5

Bilder

Scania L50 Super ble produsert fra 1968 til 1975 og var den «lette» lastebilen i Scanias program dengang. Bilen har en 4-sylindret 5,2 liters motor som yter 120 hestekrefter. En kuriositet er kanskje den tyske gearkassen på denne modellen. Scania produserte 4183 eksemplarer av L50. Bilen har en totalvekt på 12 000 kg.

Transportgenene har fått gode oppvekstvilkår i Flaterås-slekten. Kjell har selv levd et liv med tilgang til lastebilkjøring gjennom 34 år som ansatt i Os kommune.

Allerede som femtenåring var Kjell med på å bygge kassen til en Scania 36, som faren fraktet trikotasje fra IRIS-fabrikken med, blant annet til Oslo.

Perfeksjonister har de vært hele gjengen, ifølge folk som kjenner familien.

Dermed gikk det som det måtte gå da Kjell i 2005 fikk tak i en oppegående Scania L50 Super. Den ble plukket fra hverandre til minste detalj og montert på nytt. Til og med de originale skruene i hytten ble pakket i eske og sendt til el-fosinking.

- Det var vel ikke planen fra starten, men det ballet på seg, innser osingen.

Han angrer ikke. Resultatet er en 100 % gjennomført restaurering.

- Jeg hentet bilen i Drammen, der den hadde gått som tankbil for Shell frem til 1996. Siden 1998 sto den uten skilt. Tidligere ble den brukt som kranbil og fraktet sement og byggevarer. Det har kun vært tre eiere på den siden den var ny i 1969, forteller Kjell.

I utgangspunktet ønsket han seg en Scania 36, som hans far hadde, men en L50 er identisk å se på. Kun fjærpakken og forakslingen er forskjellig, ifølge Kjell.

Foruten et rusthull i dørken, var bilen i forbausende god stand da Kjell hentet den hjem.

Likevel gikk han grundig til verks.

- Det ene tok det andre. Vi er pirkete i denne familien. Deler fikk jeg tak i forskjellige steder. Noe hos Truck & Trailer, noe fra Scania og noe til og med fra Scaniamuseet i Sverige.

Etter å ha demontert hytten og sandblåst både ramme og hytte, bygget Kjell nytt verksted for å ha et sted å holde på. Her laget han blant annet ny kasse fra bunnen av.

Kassen er 2.30 bred, det samme som chassiset. Det tar seg best ut når fenderlistene ligger i bredde med hjulene, mener eieren.

Restaureringsprosjektet startet sommeren 2006 og holdt på litt og litt frem til april i år, da Kjell fikk skilter på bilen.

Vi blar i album og kikker på bilder fra prosessen, men han vil ikke si hvor mye penger som har gått med. - Det har blitt noen lapper, innrømmer han og smiler.

Vi rusler en tur i verkstedet og Kjell peker på forskjellige deler som ligger lagret her og der.

- Det ligger nok deler her til enda en L50, men egentlig kunne jeg tenke meg en Scania 140 nå, sier han og ser ut som han allerede har bestemt seg .

Det klør i fingrene etter å gå på et nytt prosjekt.

- Nå er jeg jo pensjonist og trenger noe å drive med.

I sommer var Kjell på Vognmannen og traff likesinnede. Det ble en minneverdig opplevelse. Miljøet lokalt på Vestlandet er sørgelig lite for dem som har interesse for store veteranbiler, selv om Hardangertreffet i sommer bar bud om at også vestlendingene nå kan samles uten å måtte dra over fjellet.

Hvem vet, kanskje kommer det enda et smykke ut av garasjen på Os om noen år?

Isåfall er det verdt å vente på. En så gjennomført restaurering som den Kjell har begått her har vi knapt sett maken til.