5

Bilder

- Jeg håper ikke folk ser på meg som en kverulant, selv om jeg vet at Statens vegvesen gjør det. De på 175 har mest lyst til å legge på når jeg ringer, men det bryr jeg meg veldig lite om. Jeg har ikke noe mål om å bli populær, sier Stig Fjeldstad.

Bileieren fra havgapet vest av Bergen er enkel å intervjue. Klare og konsise meninger blir formidlet så alle kan forstå. Slik er han med alle han møter. Forklaringene på hvorfor og hvordan kan få folk selv utenfor bransjen til å nikke på hodet. Det gir mening det Stig sier, liksom.

Nå har han også begynt å stille krav. På vegne av alle kollegene i bransjen.

Ihvertfall var det tanken da han for to og et halvt år siden lanserte interesseorganisasjonen Sjåførenes Krav (SK) på facebooksiden sin.

Det tok helt av. Folk var møkk lei slett vintervedlikehold og mange øynet en slagkraftig forsamling som kunne påvirke makta. Så brøt helvete løs.

- Deler av dette har jo gått etter forventningene, mens andre deler av det har gått rett i do, fastslår han.

- Det største problemet vårt nå er at vi er for svak i mange ledd. Vi klarer ikke å takle det som forventes av oss. Vi er en gjeng sjåfører som er i arbeid og som må ta dette innimellom. Vi har forferdelig mange gode saker som vi dessverre ikke klarer å få gjort ferdig. Vi mangler både tid og penger. Du kan også ta med at innsatsviljen er ganske liten blant alt for mange kolleger når noe skal gjøres, sier Stig.

Men hva så han egentlig for seg den vinterdagen i 2011? Hva var det han ville starte?

- Tanken min var å prøve å lage noe stort for sjåførene, der alle kunne være med. Det eneste jeg garanterte var at jeg skulle prøve å starte dette og få et styre på plass, og det har jeg jo fått til. Jeg vil påstå at spesielt det første året var veldig bra. Da fikk vi gjort mye.

Men vi kommer jo ikke utenom at det ble endel krangel og ballade internt. Jeg må ærlig innrømme at jeg ennå ikke har forstått hvorfor. Alle kunne være med og styrevervene satt i korte perioder, nettopp for at nye skulle få plass og at vi hadde en sirkulasjon.

Jeg mener vi har holdt dørene åpne for absolutt alle. Det er veldig få vi har måttet sparke ut. Det går på oppførsel, rett og slett. Den skittkastingen som var, går rett og slett ikke an, fastslår han.

En gruppe sjåfører brøt ut og startet Norsk Yrkessjåfør Allianse. Beskyldningene haglet og diskusjonene på nettet handlet om alt annet enn sak.

Sjåførenes Krav måtte jobbe seg gjennom en periode der intern skittkasting tok mye tid og oppmerksomhet fra sakene de i utgangspunktet ønsket å fronte. Mange styrte unna da de så hva som foregikk, inkludert oss i fagpressen.

Facebook ble igjen hovedarena, på godt og vondt. I dag er nettforumet til SK trolig det største i landet for sjåfører med meninger.

- Det er jo tydelig at en gruppe sjåfører ikke liker SK. Det har vi sett til gangs. Ganske tidlig i prosessen hacket de datamaskinen min og slettet alle mailene og facebookprofilen min. Alle innmeldinger og dialog med medlemmene forsvant. I tillegg tok de bort administrasjonsretten til SK slik at sidene lenge levde sitt eget liv uten styring.

Hvem som gjorde alt dette vet jeg ikke. Jeg personlig tror vi snakker om maktsyke kolleger, sier han.

Stig presiserer at budskapet er og har vært det viktigste for ham personlig. Selv har han ingen ønsker om å være i media, selv om han stiller opp på dette intervjuet.

Hva har så SK å vise til? Har de nådd frem med noen av budskapene sine?

- Vi har fått satt fokus på veldig mye bra. Vi ser jo hvordan debatten på nettet har økt etter at vi startet SK. Vi klarte å samle alle organisasjonene og politikere til et felles møte på Stortinget i 2011 og i TransportMagasinet ble det vel betegnet som historisk. Jeg tror vi åpnet noen dører der. Samtidig ser vi at sjåførorganisasjonene ofte er inne på sidene våre for å lodde stemningen og finne saker de kan ta tak i. Vi har en god dialog, hevder Stig.

Likevel hører vi fortsatt det samme mantraet der ute om at sjåførorganisasjonene er for lite synlige og ikke gjør noe for bransjen.

Det er fagforbundene som må gjøre jobben og de er vel fortsatt ganske usynlige, er de ikke?

- Jeg ser vel heller ikke at det skjer så mange konkrete endringer, men jeg tror vi trygt kan slå oss på brystet og si at vi har vært med å påvirke. Jeg syns ikke det er riktig å si at organisasjonene ikke gjør noe, selv om også jeg mener mye er feil i måten de jobber på. Men det er tydelig at de setter fokus på ting og jobber med det. Alle som er med å presse på, både media og organisasjonene, er med på å påvirke hverdagen vår, sier han.

Som alle andre ønsker han seg en samlet bransje som kan stå bak kravene og få gjort noe med utfordringene som bare blir større og større for norsk transportbransje.

SK har derfor fra første dag oppfordret medlemmene til å organisere seg. SK skulle være en pådriver for å gi både NLF, YTF og NTF medlemstall som klarte å bevege den berømte kjøttvekta.

- Jeg vet at en del har fulgt oppfordringen og organisert seg. Men jeg vet også at mange fler burde gjort det. Vår intensjon har aldri vært å starte en ny organisasjon. Vi ønsker ikke å tråkke andre på tærne.

Hva må til da for å få opp organisasjonsviljen blant sjåførene? Trenger vi en ny organisasjon som kan virke mer forlokkende enn de eksisterende?

- Nei, jeg mener vi allerede har en slik organisasjon. Vi har YTF og NTF og skulle noen skape flere organisasjoner av typen SK eller TIA for den saks skyld, så kommer vi ikke lengre. Det blir bare tullete etter min mening. Hadde disse organisasjonene hatt medlemmer, hadde de også fått gjort mer. Det er jo det som er hele poenget. Og hvis ikke vi organiserer oss så er denne bransjen ferdig om ikke så lenge, mener Stig.

Noen forklaring på organisasjonsvegringen i bransjen har han derimot ikke.

Som yrkessjåfør gjennom de siste 20 årene mener Stig å registrere en tilbakegang på det meste. Tidligere var det flere plasser å dusje langs veien, samholdet var bedre og man hadde bedre tid. Han undres også over det faktum at transportbransjen i dag nærmest må rettferdiggjøre sin eksistens både overfor media og mannen i gata.

Kan vi takke oss selv?

- Du kan jo bare ta en tur til trailerparkeringen på Nygårdstangen i Bergen og telle bosshaugene, så ser du hvor mange biler det har vært fest i. Slik var det ikke før. Man hiver ikke ølflasker ut av vinduet samtidig som man forlanger flere steder å parkere. Noen må ta tak i holdningene sine. Det er dårlig oppførsel hvis noen låner deg en dusj og du takker ved å stjele dusjen, mener han.

SK-stifteren har mange fanesaker, men når vi ber ham velge den viktigste trekker han frem et annet svar enn han ville gitt oss for to år siden.

- Sjåførenes holdninger! Uten tvil. De holdningene vi ser i dag er så ødeleggende at det snart er en stor skam å være yrkessjåfør. Oppførselen vår ute på veien er blitt mye verre enn den var før, både overfor personbiler og andre veifarende. Ta bare turen mellom Bergen og Stavanger. De som veier 50 tonn skal først i land fra fergene og nekter å slippe forbi en bil.

Det er ikke tilfeldig at det har blitt forbikjøringsforbud for lastebil i Rennfasttunnelene når de som er to tonn lettere enn forankjørende skal bruke hele tunnelen for å komme seg forbi, sier han.

Hvilken fanesak hadde du valgt for to år siden da, spør jeg av ren nysgjerrighet.

- Da hadde jeg trodd vi skulle klare å samle en mye mer saftig mengde sjåfører og fått fokus på veivedlikehold og kabotasjekjøring. Det er et langtekkelig arbeid og vi har i dag ikke kjøttvekta som skal til, tror jeg.

Kjemper vi en håpløs kamp? Er Stig Fjeldstad motivert til å gå på ti nye år i denne bransjen?

- Ingen skal bli veldig sjokkert om hele settet mitt står til salgs en dag.

Lei blir man av alt, men når man ser hva som foregår i bransjen blir man både forbanna og lei. Jeg lurer på om folk har til salt i grauten når man ser hvilke priser enkelte kjører for.

- Jeg snakker med mange som mener vi bør lage aksjoner og viser til hva våre franske kolleger gjorde før i tiden, men de glemmer en vesentlig ting. Nemlig at franskmennene startet med å samle seg. Den oppgaven har jo ikke vi begynt på enda, selv om vi prøver, smiler han.

Stig er lei av å bli herset med etter veien. Han er oppgitt over holdningene i bransjen, men har lyst til å være med i krigen om en bedre fremtid. Han har bare et problem:

- Jeg kan ikke stå der alene!