5

Bilder

Geir Lillevik (foran), sørger for et stort innslag av humor i hverdagen for sine ansatte. Roar Møllegård (t.h.) får motivasjon og arbeidslyst i ny bil, mens Geirs sønn Aleksander (t.v.) er i tenkeboksen om dette er et yrke han vil satse på. Tåmmas Handå har bestemt seg, der han sitter. Den eneste vi ikke fikk møtt, var sjåfør Torstein Trøftbråten.

Du vet du har kommet til et lite lokalsamfunn når skipperen på «MF Petter Dass» kommer med følgende melding over høyttaleranlegget: «Det var beskjed til journalist i TransportMagasinet. De står inne på høyresida her nå, de som du skal ta bilde av!»

Samtlige medpassasjerer snur seg mot meg og jeg ser etter hullet i gulvet som ikke er der. Gjennom vindusrutene ser jeg tre mannfolk, som egentlig burde være for gamle for slikt, stå å glise ved siden av noen lastebiler. Den har sin sjarm, denne jobben!

Roar Møllegård klarer ikke helt å skjule stoltheten sin da vi håndhilser og kikker bort på den nye bilen hans. Scania R560 med påbygg fra Svetsab. Den første i landet svenskene har levert sin rustfrie finish til.

Vi må gi ham rett. Dette var stilig.

Inne i lagerbygget holder Geir Lillevik og sønnen Aleksander på å laste treflis på tralla til sjåfør og medeier Tåmmas Handå. Det går mye flis inn og ut her, får vi vite.

Geir Lillevik Transport ble etablert i sin nåværende form så sent som i 2009. Før den tid holdt Geir på med krokbiler. Nå er det langtransport og semi med walking floor som gjelder.

Han skylder på Tåmmas, som han driver firmaet sammen med.

- Transporten vi driver med i dag dreier seg om papirkjøring i bulk, fra Mo i Rana eller Mosjøen til Sverige eller Trondheim. I Sverige laster vi mest flis til landbruket i Salten og på Helgeland, mens det går mye i gjødsel og kraftfôr fra Trondheim, forklarer Geir.

Roar trenger ikke walking floor. Han trivs best med termotralle og kjører den ene av to biler som går med termo fra Helgeland.

- Jeg laster mye fisk her på Helgeland, på Lovund eller Herøy, og til Østlandet.

Greie lass der speditøren styrer meg og bilen, sier han.

De siste bilene i stallen går i renovasjon i Nesna og nabokommunen.

Sjefen prøver etter beste evne å betjene renovasjon og krokbil selv.

- Men du må være rask med å få ut denne artikkelen, for ellers kan det hende vi driver med noe helt annet, skyter Geir inn og ler. Han driver i en meget fleksibel bransje og er vant til å snu på noen tonn med flis.

Den eneste ansatte vi ikke fikk møtt, var Torstein Trøftbråten. Ellers var hele firemannsbedriften på plass. Latteren sitter løst under intervjuet. Roar sitter bare og venter på hva som kommer. Han kjenner sine to kolleger nå etter hvert. Tåmmas tenker alltid litt før han svarer, mest for å komme på noe spesielt lurt å si, mener Geir.

Glimt i øyet er ingen ulempe i transportbransjen. Det er en egenskap bransjen skal være stolte av, på samme måte som de er stolte av bilene sine.

På Nesna er det Scania som gjelder.

- Jeg pleier å si som så at når bestefar solgte fjordingsmerra si, så kjøpte han en Gråtass. Siden den dagen har det vært Massey Ferguson hjemme på gården hos oss. Slik har det blitt med meg også etter at jeg kjøpte min første Scania, fornøyd eller ikke fornøyd, sier Geir. Det er fordeler og bakdeler med alt, også på Helgeland.

- Scania er veldig greit å ha i denne landsdelen, for verkstedene ligger tett og man blir godt kjent med dem. Det føler jeg vi får positivt tilbake i form av ekstra service. Vi får hjelp når vi trenger det, fastslår Tåmmas.

Geir Lillevik tok et valg i fjor og kvittet seg med litt eldre utstyr. Han handlet to nye i fjor og bilen til Roar i år. De valgte å putte på litt ekstra på bilen og heller holde igjen litt på motor.

- Jeg fikk bestemme 3,30 akselavstand og innredning, sier Roar og ler høyt.

- Vi kjøpte den uten påbygg og dro ut alt av V8-pakker og skinnseter når vi bestilte bilen, med tanke på at andre skulle gjøre den jobben og jeg syns resultatet har blitt høvelig bra, innrømmer Geir.

Han kom over påbygget fra Svetsab i svenske Trailer og syns det så pent ut.

- Vi kontaktet dem og de gjorde en god jobb. De var selvsagt veldig klar på at dette var første jobben de hadde gjort i Norge, så servicen var upåklagelig, forteller han.

Eneste han kan sette fingeren på er at påbygget veier litt mer enn mye annet som er å få kjøpt. Egenvekten på trekkvognen havnet til slutt på 10115 kg. Inkludert Roar.

For ham er bilen uansett verdt sin vekt i gull.