"Spania-Erik" er død: Veien ble til mens han kjørte
Ingenting varer evig. At Spania-Erik ikke lenger er blant oss er en kraftig påminnelse om nettopp dette. Erik Karstensens hjerte banket for transportbransjen. På vei hjem fra Tyskland ga nettopp hans store hjerte opp og han døde av infarkt.
Vi skulle møte Erik Karstensen på fredag, samme dag vi mottok den triste beskjeden. Da skulle han vært i Holland, kjørt Danmark og Sverige opp på natten og losset her hjemme på morgenen. Deretter kunne han møte oss.
Det skulle bli et kaffekopp-intervju over tre sider bakerst i TransportMagasinet. Overskriften var klar. Den skulle spille på et av hans favorittmottoer: Veien blir til mens vi kjører.
Vi gledet oss.
Selv om vi kjente Erik noe, ringte vi litt rundt. Fikk et par historier på blokka. Tenkte på hva vi assosierte ham med. Politikk i 80-årene, hans engasjement for yrkessjåfører via bl.a. NYA. Kjøring for Sties. Tulipaner. Men aller mest øynene hans. Milde, varme. Fargerike. Trygge.
Synes han burde betale sjømannsskattNå leser jeg på blokka. Ser på punkter vi aldri vil få svar på. Tenker på et bilde av Erik og barnebarnet Daniel. Det hadde vi tenkt å høre litt om. En annens død, bautaen Jan Ferner som nylig gikk bort, opptok ham. Ferner døde også på post og ble funnet i bilen. Tenkte Erik på døden når han som en av de absolutt siste fortsatt kjørte på utlandet?
Dessuten kommer Eriks blide vesen tydelig frem. Hans lune, rolige stemme. Smilet.
Han fleipet med at han nok burde søke om å betale sjømannsskatt, så mye som han var på Color Line.
Jeg kan ikke si at jeg kjente Erik godt. Vi ringtes bare av og til. Men jeg kjente godt til ham. En hel bransje kjente godt til ham. Det er ikke mange forunt. Det er kun de få som setter helt spesielle spor etter seg som får til noe sånt.
Erik Karstensen var en slik mann.
Det blir ikke noe kaffekopp-intervju i bladet neste gang. Eriks sider kan ingen fylle.