6

Bilder

Håkon Bilet (t.v.) trives han ikke i rampelyset og gjentatte trusler må til for å få ham til å posere på et par bilder.

Da vi første gang møtte Raymond, var det ikke så mye Raymond vi egentlig så. Derimot skuet vi mye av håret hans. Krøllete hår som på finurlig vis, antakelig gjennom en årrekke, sakte hadde invadert fjeset hans uten at omgivelsene hadde registrert den gradvise endringen.

Nå, derimot, minner fyren mer om en nyklipt, vital og reinkarnert utgave av Hans-Erik Dyvik Husby. Det er en blid energibunt med klare øyne vi håndhilser på.

- Du hadde.... mer hår sist?

- Ja, haha. Da jeg gikk i banken for en tid tilbake, lurte de på om de måtte ta nye bilder. Jeg var jo helt ugjenkjennelig. Raymond trekker frem bankkortet for å vise det vi allerede visste, ler godt og viser meg lokalene selskapet hans, Hypro, har kjøpt syd i Nittedal like utenfor Oslo, fem minutter unna Ringnes og Hellanor.

Nå var det egentlig ikke hårvekst vi skulle snakke om - ingen av oss er frisører - men det var påtakelig nok til ikke å kunne unngås. Vi håper han tilgir oss dette svært midlertidige sidespranget fra temaet.

Selv om Hypro først og fremst fremkaller tanker om viltfangere og lysbøyler, er det stabler med puter, gardiner, lampetter og alskens dippedutter med lastebillogo på som først møter oss når vi kommer innenfor dørene.

Så det er hit alle produktene til Cartex har tatt veien?

- Ja, vi tok over Cartex/TruckKing på vårparten og har brukt sommeren på å flytte alt hit. Knut og Rigmor ville trappe ned virksomheten på Kolbotn og spurte om jeg kunne være interessert. Det har skjedd mye de siste par årene. Fra å være en egenprodusent med "bare" viltfangere, har vi nå utstyr fra 3-4 leverandører. Han ser stolt på meg.

Raymond prater mye og fort. Men i motsetning til mange som gjør nettopp dette, gjentar han seg ikke selv i nevneverdig grad. Det fordrer naturligvis at man følger med. Navn på verksmestere, mekanikere, lastebilsjåfører, bedrifter og årstall flyr gjennom luften så man skulle tro han hadde pugget på forhånd. Ikke blunker han heller.

Vi ser vårt snitt til å ta en kort prat med kollegaen, Håkon Bilet, når telefonen ringer. Det gjør den forøvrig ofte mens vi er her. Håkon jobber på lageret og har kjent Raymond siden de begge var en halvmeter høye - det må vel være 40 år eller deromkring. Det er disse to som i dag har sin daglige jobb på Hypro etter at Håkon begynte for et år siden. Hva kan han fortelle om sjefen?

- Det er en artig fyr som har utrolig mye i hodet, begynner Håkon. Uansett hvem som ringer, så fikser Raymond det meste med klisterhjernen sin. Om det ringer en kar og bestiller noe, så husker han det og alle delene selv om det kanskje har ringt "hundre" telefoner etterpå. Nå skal vi forhandle varer direkte fra produsentene i Amerika og flere fra Europa. Raymond har ringt og dealet. Selv rister jeg bare på hodet og tenker: Hva er det han har som jeg har gått glipp av?

Håkon smiler. Han er en sindig kar. Rolig. En du fort blir trygg på. Selv trives han ikke i rampelyset og gjentatte trusler må til for å få ham til å posere på et par bilder. De er litt motsetninger, disse gutta. Ofte er det en god ting. Noen må være introverte slik at de ekstroverte blant oss skal få plass.

Historien bak

Men hvordan er egentlig historien? Raymond er da ikke født i en lastebilhytte? Vi spør Raymond selv som nå er ferdig i telefonen og som kommer gående med en kopp kaffe for å se hva i all verden vi prater om og om han kan hjelpe?

- Jeg har bakgrunn fra mekanisk industri like bak i lia her. Jeg jobbet ti-tolv år som platearbeider (han var sikkert hva man kan kalle en platemaker) og sveiser før jeg ble hentet til Rosengrens, som etterhvert ble Gunnebo. Der jobbet jeg som serviceteknikker og opplæring av kunder. Jeg har alltid likt å prate med kunder og fikk gode relasjoner. Det ble ti-tolv år der også.

Så ringer en barndomsvenn våren 2007. Det er Johnny Enger i Veitransport. De drev Hypro den gangen og lurte på om jeg ville bli daglig leder og ta ansvaret.

Jeg elsker biler, motorsykler og tøffe lastebiler, så det virket spennende. Allikevel var jeg skeptisk. Jeg hadde det jo fint som det var og det fristet lite å kjøre 13 mil hver dag for å komme til og fra jobb. Men hos Gunnebo var de reale. De sa at jeg kunne forsøke. Jobben jeg hadde, kunne jeg få tilbake når jeg ønsket det.

Det ble til at jeg forsøkte og kort tid etterpå sa en av aksjonærene, Ronny Enger, at jeg kunne få kjøpe hans 25% av bedriften. Jeg takket nei, men etter en periode ville også resten av Enger-familien selge og vi ble etterhvert enige i 2009. Jeg drev fra Enebakk et års tid, men fant ut at jeg ville flytte lokalene dit folk var. Dessuten ville jeg ikke kaste bort så mye tid ved å kjøre til og fra.

Etter et kort opphold ved Skytta, kom vi over dette bygget som jeg kjøpte med en kompis. Vi disponerer halve bygget hver. Her er det et kvarter til Schenker og et kvarter til Berger. Det passer bra.

Selv om du ligger forholdsvis sentralt, hører jeg stadig rykter om at du selv er ute og skrur?

- Ja, det er nå engang slik at lastebilfolket har det travelt. For litt siden ringte en kunde og ville ha fangeren ferdig montert. Problemet var bare at bilen gikk non-stop. Det ble til at jeg møtte ham på Berger der han skulle ha ei pause og losse. Det var mørkt og jeg monterte fangeren i lysene fra varebilen min. Det tok halvannen time og jeg var ferdig da sjåføren kom. Det var gøy. I går var jeg på Liertoppen og monterte. Så slapp de å ta bilen ut av trafikk. Men dette er ikke noe jeg har turt å markedsføre.

Han smiler, trekker pusten og fortsetter: - Ellers monterer jeg mye på Scania. Johnny på Veitransport kjøpte 8-10 viltfangere gjennom Scania på Kløfta og jeg fikk montere dem i hallen. Etter dette er jeg nå fast montør der. Er på Furuset og i Råde og tar endel for Pluss Lastebilutleie også. I det store og hele har jeg et veldig godt forhold til menneskene på Scania, forteller Raymond og lar det skinne imellom at det hos de øvrige merkene ikke har vært like greit å komme under huden.

- Og nå er det feiring i Sverige?

Raymond lyser opp. Om han ikke hadde våknet en søndag morgen for ti år siden og bestemt seg for å slutte å røyke, ville han sikkert tent en sigarett. Jeg fikk nesten lyst på en selv, selv om jeg aldri har røykt i hele mitt liv. Ikke at det ville betydd noe. I dag er legevitenskapen så godt utviklet at det er umulig å finne friske mennesker. Det blir istedet en vaffel og påfyll i kaffekoppen.

- Ja, det er ett år siden vi startet opp i Sverige under navnet Convoyparts. Hypro-navnet var opptatt der. Vi holder til ved Kristinehamn og er godt i gang med en ansatt. Josef Gunnarsson drifter det meste selv. Det er naturligvis tungt å komme inn på markedet i Trux-land, men jeg tror vi skal få til noe etterhvert. Tror det blir bra. Trux-selgeren der borte ønsket oss velkommen i markedet. Det synes jeg var sporty. Slikt liker jeg. Raymond ler.

Det er enkelt å like ham. Han er veldig gutt på en måte. Jeg tar meg i at jeg faktisk ikke aner etternavnet hans. Han er liksom bare "Raymond på Hypro". Jeg får google ham når jeg kommer hjem, det er ikke passende å si at jeg ikke vet.

Nå vil han vise oss produktene. Ikke så rart. Det er dette han brenner for når han ikke er på camping med familien eller går tur med sine to bikkjer. På sommeren er han ved Moss på camping og på vinteren ved Skeikampen. Der trives også guttungen på fem og datteren på åtte. Dessuten har vi blitt fortalt at det står en 52 Triumph Thunderbird i garasjen hans hjemme.

Raymond peker og forteller. Nå gleder han seg veldig til å kunne tilby bransjen rustfrie bøyler. Han synes også det er gøy å utvikle produktene. For en tid siden var han hos Scania på Furuset. Der sto en CP Sand-bil og plutselig skar en røst gjennom lokalet: - I svarte faen.... Hvor er Raymond? Det var verksmesteren, Cato, som bannet og svor. - Den dritten dere og de andre har av noen takbøyler gir oss problemer. Det er for trangt ned til taket og vi får dem ikke av uten å kutte boltene. Her må dere gjøre noe!

Jeg ringte Hydro aluminium og løsningen ble en klemprofil. Nå funker det bra. Dette er en produktforbedring som kom av at vi jobbet med gutta på gulvet, sier Raymond alvorlig. Han synes det er viktig med ris og ros. - Målet er å lage ting som funker, forteller han og viser oss et underkjøringshinder med gummilist. Hvem har ikke rygget i draget og ødelagt denne bjelken, med mangellapp som resultat på neste kontroll?

- Dette er fordelen med å være norskprodusert, hevder han og forteller i samme åndedrag om en kar som kjøpte viltfanger. Det gikk greit frem til han skulle av en ferje. Da var det lavvann og fangeren ble for lav. Han kom ikke av. Da lagde vi nye fester og sendte kunden. Det ble bra og siden har vi gjort det slik. Jeg synes det er gøy å få feedback på produktene.

Selve navnet Hypro stammer fra Hydro aluminium. Egentlig skulle bedriften hete Hydro produkter, men det ville ikke Hydro den gangen. Dermed ble navnet Hypro. Det er viktig for Raymond å få frem at produktene er laget i Norge av norske råvarer fra nettopp Hydro aluminium. - Det er fortsattt mange som blir overrasket når jeg forteller det, flirer Raymond.

Tidligere var det et problem å få fangere godkjente i Norge. Vi spør Raymond om rikets tilstand i så måte nå?

- Det er ikke noe problem. Alt jeg har over 3,5 tonn er TUV-godkjent. - Det kom en kar fra Tyskland for å gi godkjenning. Jeg møtte ham på Gardermoen og vi gikk gjennom alle produktene. Så reiste vi til Raufoss slik at han fikk se hvordan Hydro lagde dem og deretter ned hit. Det gikk greit.

Etterhvert ble vi liksom litt kjente, og jeg fortalte tyskeren at jeg også hadde fangere til varebiler. Tilsammen fire artikler som passet til 40 ulike biler. Kunne jeg ikke teste på en bil og få godkjent til alle bilmerkene? Nei, nei, nei, sa tyskeren hoderistende og med store øyne. Alle de 40 bilmerkene måtte testes separat. Det koster 100.000,- å gjennomføre en test. Ordnung muss sein. Dermed døde det produktet ut.

På sikt planlegger Raymond å kanskje lage en liten monteringshall på egen plass. Men først skal ny nettside og nettbutikk på plass. Det er nok å henge fingrene i for en som følger drømmen.

Men med en god posjon uhøytidlighet kombinert med knallhard jobbing tror vi Raymonds drøm blir virkelighet. I det siste har også samboeren hjulpet til med å ta telefoner og hvem vet - når barna blir store og bedrifen større, ender det kanskje opp som en familiebedrift?

Bransjen er tøff, men når det blåser bygger noen skjul og andre vindmøller...