare ikke så godt.

- Nei, du kan jo stå foran 100 lastebiler og arrangere en konvoi.

- Nettopp. Det gjør meg ingenting, selv om jeg egentlig er for sjenert til å gjøre det. Det er ikke så lett å beskrive seg selv. Gjør det selv da. Hvordan er du? Hæh? Svar. Svar. Svar. De siste ordene kommer i sånn rattata-mitraljøsefart. Vi tar tegninga og lover i vårt stille sinn aldri å be Jon Sandem om å beskrive seg selv igjen. Det er nemlig ikke så lett.

Men vi håper han og "Ulven" tar føringen over konvoien i år også. Messegeneral Bjørn Magnussen har nemlig en liten overraskelse på lur der.

Jon er forøvrig ganske så aktiv på sosiale medier. En gang i Tyskland hadde han parkert og skulle ha hvilen sin. Så oppdaget han at det i den andre enden av plassen var gratis nett. Dermed flyttet han bilen en halvmeter om gangen for at det ikke skulle slå ut på skriveren. Det går ofte greit noen meter. Jon på sin side presterte hundreogfemti meter. - Det har du nettnerden. Blir det egen bil på meg, skal jeg ha minuttskriver. Ingen tvil. Jon ler igjen. Det gjør han egentlig ofte. Det er nok ikke noe galt med humøret på denne karen.

Både Bergli Truckstop og ulike facebook-grupper frekventeres ofte. Men han har sluttet å kommentere alt. - Nå leser jeg mye, men skriver først når jeg synes ting går for langt. Som når en Vlantana-bil ligger i grøften og mange klapper i hendene uten å spørre hvordan det gikk med sjåføren. Vi må huske at ikke alle utlandinger er drittsekker. Langt derifra. Vi legger merke til ham som stjeler dieselen, men ikke de 50 som kjører forbi uten å genere noen.

Jon er engasjert nå. Prater om rekruttering til bransjen og etterutdanning. - Det som skjer nå er at vi mister mange dyktige sjåfører som har passert 60. De tar ikke etterutdanningen, men pensjonerer seg. Dessuten mister vi mange unge ettersom hverken Forsvaret eller NAV utdanner så mange sjåfører lenger. Og hvem vil koste på seg 80.000 for å ta lappen uten å ha et firma i ryggen? På den andre siden får vi god kvalitet på de som tross alt tar sjåførutdannelse. Jeg hadde med sønnen til Ronny Tande, Kim Ronny, på et par Danmarksturer for en tid tilbake. Han var en knakande kjekk gutt. Nå er han ferdig utdannet og i full gang. Vi trenger flere som ham.

- Hvorfor har ingen oppfunnet automatiske bakdører, undrer Jon når vi nærmer oss lasteplassen. Det er så inn i hampen kaldt i dag. Han hopper ut, tar på hanskene og åpner dørene før han ratter inntil rampa.

- Dette er det nærmeste jeg kommer kaffe, brummer han idet han tar jekketralla og setter igang. Det er merkelig at noe som lukter så godt, kan bli så vondt når det kokes, mener Jon mens han triller på plass paller med kaffe. - Jeg drikker kaffe kun ispedd whisky, fløte og krem, men det gjør seg påfallende dårlig som morrakaffe, sier han ettertenksomt.

- Er det også en del av lavkarbokuren?

Jon kikker morsk på meg og rekker meg fraktbrevet. - Hold dette, så gjør du litt nytte for deg.

- Vi må ta noen bilder også, prøver jeg.

- Ja, med den tiden du bruker, så tar jo det sin tid. Jon misliker å stå modell lenger enn tre sekunder. Holde kjeft må han jo også. Det er ikke bestandig like enkelt for en sjenert fyr, må vite.

Han tar av seg hanskene, men beholder den godt brukte, opprinnelig gule, refleksvesten på. Jeg husker noen hollandske sjåfører jeg så for noen år tilbake. De kjørte i dress. Det gjør ikke Jon. Han er på jobb, og da bruker man arbeidstøy. Hettegenser og sorte jeans. Også bilen er for denne herremannen et arbeidsredskap. Man tar ikke av seg skoene når man kjører nærdistribusjon.

Hanskene ja. Når de er av, avsløres hendene. De er som mine. Kontoristens. Myke.

I all verden.

Er dette hendene til en hardt arbeidende yrkessjåfør som laster og losser selv? Som furet, værbitt over landet frakter gods til de tusen hjem?

- Jeg lærte tidlig at det lønte seg å bruke hansker, forklarer Jon. Allerede for 30 år siden hadde vi i Tyskland det som nå heter HMS her. Vi hadde alltid vernesko også. Det var arbeidsantrekket.

- Og refleksjakka?

- Den er alltid på. Iallefall på slik kjøring som vi har nå.

Ordnung muss sein. Tenkte vi det ikke.

Vi har kommet frem til "Mølla". Bjølsen Valsemølle, eller Lantmännen som nå er barnets korrekte navn, men som ingen bruker. Dagens siste last skal på.

Etterpå er det tid for en ny slankeshake. Så er det tilslutt hjem og drømme om egen bil, termotralle og kontinentkjøring for Jon.

Vi håper han får det til.

Om han ikke har fryst ihjel innen den tid.