9

Bilder

Peterbilt 389

I dagens moderne samfunn er det nesten utrolig å tenke på alt man slet med i «gamle dager». Ta noe så naturlig som tømmer. I dag rydder moderne hogstmaskiner felt etter felt på rekordtid, kapper stokkene i rette lengder, merker dem og klargjør dem for transport. Deretter kommer en topp moderne tømmerbil med kran og laster opp tømmeret, raskt og effektivt, før transporten legger i vei mot et sagbruk eller en papirfabrikk. Slik var det ikke for en del år siden, og går vi så langt tilbake som til tiden rundt 20- og 30-tallet var tømmerhogging en knalltøff jobb for hardbarka tømmerhoggere. Framføringen av tømmeret foregikk ved hjelp av hester og tømmerfløting på elver og innsjøer, etter hvert kom også damptraktoren inn i bildet og lettet jobben noe. Men ikke alle var fornøyd med tiden det tok å få tømmeret fra skogen til fabrikkene.

Peterman

En av dem var T. A. Peterman, en tømmerentreprenør og kryssfinerprodusent i Tacoma, Washington. Men hvordan skulle han få tømmeret fram raskere? Etter Første Verdenskrig begynte økonomien i USA å gå godt. 1920-årene var en tid der den ene teknologiske nyvinningen etter den andre kom på markedet. Ballongdekkene ble introdusert på lastebiler, kjøleaggregat og sovehytte var andre nyheter innen transportsektoren. Lastebilene hadde jo vært med en stund, men for å takle utfordringene på elendige veier, ikke minst i skogene, måtte de utvikles for å takle de tunge oppgavene. For å skaffe seg transportutstyr begynte Peterman å bygge om militære lastebiler for å benytte dem i tømmertransport.

De harde trettiåra, som sørget for at svært mange bilprodusenter gikk dukken, var ikke like harde for lastebilprodusentene. Nye modeller og ny design ble stadig lansert, men enkelte lastebilprodusenter slet allikevel. En av dem var Fageol eid av Waukesha Motor Co. og Central Bank of Oakland, som drev dette ærverdige merket (etablert i 1916) fra 1932 til 1938.

Oppkjøp

I 1938 hadde Peterman for lite lastebiler og han passet på å kjøpe opp Fageol, som på det tidspunktet «lå nede». Planen var å bygge kjededrevne tømmerbiler basert på Fageol. Året etter startet produksjonen av Peterbilt.

Peterman var opptatt av kvalitet og målet var å produsere 100 lastebiler i året, det første året ble det bare bygget 14 lastebiler, mens i 1940 var antallet kommet opp i 82 på et år. Men kvaliteten var det ingenting å si på, og Peterbilt fikk raskt et godt rykte. Da USA ble dratt inn i 2. Verdenskrig begynte Peterbilt å produsere tunge lastebiler for det amerikanske forsvaret.

I 1944 døde Mr. Peterman og enken Ida overtok ansvaret. Hun valgte å selge produksjonsselskapet til syv av de ansatte i ledelsen til Peterbilt, men beholdt bygningsmassen og eiendommen. Erfaringene fra krigsproduksjonen gjorde det mulig å fortsette å bygge sivile lastebiler av meget høy kvalitet, etter at krigen var over.

I 1958 fikk Peterbilt et skudd for baugen. Ida Peterman ønsket å utvikle fabrikkområdet til et kjøpesenter, og eierne av Peterbilt måtte ta et valg. Skulle de skaffe til veie 2 millioner dollar og bygge en ny fabrikk, eller skulle de selge Peterbilt? Eierne var god voksne og ingen av dem ønsket å gå inn i nye, langvarige banklån. Peterbilt ble lagt ut for salg. Paul Piggott i Pacific Car and Foundry (i dag heter selskapet Paccar Inc.), som fra før eide lastebilprodusenten Kenworth og også hadde kjøpt opp Dart Trucks, nappet umiddelbart og kjøpte Peterbilt. To år etter var lastebilprodusenten flyttet fra Tacoma, Washington, til en nybygd fabrikk i Newark, California. Peterbilt beholdt sine modeller og fortsatte som en av de skarpeste konkurrentene til Kenworth, selv om begge lastebilprodusentene nå hadde felles eier.

Peterbilt suksess fortsatte og man trengte flere produksjonsfasiliteter. I 1969 åpnet man en fabrikk i Madison, Tennessee, og i 1975 etablerte de en fabrikk i Canada. Deretter fulgte en ny fabrikk i Denton, Texas i 1980. 13 år senere flyttet man så hovedkontoret til Denton.

Framtiden

I dag har ikke lenger noen fabrikk i Tennessee, men produserer lastebiler i blant annet Texas og Mexico. På de tyngste modellene (Class 8) kan kundene velge mellom motorer fra Cummins eller Paccar. Sistnevnte er i bunn og grunn den samme motoren som sitter i DAF i Europa, en lastebilprodusent som også er eid av amerikanske Paccar. At dette er en og samme familie var lett å se under årets Mid-America Trucking Show der DAF LF sto utstilt både i Kenworth- og Peterbilt-look.

75 år er ingen alder, og Peterbilt hevder seg godt på markedet. Ikke minst har de fått mye oppmerksomhet når det gjelder alternative drivstoff, samt den fungerende framtidslastebilen de har tatt fram sammen med Walmart (omtalt i TM tidligere i år). For de fleste av oss er uansett Peterbilt uløselig knyttet sammen med den amerikanske drømmen om en langsnutet klassisk «conventional». Og med Paccar på eiersiden, et selskap som aldri har hatt røde tall i regnskapet, går vi ut fra at Peterbilt kommer til å leve i beste velgående i mange, mange år til. Gadd vite hva gamle Mr. Peterman hadde sagt om han hadde sett hva hans lastebil hadde blitt til?