5

Bilder

"Mr. Ekeri", Bjørn Evensen fyller 60 år i dag. Vi Gratulerer!

Bjørn vokste opp på Gjøvik, og allerede fra barnsben av visste han at han skulle bli lastebilsjåfør som sin far. Bjørn elsket å besøke bestemor, tante og onkel i Kolbu. Tante og onkel hadde kjøpt seg en -36 modell Buick som han fikk kjøre så mye han ville når han var på besøk. Han var da 7 år gammel og vi kan levende forestille oss hvor stolt han var da de rigget opp eplekassa han kunne sitte på, så han kunne betjene gearene i til dels sittende og stående stilling for å kjøre på jordene.

Skole var ikke Bjørns greie. Han syntes det var kjedelig bortsett fra matte, så når matte stod på timeplanen var han på skolen. Læreren var helt oppgitt og mente det ikke ville bli noe av den gutten.

I stedet for skole syntes han det var grommere å være med faren sin og kjøre lastebil. Som 9-åring hadde han allerede rygget og kjørt fremover med vogntoget mange ganger. Faren syntes sønnen var en god sjåfør så da Bjørn var 13 år hadde han mange turer over Dovrefjell, mens faren tok en blund bak i køya.

Bjørn skjønte i tidlig alder at skulle han oppnå noe i livet var det jobbing som gjaldt. Da han var 14 år sto moped på ønskelista. Han fikk høre at Ragnar Rogne, som eide en kolonialforretning her på Gjøvik, trengte en visergutt. Jobben bestod av kjøring av varer og litt lagerarbeid. Selv om Bjørn bare var 14 år var han ikke sen om å ta kontakt med Ragnar som falt for den entusiastiske gutten og jobben var hans. Mopeden var en grønn trehjuling med lasteplan foran. Den gikk flittig mellom blokkene i Røverdalen. Der bodde det eldre damer som fikk varene levert på døra og Bjørn ble gromgutten som de skjemte bort med godterier og kaker. Jobben ga ham 25 kroner i uka som han sparte til moped.

Da det ble tid for førerkort måtte han ha en jobb til. Fina-stasjonen trengte nattevakt og Bjørn fikk jobben som var avlønnet med fem kroner pr. fylte bil.

Bjørns første bil var en Anglia som trengte det meste, men bilen fikset han opp selv og det ble mange raggeturer med "Anglian" og det var den han sjarmerte kjæringa med. Samme dag som han fylte 18 år og fikk førerkort, kjøpte han med sin fars hjelp en grå Volvo Tipp Topp V8 bensin med et lite lasteplan. Endelig var Bjørn på veien med lastebil. Lasten var huntonittplater som skulle leveres på byggeplasser i Oslo-området.

20 år og klasse 2, nå ble det lastebilyrket på alvor. Da var det Volvo F86 med henger som gjaldt. Bilen tok han over etter sin far. Bilen hadde ikke køye så Bjørn laget en køye av finerplate og kledde den med skumgummi. Han kledde veggen med isopor så det ble en lun plass å sove. Med nedslitte dekk og matt i lakken og knapt nok penger til diesel satte han turen til Trondheim. Bjørn kjørte natt og dag, året rundt. Hadde han fri en helg var det mekking og vedlikehold. Ferier brukte han til å renovere både bil og henger.

En av mange historier er fra våren 1975. Bjørn lastet huntonitt på fredag ettermiddag og skulle som vanlig til Trondheim på søndag, men etter opplasting oppdaget han at en bladfjær på den toakslede hengeren hadde røket. Bjørn bannet og sa, "detta blir en helvetes jobb", men som alltid var ikke dette noe problem, bare en ny utfordring. Av en kjenning hadde han fått tak i ei gammel bladfjær som viste seg ikke å passe. Bjørn var ikke rådløs men demonterte fjæra og byttet deler og etter mange timers jobbing fikk han seg litt søvn før han på ny reiste til Trondheim.

Bjørn hadde fast kjøring på Rockwool i Trondheim fra 1975 helt fram til 1992 da han sluttet med lastebil kjøringa. Det var vel en av grunnene til at Bjørn fikk fast kjøring der, han var til å stole på og han sa aldri nei til et lass selv om det lå langt uti ødemarka mellom bakker og berg, fjell og fjorder. Det finnes neppe en krok i Norges land han ikke har vært innom. Han kjørte mange turer til Nord-Norge og kunne være borte tre uker av gangen.

Det kunne skje at Bjørn kom fra Alta den ene dagen og losset opp igjen den andre dagen. Han hadde ikke tid til å komme hjem så kona måtte møte ham på veien med reint klesskift.

-Jeg husker en gang han ringte hjem sent på kvelden. Da hadde han losset snøskutere i Kautokeino, men de måtte i følge mottaker prøvekjøres. I fullt måneskinn kjørte de snøskuter så snøføyka sto etter dem over vidda. Bjørn kjørte også til Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Italia og Frankrike, forteller kona Esther til TransportMagasinet.

I 1988 ble han salgsrepresentant for Ekeri i Norge. Bjørn solgte Ekeri-skap ved siden av lastebilkjøringa fram til 1992. Da strakk ikke tiden lengre til og han la sjåførhanskene på hylla, men han fortsatte med transport allikevel. Fra 1992 og fram til 2001 hadde han for det meste syv vogntog. 2001 solgte han unna sin siste lastebil.

-Jeg er prektig stolt av Bjørn og over styrken og valgene han har tatt. Jeg har stått ved hans side og støttet hamn, selv om vi valgte å skille lag noen år for så å finne tilbake igjen, har vi stått sammen. Sammen har vi datteren vår Hege Christin. Hun traff sin Trond og sammen har de gitt oss tre herlige barnebarn, Marte, Malin og Marius. Selv om det er to år til Bjørn kan kalle seg pensjonist har han tenkt å trappe ned. På våre "godt opp i åra"- dager har vi bygget oss hus som ligger vakkert til ved Mjøsas bredder. I tillegg har vi et lite krypinn på Gran Canaria. Ellers er Bjørn veldig glad i danseband og vi reiser endel rundt på dansefestivaler på sommeren, avslutter Esther Evensen.

I dag har det vært en liten markering av 60-åringen på jobben, mens den private feiringen blir noe senere. Vi i TransportMagasinet gratulerer så mye med dagen til "Mr. Ekeri" Bjørn Evensen!