7

Bilder

Hva skjer nå? I Skibotndalen er det veiarbeid og 20 minutters venting og Frode har oppdaget en østeuropeisk kollega i køen. Erfaringsmessig betyr det ofte trøbbel i den beryktede Didnobakken.

Det er tidlig formiddag på ASKO NORD sin nye og supermoderne terminal i Ramfjord utenfor Tromsø. Frode Richardsen har avgangstid klokken 13.00 og skal levere varene i Tana samme kveld. Foran seg har han ni timer kjøring i øde landskap, men først må han laste.

Semien står fortsatt til rampen der han losset returvarer kvelden før.

Det er minusgrader i luften. Det må tas hensyn til under lastingen, i tillegg til fremkommeligheten.

- Spesielt hvis varene skal så på bilen over helga er det viktig å tenke plassering. Ute kan det være 30 minus og da kan ikke colaflaskene stå mot ytterveggen, påpeker Frode og styrer pallene inn i rett temperatursone.

Hovedmengden av varene han laster nordover kjøres direkte til butikk av All Transport AS, som overtar både tralle og gods i Tana på den nyåpnede terminalen de har bygget for å delta i matvarelogistikken for Øst-Finnmark fremover.

Frode kobler på en returtralle når han ankommer Tana og etter en døgnhvil

setter han kursen tilbake til Troms. Dette gjør han to og tre ganger i uken.

Fra Ramfjord til Båtsfjord tar det drøye 10 timer til. Deler av maten som folk i Båtsfjord har i kjøleskapet har altså vært på veien i 40 timer bare i Norge.

På en palle finner vi dagens globetrotter, modnet kjøtt fra Namibia til en restaurant i Varangerbotn som åpenbart ikke har hengt seg opp i dette med lokale råvarer enda.

40 kubikk med matvarer til en verdi av 800 000 kroner finner veien inn på semien før Frode lukker dørene. Lasset skal fordeles på 19 kunder i Øst-Finnmark.

På denne ruten starter som alltid reisen med å ringe tollavdelingen til Postnord i Oslo. Vi skal kjøre internasjonalt, må vite. Raskeste vei mellom Tromsø og Øst-Finnmark går via Finland.

- Nå ordner de papirene slik at jeg får et MRN-nummer som jeg oppgir på tolla i Kilpisjärvi før de plomberer tralla, forklarer Frode.

Han tar seg en slurk kaffe og lener seg tilbake. Føret er fint og været stabilt. Ikke som på forrige tur da han måtte sikte etter brøytestikkene og følge med på GPS'en for å orientere seg om hvor han var innover på de finske viddene.

- Jeg tenker ofte på om noe skulle skje, hvor store avstander det er mellom folk her. Her kan man fort oppleve å kjøre 30 mil uten å møte en eneste bil, sier han ettertenksomt.

En østeuropeisk kollega lager spenning i Skibotndalen, men han slipper oss forbi før den beryktede Didnobakken. - Yess, sier Frode stille for seg selv.

Han sto i fire timer i kø her oppe en gang før han oppdaget at problemet var en utenlandsk bredtransport som rett og slett ikke turte å kjøre videre.

En slik hendelse ødelegger mye i en stram tidsplan, både det første døgnet og i ukene som kommer. Vi ankommer Kilpis på rutetid klokken 16.20 og en smilende finsk toller plomberer alle dører på tralla før vi gir oss i kast med Finland de neste timene.

På vei ut fra det opplyste området kjører Frode sikksakk for å se at alle hjulene på tralla går rundt. Det fryser lett til i så mange minusgrader.

I Hetta fyller vi finsk diesel som tåler minus 34 grader. Den er ifølge Frode både billigere og bedre enn norske produkter. Alt for å trygge fremkommeligheten. Snart er vi i Kautokeino, der den norske kulderekorden på 51,4 minus er registrert, må vite.

Men først innom tolla i Kivilompolo der en like blid toller fjerner plomberingen vår før vi igjen er tilbake på norsk jord.

Etter noen timer i Finland er skiftet i veistandard meget merkbar. - Det første som møter deg i Norge er en kjempehump, uansett hvilken vei du kjører, sier Frode og syns det hele er merkelig. - Veiene her er bygget på myr, men det er de jo i Finland også. Da er det merkelig at de norske skal være så mye verre. Det er krevende veier å kjøre på. Kjører vi ut av veien her på vidda kan lese om oss i Villmarksliv, erkjenner han.

En flokk reinsdyr dukker opp like over en bakketopp. Hvorfor plasserer de seg alltid slik, eller rett rundt en sving? Frode har forklaringen: - Reinsdyr er de dummeste dyrene som finnes. De blir opplært av foreldrene til å gå mot lyset når de ser en bil. Antakelig er de mørkredde. De har en toppfart på 40 km/t men kommer opp i 45 km/t når klauvene slår mot støtfangeren. Det har jeg prøvd, smiler han.

Vi ankommer Tana på rutetid. Hos All Transport er det som alltid stor aktivitet og sjefen sjøl, Trond Paulsen er selvsagt på plass. Ingen har ennå helt klart å finne ut når på døgnet han ikke er på jobb. For matvarene fra Tromsø starter en ny etappe her i Tana.