6

Bilder

Jan ville bygge det grommeste som fantes av tungberger i Norge. Resultatet ble denne Super-MAN 10x8+2, med blant annet to motorer!

Jan Michelsen (68) er et tungt navn innen norsk bilberging. Han bygde opp Sæter Auto i Oslo til å bli landets største innen faget, og mange husker sikkert den utrolige tungbergeren han bygget opp, en MAN med to motorer og en egenkonstruert løsning på bergingsaggregatet. I dag er Jan pensjonist, men fortsatt levende opptatt av berging. I det vi entrer leiligheten hans på Nordstrand i Oslo, lurer han på om vi ikke skal se en filmsnutt fra bilbergersaken i Nord-Norge før vi tar kaffekoppen, saken der bergingsbilen til Arnt Ove Brattbakk blir dratt utfor stupet.

I rettsaken var Jan et av ekspertvitnene. Ikke så rart med tanke på den enorme erfaringen han har etter over 40 år i bergingsbransjen.

-Jeg begynte karrieren som hjelpearbeider hos Thunes mekaniske verksted på Skøyen, der vi bygde lokomotiver. Blant annet var jeg med og bygget skiftelokomotiver av typen Di 2. Etter en tid byttet jeg jobb og begynte som hjelpearbeider hos Fiat, hos det som den gang het Norsk Auto. I 1970 begynte jeg så hos Thrane Steen på Skøyen, minnes Jan.

Og det er nå tankene om bilberging begynner å surre i Jans hode. Han opplever at kundene ikke får den hjelpen han mener de bør få når de har problemer med bilen sin. De fikk den hjelpen de trengte når bilen først var på verkstedet, men hva med å hjelpe dem dit?

-Jeg mente at kundene hadde krav på service så de fikk bilen til verkstedet. Jeg gikk til anskaffelse av en gammel 1947 Chevrolet bergingsbil som jeg begynte å kjøre på oppdrag for Thrane Steen. Men jeg trengte fler oppdrag så jeg tok kontakt med Viking og spurte om jeg kunne begynne å kjøre for dem også. Det skulle vise seg og ikke være så lett. Der svarte de at man ikke kunne kjøre kranbil uten å ha et eget verksted. Da kjøpte jeg bilverkstedet Sæter Auto på Nordstrand. Men det var heller ikke tilstrekkelig. Viking hadde allerede en operatør i Oslo, og jeg måtte komme til enighet med denne operatøren før jeg fikk lov å kjøre for dem. De klarte ikke å ta unna alle jobbene, så jeg fikk en avtale der jeg kunne ta de jobbene de ikke klarte selv, forteller Jan.

Han kjøpte seg nok en bergingsbil, nå ble det en Ford COE fra 1951 med sideventilert V8er. Den slet han mye med, ikke minst fordi "den spiste" ventilseter. Til slutt ble han så lei av å skru på motoren at han tappet ut kjølevæsken og lot motoren ruse på fullt turtall til den skar seg.

-Da hadde jeg ikke noe annet valg enn å sette inn en annen motor, sier Jan med et glis.

Han kjøpte opp flere gamle kranbiler, både Canada-Ford og GMC, biler som Jan omtaler som gammelt rask, men med svære vinsjer. Utfordringene var å få bergingsbilen til å stå rolig når han vinsjet, bilene måtte "fortøyes" i telefonstolper og lignende. Jan var innom mange merker, blant annet Hanomag og Mazda. Og med Mazda-perioden begynte Sæter Auto å vokse kraftig.

-Det hadde vært flere magre vintre med lite snø og bilbergingsbransjen gikk dårlig. Vi hadde akkurat bygget opp seks Mazda 3500 hos Kjell Langdalen på Hamar. Den vinteren kom det masse snø og vi hadde mer enn nok å gjøre, forteller han.

Da Sæter Auto gikk over til større og konvensjonelle bergingsbiler ble plassen ved Sæter-krysset på Nordstrand for liten og bergingsdelen ble flyttet til Gamlebyen i 1983. Omtrent ti år etter kjøpte Jan opp Norges største bilbergingsforretning O. Sørensens Verksteder på Grønland i Oslo og ble med dette enerådende i Oslo-området. Bedriften kjørte oppdrag i Oslo, Asker, Bærum og på Romerike.

Det siste driftsåret hadde de hele 47.000 oppdrag! Etter hvert solgte Jan 95% av Sæter Auto til en konstellasjon på åtte bilforhandlere, mens Viking kjøpte ut resten for 10 år siden.

For de som er opptatt av tungbergere så er Jan Michelsen og Sæter Auto uløselig knyttet til den utrolige MAN tungbergeren med to motorer, som de bygde opp. Med en egen Scania-motor montert "på ryggen" og koblet til drivlinja via en bussgearkasse, var dette Norges råeste tungberger. Med den spesielle "stikka" var bilen ekstremt brukbar for berging av busser der det er langt inn til akslene. For å avlaste bakakslene konstruerte Jan en egen aksel som var montert på stikka. Den kalte han bare en "step in-aksel". I følge Jan fungerte bilen utmerket, men var i tørsteste laget. På landeveiskjøring lå forbruket på utrolige 12 liter pr. mil.

-Misunnelsen mellom bergingsstasjonene, der det var om å gjøre og "pisse lengst", var drivkraften vår for å bygge denne bilen. Den grommeste som var laget. Det falt enkelte kolleger tungt for brystet. Vel, miljøet i Viking har mildt sagt vært spesielt, spør du meg, sier Jan hoderystende.

Tungbergeren ble først solgt til Vestlandet, men ble så solgt ut av landet til en uviss skjebne i Nederland. Synd, da dette var et unikt kjøretøy, nærmest for et klenodie å regne.

Dette med spesialløsninger har vært noe av varemerket til Jan og Sæter Auto. I 1974 kjøpte han åtte Canada-Chevroleter fra Andre Verdenskrig. Disse ble satt i stand av Sæter Auto på oppdrag for Røde Kors, blant annet ble de bygget om for å takle vading i elveleier.

Bilene ble så fraktet til det som den gang het Øvre Volta, i dag heter landet Burkina Faso, der de ble brukt til å kjøre ut nødhjelp. Jan og en kamerat deltok som sjåfører der i to måneder.

Hele Norges Il Tempo Gigante har også vært en del av Jans liv. Kjell Aukrust var nemlig kunde hos Sæter Auto, og en dag i 1976 var han innom hos Jan og fortalte at det var planer om å bygge en kjørbar utgave av bilen i full størrelse.

-Jeg sa til Aukrust at da er det viktig med mye bråk og stikkflammer. Han tente på idéen og ikke lenge etter ringte Ivo Caprino og spurte om vi kunne bidra med noe kreativt. Det endte med 480 arbeidstimer hos Caprino og en del timer på verkstedet hos oss på Sæter Auto. Vi var tre mekanikere fra Sæter Auto som nærmest flyttet til Caprino på Snarøya mens jobben ble gjort. Il Tempo Gigante er bygget på en Cadillac ambulanse, mens bakakselen hentet vi fra en Dodge militærbil, forteller Jan.

Han satt selv bak rattet da bilen skulle prøvekjøres på flystripa på Fornebu. Det holdt på å gå galt på første prøvetur. En settskrue i den modifiserte rattstammen løsnet og Jan mistet styringen, men klarte heldigvis å stanse.

-For at lydbildet skulle bli perfekt, ble det tatt lydopptak av radialmotorer (stjernemotorer) som via en kasettspiller og store forsterkere i bilen, ble avspilt når vi startet bilen. Flymannskapene hadde pøst på med for mye drivstoff, slik at det ble ekstra mye støy med blant annet stakkato harking. Skikkelig gromlyd, sier Jan entusiastisk.

Han var også mannen som fraktet Il Tempo Gigante omkring på turné, både i Norge og Sverige. Han var nemlig den eneste i teamet som hadde lappen på et så tungt kjøretøy!

-For noen år siden satt jeg og Petter C. G. Sundt (skipsreder og forretningsmann, som døde i 2007. Red.anm.) på brygga i Kragerø og snakket om å utvikle en redningsbåt som kunne gå ekstremt fort. Det ene tok det andre og vi utviklet, sammen med redningsselskapet, en type redningsbåt som har fungert meget godt. Båtene er kjent som Flyer-båtene, og har en toppfart på over 40 knop. De er utstyrt med to store MAN-motorer, forteller Jan med innlevelse.

Som nevnt innledningsvis så er Jan i dag pensjonist og sliter litt med helsa, men han er fortsatt levende opptatt av bilberging, veteranbiler, båter og mekanikk. Han er også eier av to veteranbiler, en 1956 Chevrolet og en 1979 Chevrolet Corvette.

-Hvordan har det seg at det ble både bilberging og utvikling av båter på deg?

-Det ligger kanskje i blodet? Moren min var fra Nederland og het Smit, du vet Smit som er blant verdens største innen berging og boksering til sjøs, sier han.

Jan savner det aktive livet som bilberger, men har ikke lagt det hele bak seg. Han har en rolle hos Falck der han har tittelen driftskonsulent. Tenk på det; Jan Michelsen, den største bilbergeren i Viking, jobber i dag for sin gamle "fiende" Falck!

-Livet mitt har bare bestått av å ha det gøy, avslutter Jan Michelsen, Bilberger med stor B.