5

Bilder

En tur med Trond Stensløkken fra Braskereidfoss til Stavanger er en reise i tid. Gode minner fra et langt liv bak rattet gjør at milene ikke virker fullt så lange.

Trond ser uforskammet sprek ut der han sitter i dongeriskjorta si. Et snev av kols har han fått, men ikke verre enn at han holder symptomene i sjakk med en sigarett når det kreves.

- Jeg har røykt i 50 år. Etter et hjerteinfarkt for åtte år siden holdt jeg opp i ni måneder, men en kveld jeg nærmet meg Stavanger kjøpte jeg en 10-pakning og det er den beste røyken jeg har smakt. Det var så godt at jeg angret på at jeg hadde holdt opp i ni måneder, sier Trond og ler sin karakteristiske latter. Kort og intens.

Trond kjørte sitt første lass med sponplater fra Braskereidfoss i mai 1971. Han husker fortsatt turen som gikk til Orkanger. Laftebygg var arbeidsgiver dengang.

- Jeg startet for meg selv i 1977, men kjørte gjennom Bekkevoll noen år med sponplater til Bergensområdet. Siden jeg ordnet all returen selv, kontaktet jeg etter hvert Moelven for å få kjøre direkte for dem og siden har jeg hatt direkte avtale med et titalls kunder som jeg fortsatt kjører for, forteller han.

Tiårene før tusenårsskiftet anser enbilseieren som de beste i karrieren.

- På 70-tallet var man ung og gal og fryktet ingenting, minnes han.

Gamle Måbødalen og vinterturer over Haukeli i Scania 111. Tokagjelet med sine lave tunneler. Minnene er mange, spennende og gode.

- Jeg brydde meg ikke om noe på den tiden. Husker jeg kjørte Scania 76 snutebil opp Trollstigen med fullt plankelass. Hadde også en Regent, uten servo og med luftbremser. Rattet tok halve førerhuset og gulvet var fullt i gearspaker. Den dro så tungt i bakkene med sine 150 hk. at vindusviskerne knapt beveget seg, men jeg måtte være snar å slippe gassen på bakketoppene, ellers holdt de på å fly av, erindrer Trond.

Han ser ikke så mye til sine gamle kolleger lengre. Det skaper et tomrom i hverdagen. Noen er døde, andre kjører buss eller jobber på anlegg.

- Det er ikke så mange som hilser lengre, men jeg har lært å kjenne noen av de yngre, sier han idet telefonen ringer.

Det er sønnen Sven som vil slå av en prat. Han er på vei for å kjøpe traktor og har lånt privatbilen til papsen. Hadde alt gått etter planen skulle Sven også kjørt sponplater nå, men et hjerneslag for noen år siden satte en stopper for planene.

- Han har fått igjen lastebilsertifikatet, men han blir så sliten av å kjøre. Vi prøvde noen turer for noen år siden, men han orket ikke langkjøringen. Det er veldig synd. Vi planla å kjøpe en bil til, sier Trond alvorlig.

Nå vet han ikke hvem som skal overta arbeidsplassen han har bygget opp gjennom 50 år.

Turen til Stavanger går to timer raskere hver vei i dag enn for 30 år siden.

- Veien ble mye flatere etter at jeg fikk Volvo FH 750. Bilen har gått over 130 000 kilometer nå, siden den var ny i april i fjor. Ikke verst med en pensjonist bak rattet, flirer Trond og husker tilbake til dengang han kjørte Scania 110 og Askerbakkene ble forsert i 30 km/t. I dag holder han 12. gearet hele veien opp med 51 tonn.

Veteranen har slitt ut sju vogntog siden han begynte for seg selv i 1977.

I fjor ble det altså ny Volvo igjen på pensjonisten.Tøft å satse såpass på tampen av en lang karriere, mener mange, men Trond ser ikke problemet.

- Kona lurte på om hun måtte lete frem fødselsattesten min igjen. Hun likte ikke at jeg kjøpte denne siste, innrømmer 68-åringen som er oldefar til to.

Påbygg fra Ekeri har vært varemerket hans i en årrekke, helt siden han kjøpte det andre som ble levert i Norge i sin tid.

På bilsiden har både Scania og Mercedes fått prøve seg, men nå er det Volvo som gjelder.

Trond liker tradisjoner. Eller vaner, om man vil.

En av dem er å tanke diesel på YX ved Sørlandsporten, noe han gjør på hver eneste tur rundt Sørlandet.

- Her legger jeg igjen mange hundre tusen kroner i året, sier Trond før han går inn til damene sine og fyller kaffekoppen. Tradisjoner må holdes ved like, selv om veier legges om.

Tradisjon er det også å spise middag hos Geir Figenschau, som har åpnet ny veikro i Lillesand. Etter en årrekke som stamgjest på Høvåg gjestehus, stanser Trond nå på «Horisonten».

- Jeg kjøper aldri Statoilmat. Står opp litt før seks hver morgen og starter dagen rolig med kaffe og en brødskive. Ellers har jeg med matpakke og termos. Middag spiser jeg her hos Geir hver dag når jeg passerer. Jeg veier 72,5 kg og det har jeg gjort de siste 30 årene, hevder han og mener det underbygger en sunn livsstil.

- Jeg har aldri vært innblandet i uhell, bank i bordet, sier Trond. Han har sett mye fælt langs veien, ja, men aldri vært innblandet selv. If skadeforsikring ringte og slo av 10 000 kroner på forsikringssummen hans fordi han aldri hadde skader.

Det hjelper å være kjent. Trond vet hvor det først pleier å fryse på og når han bør være på vakt. I kveld sprutregner det, så faren for vannplaning er antakelig størst.

- Det viktigste er god avstand til de foran. Lese trafikkbildet og ikke ta sjanser, fastslår han.

Pensjonisten har likevel brev med fra legen om å slippe bilbelte i lastebilen.

- Jeg føler meg fanget i beltet. Det går greit i personbil, men ikke her i lastebilen.

- De største fremskrittene i min karriere er nok retarderen og slangeløse dekk, konkluderer han og tenker tilbake på turer med opptil flere punkteringer.

I dag er de største bekymringene hans pirkete kontroller og villmenn bak rattet.

Trond har både retarder og slangeløse dekk nå. Og tandem. Kjettingene har hengt i fred de siste tre årene. Han gruer seg fortsatt ikke for vinteren.

- Nå er det gatelys fra Gardermoen til Stavanger, 60 mil, tenk på det, sier han idet vi svinger av mot Sandnes og intervjuet er over.

Neste morgen er det lossing, før han laster betongvarer i retur, som han har gjort de 20 siste årene. Middag hos Geir i Lillesand før Esso i Kobbervikdalen, like ved Drammen, atter en gang blir kveldens siste stopp.

Kanskje vanker det kake både her og der på en landeveiens gentleman på den store dagen. Synd at lang og tro tjeneste ikke lenger kvalifiserer til Kongens fortjenstmedalje. Den hadde du virkelig fortjent. Vi ønsker deg uansett en flott feiring av 50 år bak rattet, Trond!