3

Bilder

Sosial dumping i transportbransjen er et stort problem. Nå skal transportarbeidere markere sin motvilje mot utviklingen i et fellesnordisk arrangement.

Spørsmålet surrer i hodet mitt der jeg kjører hjemover etter å ha vært med på en storkontroll med Statens vegvesen på Svinesund. Noen timer på kontrollplassen ved inngangsdøra til Norge gjorde noe med meg. Hadde det ikke vært for de norske kontrollørene så hadde jeg ikke trodd jeg var i Norge i det hele tatt, men akterutseilt på en eller annen grensepost langt øst i Europa. Andelen norske biler er minimal, det er andelen danske og svenske også. Tyske, nederlandske, østerrikske og franske registreringsskilt er det heller ikke veldig mange av. Derimot florerer det av rumenere, polakker, estere, litauere, bulgarer og russere. Det diskuteres, repareres, lastes om og ringes i telefoner.

Kjøreforbud på grensa til et av verdens rikeste land må løses, men hvordan klarer en fattig østeuropeisk sjåfør å bla opp penger til overlastgebyrer, kjettingkjøp eller større bremsereparasjoner, når han ikke har med seg mer enn det han står og går i?

"Vi ser mange skjebner her. Av og til blir sjåføren bare dumpet når problemene oppstår og må klare seg selv", forteller en av kontrollørene før han går ned for å snakke med en rumener som har fått kjøreforbud. Ved siden av rumeneren står flere andre vogntog fra Øst-Europa. De er plassert på "langtidsparkeringa", der de som kontrollørene regner med at det tar lang tid å få videre, havner.

En av dem har stått der i flere dager allerede, med fullt lass og reklame for en av Europas største transporttilbydere på kapellsidene. Haster det ikke med godset? Rumeneren med kjøreforbudet skal til en stor norsk leverandør til den norske fiske- offshoreindustrien med stålkonstruksjoner, men på Svinesund ble det full stopp på grunn av elendig sikring og mangelfulle bremser. Vet vareeierne som venter på godset, at det blir holdt tilbake av Statens vegvesen fordi noen ser ut til å velge absolutt billigste måte å transportere godset deres?

Er bedrifters og selskapers ISO-standarder bare gjeldene innenfor tomtegrensa, mens når det gjelder transporten av varene deres så er kvaliteten spilt ut over sidelinja på grunn av lav pris?

Er det greit at en vareeier toer sine hender og overlater ansvaret for en underbetalt østeuropeisk sjåfør med kjøreforbud, til alle andre enn seg selv? Har man ikke i det minste et moralsk ansvar?

I den siste tiden har vi sett flere bedrifter som går ut og forlanger at leverandørene deres sørger for å benytte kjøretøyer til transporten som har noe på norske vinterveier å gjøre. Slike bedrifter står det respekt av. De ønsker å bidra til at vi får det tryggere på våre veier. Samtidig vet de at hvis et dårlig skodd vogntog med en sjåfør som knapt nok har sett snødekte veier noen gang, forårsaker en alvorlig ulykke så vil også deres navn trekkes fram i negative ordelag.

Hvordan kan det ha seg at verdens rikeste land ser ut til å akseptere sosial dumping i transportnæringa? Hver og en av oss må kanskje gå i seg selv og se på vårt eget forbruksmønster?

Vi kjører fort noen kilometer ekstra for å spare noen hundrelapper på en flatskjerm. Vi velger plutselig å kjøre til en annen dagligvareforretning fordi servelaten er på billigsalg der, og vi står gjerne i kø grytidlig mandag morgen for å spare 10 øre literen på dieselen. Men vi er ikke like opptatt av å tenke på hvorfor varene vi handler er billige.

Vi liker ikke å vite at buksene våre er sydd av fattigfolk i India, eller at varene fraktes til vårt land av elendig betalte sjåfører som koker maten på primus i bilen og må bo i en gammel lastebilhytte i ukesvis. Men det er kanskje på tide å begynne å tenke på det?