10

Bilder

Ingressen er sikkert egnet til å fremkalle sterke meninger med negativt fortegn hos mange, men en dag som sidemann hos Simen ville trolig fått mange til å endre mening.

Du oppfordres herved til å lese hele historien før du eventuelt hevder at 18-åringer ikke har noe bak et lastebilratt å gjøre.

Denne historien handler nemlig om en som har oppnådd en drøm han har båret på siden han lærte å gå. Den handler om en som har vært med bestefar og far i lastebilen gjennom hele oppveksten. Den handler om en som har lært transportyrket mens kameratene har lært gangetabellen og som nå går i fotsporene til sin far.

Den handler om stolte familietradisjoner, forbilder og lidenskap for bransjen.

Og den handler om fremtiden for norsk transportbransje.

Klokken er så vidt passert seks om morgenen, første fredag i det nye året.

Ut fra Lillehammer ruller en Volvo FH750 skapbil, med dolly og semitralle på slep.

25,25 meter, ruvende, men mest av alt rått å se på i speilet.

Vi blir forfulgt av en vegg som ikke tar slutt.

Bak rattet sitter Simen. Han har for anledningen byttet bil med pappa for at TM skal få være med på 25,25-tur til Oslo.

Til vanlig kjører han Volvo FH550 med henger, men det hender de bytter for å få litt avveksling på både biler og kjøreruter. Modulvogntoget er låst på Oslokjøringen og ble kjøpt inn for snart et år siden da to nye samlastere sto på kundelisten.

Det sto mellom 25,25 eller enda et vogntog.

- Det er sikkert noen som vil kommentere at Simen kjører 25,25 når de leser dette, men det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg hadde aldri sluppet han av gårde om jeg ikke var trygg på ham, sier pappa og bileier Jon Kaulum.

Han overtok transportbedriften for ti år siden, etter at hans far Jan startet tilbake i 1960. Nå er tredje generasjon i gang og to år etter Simen følger broren Joakim i samme spor.

- Det er to løp du kan gå når du velger transportfag, forklarer Simen.

Han valgte service og samferdsel første året på videregående og ikke teknikk og industriell produksjon. - En av grunnene var at jeg da fikk tatt løyvekurs slik at jeg kan hente ut løyve nå. I tillegg lærer man en del om økonomi og slikt som er nyttig å kunne i en transportbedrift.

Andre året gikk jeg på Otta videregående på transportfag. Det var et fint år der jeg lærte mye. Jeg fikk truckførerbevis og sertifikat klasse B.

Til slutt gikk jeg ni uker på Solør videregående for å få førerkort for tungbil.

Siden juni 2012 har jeg vært lærling i Kaulum Transport og til sommeren er læretiden over. Jeg kjørte en del varebil i starten, samtidig som jeg øvelseskjørte med lastebil.

Jeg fikk sertifikat på lastebil 15. oktober 2012 og hengerlappen 30. oktober.

12. november fikk jeg fast bil og henger som jeg har fortsatt.

I tillegg til Osloturene kjører jeg endel Møre og Trøndelag. Det er turer jeg setter pris på. Jeg gleder meg til hver gang jeg kan overnatte i lastebilen. Nå har jeg den jobben jeg har drømt om å ha siden jeg var liten gutt, sier Simen fornøyd.

Vi nærmer oss Gjelleråsen og første lossing. På hengeren står 22 pallplasser med returblader som skal til Bladcentralen. Fjorårets julehefter som ikke ble solgt, sammen med de vanlige ukebladene. Se og Hør sendte ut 12 ganger vanlig mengde før jul, så det blir mye retur, fastslår Simen og rygger til rampen som om han aldri hadde gjort noe annet.

Bilene fra Kaulum Transport laster her fire ganger hver uke. De fire varebilene på Lillehammer distribuerer lesestoff til 350 utsalgssteder fra Skreia i sør til Skjåk og Bjorli i nord.

Har du kjøpt bladet du nå sitter og leser i den regionen har det mest sannsynlig blitt fraktet med Simen eller Jon Kaulum.

Vi parkerer tralla på Alnabru før vi drar videre med bare bilen. Simen skal hente 10 tonn melasse hos Felleskjøpet på Kambo ved Moss, så vi får tid til å gå litt dypere i intervjuet.

Hva er det som drar ham så sterkt mot dette yrket?

- Mye av det handler om pappa. Han er forbildet mitt. I tillegg har jeg alltid syntes at lastebiler er tøft og spennende. Jeg og broderen har ligget og kjørt modellbiler på gulvet gjennom hele oppveksten og sloss om å få være med pappa på tur.

I dag er Joakim ute og øvelseskjører med varebil sammen med farfar. Han går første året på service og samferdsel nå, forteller Simen.

I løpet av andre året på videregående var han utplassert fire uker hos Åge Widme Transport, for å få litt avveksling. Ellers handler livet hans om familiebedriften.

- Så sant det fungerer så har jeg ikke tenkt å kjøre for noen andre enn pappa fremover. Familiebedriften betyr mye for meg. Bare det at jeg til daglig trekker på hengeren som bestefar kjøpte da han styrte firmaet i 1999 er fint å tenke på, syns jeg. Da har jeg arven med meg. Jeg tenker en del på at jeg en dag skal drive videre det som de før meg har bygget opp siden bestefar startet i 1960.

Vi blir vel kanskje to, meg og broderen, men vi får nok til det også.

Simen rygger under lasteslangen på Kambo og klatrer opp på taket av skapet. Melasse lastes gjennom en luke i taket og ned i tanken. Siden skal sirupen leveres til en kraftfôrprodusent i Gudbrandsdalen. Etter 15 minutter er det fullt og vi begir oss i vei tilbake til Oslo.

Det slår meg at familien Kaulum fremstår som over gjennomsnittet sindige og hyggelige. Røslige karer som alltid serverer et smil og en høflig tone overfor dem de møter. De lever tett på hverandre og samarbeider om det meste. Det blir mye lastebilprat. Begge brødrene bor fortsatt hjemme. Et slikt liv krever toleranse og gjensidig respekt, og at man har fått med seg noen gode verdier i livet.

Simen oser av ro og trygghet der han sitter og smiler mens vi duver langs E6 i økonomisk riktig fart.

Hvordan ser vennene dine på yrkesvalget ditt da?

- En del ser nok på meg som en særing, men veldig mange følger med på det jeg driver med og syns det er tøft når jeg kommer kjørende i vogntog. Mange av dem har jo ikke førerkort for personbil enda.

Jeg skjønner hva de sier når de mener jeg har valgt et sært yrke, for det er jo både et stort ansvar og mye ukurant arbeidstid i denne jobben. Jeg skal ikke gjøre mye feil før det kan få store konsekvenser. Jeg velger å tenke at noen må gjøre denne jobben også. Dessuten er jeg en rastløs type som liker å være på farten. Jeg trives med det og gleder meg til hver dag, smiler han.

Simen blir 20 til sommeren og er allerede en erfaren 25,25-kusk.

Første turen alene til Oslo tok han da han fortsatt var 18 år. Hvordan var det?

- Jeg gruet meg skikkelig til den turen. Jeg hadde kjørt bil og henger et halvt års tid, men 25,25 var svært, syns jeg. Først og fremst var jeg nervøs for å kjøre inn i noe og ikke komme frem. Det gikk bra og jeg hadde en utrolig god følelse i kroppen da jeg kom hjem til Lillehammer den kvelden. Pappa har helt klart kjørt dette settet mest, men vi bytter på for å få litt avveksling, sier han.

Modulvogntoget går mellom terminalene i Oslo og Lillehammer med stykkgods.

60 tonn får de bare kjøre opp til Biri. En litt spinkel bro på E6'en sørger for det.

Nå like etter nyttår er det nesten ikke gods på terminalene i Oslo. I stedet blir resten av de 51 pallplassene fylt opp med brukte tompaller fra Gardermoen til Rudshøgda.

Vi tar E6 nordover i dag. Det passer best. Simen og Jon kjører gjerne rv.4 for å slippe unna veiarbeidene ved Minnesund, men anleggsarbeiderne har fortsatt juleferie denne fredagen. Det har blitt mørkt igjen idet vi setter kursen nordover og hjemover.

Vi er fortsatt nysgjerrig på hva Simen tenker om sin egen situasjon.

Hvordan var det for eksempel å kjøre vogntog så kort tid etter at han fikk sertifikat for personbil?

- Jeg hadde øvelseskjørt veldig mye vogntog i de månedene jeg bare hadde klasse B og allerede den dagen jeg kjørte opp til klasse B, øvelseskjørte jeg i lastebil sammen med morfar hjem igjen fra trafikkstasjonen. Jeg var helt i skyene og der er jeg vel kanskje enda. Jeg har nådd drømmen min.

Men skjønner du folk som er skeptisk til 18-åringer i vogntog, uten erfaring fra personbil?

- Ja jøss. Det er all grunn til å være skeptisk. Jeg var skeptisk selv jeg på første turen. Skulle det skje noe, er det ofte andre det går mer ut over enn den som sitter i lastebilen. Det er et stort ansvar. Selv om ikke jeg har vært ute for noe, så kan ting skje. Samtidig lærer man mye mer av å prøve selv. Jeg har vel hatt en relativt bratt lærekurve som sitter her i modulvogntog på 60 tonn i en ny Volvo FH750 som 19-åring. Jeg havnet fort på øverste hylle sånn sett. I tillegg begynte jeg å kjøre i november, midt i den verste tiden. Jeg gruet meg ikke, men tok det veldig forsiktig. Man må bare starte med godt mot og ha trua, på de verste vinterdagene.

Opplæringen du fikk på skolen da. Stemte den med det du hadde lært av å være med i lastebil gjennom oppveksten?

- Litt både og. Mye er riktig og som det skal være, mens andre ting du lærer stemmer ikke helt med virkeligheten. Det er ikke alt som lar seg gjennomføre slik de sier på skolen. Det er mye man må sette seg inn i der og da når man er i dette yrket. Men stort sett var opplæringen meget bra i forhold til å begynne i dette yrket.

Jeg skjønner at man må ha fellesfag, men da bør de kanskje rette det litt mer mot yrket. Jeg har ikke så mye bruk for å skrive noveller i denne jobben, liksom.

Hjemme på Lillehammer står far og bror og venter på terminalen. De har begge vært på jobb siden klokken fem om morgenen, akkurat som Simen. Nå vil de hjem for å ta helg sammen med mor, som venter med middagen.

Jon deler en bekymring med oss helt på tampen. En bekymring han hadde også for elleve år siden, da TM hadde en reportasje om datidens Kaulum Transport.

Den gang ble vi stående i kø etter en dødsulykke like nord for Lillehammer, en opplevelse Jon har hatt litt for mange av i karrieren.

Jon innrømmer at han tenker en del på hvor utsatt dette yrket er. Med en ulykkesbelastet E6 som arbeidsplass er det ikke bare bare å sende sønnene av gårde.

- Jeg har drevet i 10 år uten uhell, men da vet jeg også at det nærmer seg vår tur for hver dag som går. Det er min store frykt at sønnene mine kanskje skal få en slik opplevelse, erkjenner han.

Kontrastene blir store når man har vært med en hel dag og hørt fremtidens yrkessjåfør latt seg begeistre over å ha oppnådd drømmen, mens vi nå tar inn over oss medaljens bakside.

Skal man drive transport må man bare akseptere at risikoen er der. Enkelte ting får man aldri gjort noe med, annet enn å gjøre så godt man kan selv.

Dette er en av dem.

Simen har lært transportyrket så grundig som det går an gjennom de siste 19 årene og har gått de skoler som er å gå for å utdanne seg til yrkessjåfør.

Han har bunnsolide holdninger til yrket og er ydmyk overfor de kreftene han sitter og styrer langs veien. Han er bare 19 år, men sjelden har vi følt oss mer trygg i et passasjersete enn denne dagen.