5

Bilder

Det ble et spesielt kaffemøte denne gang, med to spente kaffedrikkere. Selv har jeg skrevet flere artikler om Kim Johansen, ikke alle like flatterende. Tommy har lest de fleste. - Du skal gjøre mange positive ting for å veie opp en negativ, forteller han og viser til en rekke tiltak han synes har hevet standarden.

- Det er nesten rart at dere ikke har lagt ut vår siste hendelse på tungt.no. Tommy ser meg i øynene idet han tar hånden min og hilser. Jeg klarer ikke helt å tyde øynene, men er det ikke et litt plaget blikk jeg ser?

Om han ikke direkte har gruet seg til vårt møte, er han nok noe usikker på hvilken retning denne praten tar. Det er strengt tatt vi også. Kim Johansen klinger ikke godt i norske sjåførører. Det vet vi begge.

Hendelsen Tommy sikter til er naturligvis at en av bilene deres nylig gikk utfor i lakseelven ved Etne med restavfall. Det skjedde bare et par dager etter at vi på tungt.no hadde blåst nyheten om at Kim Johansen kutter ut innlandskjøringen i Norge. Vi lot bevisst være å lage en egen sak på nettopp denne utforkjøringen i frykt for at det skulle helle bensin på bålet og at Tommy ville trekke seg fra hele intervjuet.

Nå forstår vi at dette sceniariet neppe ville funnet sted. Det er en sympatisk herremann som byr oss kaffe denne formiddagen. Ikke har han piggene ute heller.

- Hvorfor skjedde denne siste ulykken tror du?

- Det vet jeg ikke. Politiet er på saken. Jeg gjetter at sjåføren har holdt for høy fart, selv om det foreløpig ikke er noe mistanke om det. Tommy svarer kontant. Han synes det er utgjort at en utforkjøring skulle skje nå. - Vi hadde to-tre lass igjen, så skjer dette. Han ser ut av vinduet og sitter med armene i kors. Mens mange ville forsøkt å bortforklare eller bagatellisere negative hendelser, gjør Tommy det motsatte. Vi gir ham kreditt for ikke å fore oss med politikersvar.

- Det er ikke første gang en Kim Johansen bil går utfor?

- Nei. Ulykkesstatistikken vår er ikke god. Vi hadde flere utforkjøringer i fjor. De fleste var dog etter at vinteren var over. Jeg vil tro vi har lagt det verste bak oss. De siste månedene har vært gode og jeg er sikker på at vi etter den kommende vinteren ville kunnet forsvare videre drift.

Vi har lest regnskapet. Nettoomsetningen til Kim Johansen International Transport AS var i 2012 oppgitt til 538 millioner danske kroner og en aktivitetsvekst på én prosent. Allikevel ruller bedriften ut av regnskapsåret med et underskudd på omkring to millioner kroner. Det samme skjedde året før. Det tærer på egenkapitalen - og kanskje danskenes tålmodighet? Iallefall skrev økonomidirektøren, Per Madsen, i årsberetningen at resulatet er uakseptabelt.

- Er det en presset økonomi som sammen med skadeomfanget har forseglet den norske avdelingens skjebne?

- Det er nok sammensatt. Først og fremst mener Kim at transport i Norge er for dårlig betalt, med tanke på alle utfordringene og at alle kjører på flat pris sommer som vinter. Det er for små marginer. Dessuten har det tidligere vært for dårlig inntjening hos oss - dette mener jeg vi har snudd nå - og tilslutt var naturligvis skadeomfanget også med på å avgjøre det hele.

Tommy trekker pusten. Vi aner at det ligger noe mer i luften. Så sukker han og sier; du kan godt si at vi tapte en intern maktkamp innad i styret også. Det står jeg for. Det er ikke alle som har ønsket en egen Norgesavdeling, for å si det diplomatisk. Dessuten tapte vi store penger da VVT gikk konkurs tidligere i år.

- Er du bitter?

- Bitter....nå er det ikke mer enn en uke siden vi mistet jobbene våre. Vi har ikke fått summet oss ennå. Jeg er ikke bitter på Kim, men jeg mener vi har jobbet hardt og synes nok vi hadde fortjent en runde til. Når det er sagt, så føler man vel alltid i en slik situasjon at enkelte ting burde vært håndtert annerledes. Tommy kikker på meg. Ikke for å få bekreftelse, han bare stadfester. Naturlig nok er de skuffet. Men mens mange gir bekymringene sine svømmeleksjoner istedet for å drukne dem, har de sin egen metode her oppe: - Galgenhumoren sitter løst. Det er det som holder oss oppe nå, forklarer Tommy.

Selv går vi rundt og håper gutta på Gardemoen tar overskriften med nettopp en passende dose galgenhumor.

- Vi skal avslutte med stil og oppføre oss ordentlig for kundene våre. Det er viktig, fortsetter Tommy og forteller spøkefullt at det også har oppstått totalt anarki ved pølsekokeren på kjøkkenet. Tidligere var den igang hver fredag. Nå putrer den på en tirsdag formiddag må vite. Han rister på hodet, som for å stadfeste hvor gal verden har blitt.

Så viser han oss inn i et spøkelseslandskap der resten av administrasjonen sitter. Mye er plukket ned fra veggene allerede. Gutta som styrer trafikken kikker opp, men jeg føler ikke helt for å ta noe bilde. Istedet blir det å gi et par forsiktige smil, noen korte nikk og fortsette omvisningen. Jeg føler meg litt som en inntrenger og vil fort ut.

Tidligere jobbet Tommy på DHL ved Berger som regionsjef på distribusjon. En dag for omkring tre år siden ringte telefonen og 42-åringen ble spurt om han ville være danske Kim Johansens ansikt utad i Norge. Det har vært knallhard jobbing og lite tid hjemme med kona og de to barna siden den telefonen. Selv har vi erfaring med at enkelte omfavnelser også kan være begynnelsen på en kvelningsprossess. Visste han hva han gikk til?

- Jeg fikk nok et nytt syn på mye. Når man sitter på en terminal er det lett å mene at en bil bør være på et gitt sted på et gitt tidspunkt. Nå vet jeg at det skal småting til før forsinkelser oppstår. Dessuten har Kim Johansen hatt et frynsete rykte her i landet. Det merket vi veldig den første tiden da vi skulle selge oppdrag. Allikevel synes jeg vi har fått snudd dette og kundene er fornøyde.

- Det er ingen hemmelighet at vi har blitt kalt inn på teppet hos Tollpost og måtte legge frem en handlingsplan etter utforkjøringene vi hadde, men det har vi gjort. Tollpost er en aktør som jeg har stor respekt for. De er utrolig dyktige, og da må vi levere. Det viktige er åpenhet og å tilfredsstille kundene. Nå har vi kjørt for dem i halvannet år.

Tommy prater med rolig stemme. Vi vil anta at han har god kjemi med de fleste - en egenskap som nok kommer til sin rett når oppdrag skal selges.

Saken om at Kim Johansen skulle legge ned innenlandskjøringen ga nesten fire tusen "likes" på tungt.no. Hva tenker du om det?

- Jeg er vel litt som en fotballspiller som ikke leser kritikken i avisene etter en kamp. Men det føles urettferdig.

Tommy trekker pusten og tar sats: - Vi har alltid betalt for oss på hvert eneste fergeleie og hver eneste bom. Vi kjøper dekkene av Continental Norge og har skaffet 35 norske biler og 50 løyver for å unngå kabotasjeproblematikken.

Jeg føler at den siden av historien ikke kommer frem. Vi har hatt som policy at vi aldri skal bli tatt på dekk eller kjettingbruk heller. Utstyret vårt er mye bedre nå enn for bare et par år siden. Du skal gjøre mange positive ting for å veie opp en negativ. Og med ryktet vi har slitt med, har det vist seg vanskelig.

Vi har visst tall litt hull på byllen nå. Tommy er fortsatt relativt rolig, men vi kjenner trolig en økt puls begge to. Iallefall gjør jeg det.

Det heter seg at ethvert suksessrikt foretak trenger en drømmer, en forretningsmann og et svin. Vi vet ikke hvilken rolle Tommy har, men noe svin er han ikke. Det inntrykket fikk vi allerede for et par år siden da vi ringte ham etter at Kim Johansen var kabotasjetatt for første gang og han la seg flat. Hvordan gikk det forresten med de sakene?

- To ble henlagt, og en bot valgte vi å betale. Selv om vi var uenige, følte vi at det krevde mer ressurser å forfølge saken enn å betale boten. Det er også litt av bakgrunnen for at vi har økt så kraftig med antall norske løyver og biler. Det er et veldig forstyrrende element å hele tiden passe på hvor bilen har vært før en tur istedet for å dirigere en ledig bil der den trengs.

- Såvidt vi har forstått skal de norske bilene gå en stund og avdelingen her skal videreføres i en eller annen grad. Hvorfor skal de norske bilene beholdes om man skal gi seg på innenlandstransporten?

- Vi vet faktisk selv veldig lite ennå. Jeg tipper at lass som kommer inn til Norge på utenlandske biler kanskje går over på de norske. Uansett har det noe med økonomi å gjøre. Bilene er jo leaset og det koster å bryte avtaler.

- Men lurer du ikke på hvor mye sjåførene tjener? Tommy ser spørrende på meg. Sannsynligvis er dette et spørsmål han forventet og undrer seg over at jeg ikke har stilt ennå.

- Og hvor mye tjener en sjåfør?

- Det vil jeg ikke si. Tommy smiler kort og utdyper: Det kommer an på hvor man kjører. En fersk sjåfør som kjører flat eksport tjener mindre enn en som kjører innenriks. En som kjører for eksempel Hemsedal tjener godt også etter norsk målestokk, hevder Tommy som mener de har en god modell på dette.

- Dere har ingen norske sjåfører. Har dere dyktige sjåfører?

- Vi siler ut de som ikke er gode nok. Alle sjåførene går gjennom et intervju i Estland. De som blir funnet gode nok, blir overført til Danmark for opplæring. De beste herfra kommer så til Norge. Vel fremme i Norge har vi en fadderordning samt at sjåførene må kjøre de enkleste strekningene først.

- Men hvorfor har det vært så mange ulykker da?

- Vi må bare erkjenne at opplæringen må forbedres. Vi har tatt kontakt med havarikommisjonen for å se hva som kan være årsaker til ulykker slik at vi kan lære av dette og vi har også tatt kontakt med en kjøreskole for å få til en form for "vintersertifikat". Kontinent-tilpasset opplæring er ikke godt nok for Norge. Vi har en opplæringspakke klar. Men nå blir jo ikke dette noe av. Tommy sukker.

Han forteller at noe av jobben hans har vært å øke volumet. Det har de klart. De siste to årene har omsetningen økt hele 80%. Men de har ikke fått nok sjåfører og dermed har man måtte finne kompromissløsninger og kanskje sende sjåfører på for krevende ruter før de har vært klare. Det er snarere antallet og ikke kvaliteten på sjåførene som har vært problemet, mener han og uttrykker at sjåførene ofte blir ufortjent dårlig fremstilt.

- Har lønnen vært for lav siden dere ikke har klart å rekruttere nok sjåfører?

- Nei, få om noen sjåfører har sluttet på grunn av dårlig lønn. Det er mer at yrket ikke frister. Mange er unge og har familie. Da frister det ikke å være borte lange perioder om gangen. Åtte uker på jobb og tre uker fri er standarden.

Men det er gjort for dårlig jobb på rekrutteringssiden. Vi så allerede i sommer at vi disse ukene trengte, la oss si, 50 sjåfører. Så har vi fått 30. Det blir ikke fornøyde kunder av slikt. Noen har sviktet, og de sitter ikke i Norge!

Så fikk han iallefall gitt danskene den.

Nå ser han opp igjen. - Jeg må si at selve modellen med bytting av sjåfører er uslåelig. På den måten går bilene stort sett hele tiden. Vi har ulike overnattingssteder for sjåførene slik at de får hviletiden sin mens bilene går. Foruten leiligheter her på Gardermoen har vi et helt nytt hus i Karlstad og leilighet på Hemsedal.

- Er det den dere leier av Slinde Transport?

- Nei, vi gjorde det tidligere, men sjåførene syntes den lå usentralt. Vi hørte på dem og leide en ny leilighet mer sentralt. Er sjåførene glade, gjør de en bedre jobb. Rommene fungerer slik at sjåførene rett og slett booker dem, omtrent som på hotell. Så har de felles oppholdsrom og kjøkken. Slik fungerer det også her på Gardermoen. Dessuten har alle sjåfører krav på seks hjemreiser i året.

- Og flybilletten betaler de selv?

- Nei, det står vi for. Tommy ser forundret på meg. - Det er derfor det er så viktig at logistikken fungerer. Vi må på et tidlig stadium vite når den enkelte skal hjem slik at vi ikke betaler overpris for flybillettene.

- Betaler sjåførene skatt til Norge?

- Det varierer. Det kommer litt an på kjøremønsteret. De som kjører fast her, gjør det. De som kommer inn for en kort periode gjør det ikke. I løpet av de tre årene jeg har vært her, har vi faktisk ikke fått søknad fra en eneste norsk sjåfør.

Vi nærmer oss slutten av kaffeslabberaset vårt. Det ble kaffe med en litt rar ettersmak denne gangen. På en side har vi skrevet mye om Kim Johansen de siste par årene. Det har ikke vært mye positivt og kanskje øyner nå norske sjåfører et håp om en fremtid for bransjen etter lang tid med negativt fokus og kabotasjeproblematikk.

Jeg ser den. Spesielt ettersom bedriften ikke har en eneste norsk sjåfør bak rattet, selv innenriks.

På den andre siden sitter jeg foran en representant for historiens andre side. Den vi kanskje ikke liker å vise. Dette er nemlig også historien om en kar som har forsøkt å snu et negativt bilde. Som har lagt sjelen sin i arbeidet, fått riktig utstyr på bilene, skaffet norske biler, bedre trailere, betalt bommer og avgifter - og som nå har mistet jobben.

Kanskje bruker moralens voktere mer tid på å vokte andres moral fremfor sin egen? Slik tenker jeg idet jeg spør Tommy hva han nå skal jobbe med?

- Det vet jeg ikke.

Vi skjenker en kopp kaffe til. Samtalen er over og vi har brukt to timer av Tommys dag. - Det gjør ingenting, jeg har tid i massevis nå, smiler han trett.

Det er et smil som aldri når helt opp til øynene.