3

Bilder

- Pappa Øystein er mitt forbilde og har mye av skylden for at jeg i dag har lastebilsertifikat, mener Adelheid R. Greve.

27-åringen fra Osterøy utenfor Bergen har egentlig ikke lyst til å stille til intervju denne dagen. I forkant har hun ivret for å fortelle sin historie til TransportMagasinet, men dette er en av de dagene. Noe inne i den vevre kroppen vil ikke møte verden.

Den psykiske sykdommen herjer med henne som den har gjort siden hun var liten jente. Likevel tar hun mot til seg og møter opp. Smiler forsiktig, men sliter med å møte blikket.

Et av kjennetegnene på at mennesket der bak smilet ikke har det så bra.

Ærlig

Likevel vil hun fortelle. Åpent og brutalt ærlig.

Arrene på underarmen tegner ut en historie det gjør vondt å høre.

Likefullt er det Adelheid sin historie, som nå har endt opp i lastebilsertifikat og en tro på fremtiden som ikke har vært der før.

- Det startet første dag på barneskolen. Mobbingen. Jeg var stille og sjenert, et lett offer.

Mobbingen vedvarte helt til andre året på videregående, en hel barndom og ungdomstid, forteller hun.

20 år

Angst og depresjon ble tidlig en del av hverdagen og på ungdomsskolen startet selvskadingen, ofte i kombinasjon med alkoholbruk.

I nesten 20 år var alt dette vonde hennes egen hemmelighet.

Skole og foreldre visste at noe var galt og forsøkte å hjelpe, men ingen fant løsningene som trengtes.

Adelheid fikk diagnosen for bare et år siden, etter halvannet års behandling på Bjørgvin DPS i Bergen.

Diagnosen

Aspergers og borderline, i tillegg til depresjonen. En miks som har herjet med psyken hennes i 20 år uten at noen kunne hjelpe. Bortsett fra en mengde medisiner.

I halvannet år gikk hun i adferdsterapi. For et år siden la hun bort barberbladet og alkoholen. Sakte har hun løftet hodet og turt å se verden i øynene.

Terapeutene traff blink. Alt de sa gjorde fryktelig vondt og hun hatet å være der, men hun sto i det og fikk smått om senn oppleve fremgangen og tryggheten.

En trygghet som i høst resulterte i førerkort for lastebil og brakte henne et skritt nærmere drømmen om en etterlengtet jobb ute på landeveien.

Lastebilen

Du sier lastebilen reddet livet ditt. Hvordan forklarer du det?

- På en måte har den jo det, svarer Adelheid og fomler med kaffekoppen. Blikket er festet i bordplaten. Hun trekker pusten, hever blikket og fortsetter:

- For et halvt år siden var jeg gjennom en veldig veldig tøff periode i livet mitt. Da fikk jeg være med Magne Teigland fra System Trafikk i lastebilen hver dag i en hel måned.

Magne er en mann jeg er veldig trygg på og som aldri har dømt meg for noe i livet mitt.

Det var skikkelig terapi bare å sitte der i passasjersetet og se ut på verden. Jeg trengte ikke si så mye, men hvis jeg ville prate så var han der. Det fineste var å komme seg ut. Jeg har alltid likt å sitte høyt og se ut på verden fra en lastebil. Derfor har lastebilyrket alltid vært en drøm, sier hun og smiler.

Pappa Øystein har kjørt lastebil og buss gjennom hele oppveksten hennes. Adelheid var ofte med på tur og trivdes godt to meter over bakken. Han er hennes store forbilde og har nok mye skyld i at hun nå har lastebilsertifikatet i hånden.

Hun har tenkt på det i mange år og det er lenge siden hun fikk klarsignal fra NAV om at de støttet henne med lastebilsertifikat, men først i vår fikk hun mot nok til å gå i gang med utdanningen.

- Tablettbruken min ble en utfordring. Legeerklæringen klarte ikke helt å overbevise myndighetene om at dette var trygt. En halv måned ut i kurset kom brevet fra Fylkesmannen om at jeg ikke ble godkjent. Så måtte jeg gå en ny runde med leger og spesialister for å bekrefte at jeg var på rett side av streken og kunne fortsette utdanningen.

Det er slike opp- og nedturer jeg egentlig ikke ønsker å møte i hverdagen, innrømmer hun.

Jubel

Det ble ekstrem jubel da brevet kom om at dette likevel gikk greit.

- Tiden på kurset var tøff, men jeg hadde aldri tilgitt meg selv hvis jeg ikke fullførte.

Jeg presset meg selv og satt til langt på natt for å lære meg lastberegning og tyngdepunkt. Matte kan jeg ikke, så jeg slet veldig. Plutselig klikket det på plass og jeg brølte av glede. Det var en av mange oppturer underveis. De tre månedene på kjøreskolen er nok de tre månedene med mest stabile rutiner jeg har hatt. Derfor ble det et stort antiklimaks da jeg fikk sertifikatet og den trygge hverdagen på kjøreskolen forsvant. Hva gjør jeg nå?

Vendepunkt

Teorien klarte hun på første forsøk, oppkjøringen på andre. I slutten av august sto hun med beviset i hånden og kunne kjøre lastebil helt alene.

Men så kom altså antiklimakset og hun ble innhentet av en ekstrem depresjon.

Alt ble svart, inntil en lørdag da System Trafikk ringte og tilbød en tur med lastebilen.

Hun passet på å takke ja, før hun fikk tenkt seg så mye om.

Forventninger

- Tankene snur ofte ting til noe negativt hvis de får lov til å feste seg. Det ville jeg ikke tillate denne gangen. Men jeg måtte presse meg selv.

Jeg kjørte til Ågotnes, losset et par tonn og kjørte hjem igjen med tom bil. Helt alene. En nydelig følelse. Noen timer der alt var bare fint. Derfor har jeg også store forventninger til en jobb som lastebilsjåfør, fastslår hun.

Kanskje blir det et vendepunkt i livet. Hun tror det, at hun har funnet sin plass, bak et lastebilratt hevet over alle andre, på reise gjennom en verden hun bare kan observere.

Skummelt

- Jeg er veldig klar, men likevel er det noe som holder meg igjen. Noe jeg ikke kan sette fingeren på. Skal jeg vente det ut kan det ta år. Jeg må kanskje ta meg selv i nakken og bare begynne, men jeg er veldig redd for å gå ut i en jobb og ikke få det til. Jeg er redd for å hoppe for tidlig og jeg er redd for å hoppe for sent.

Samtidig mener alle rundt meg at jeg bare skal hoppe. NAV dytter veldig på og vil ta fra meg dagpengene, forteller hun.

For en med hennes bakgrunn er det kjempeskummelt å møte verden, få kolleger og fungere sosialt.

Derfor tror hun transportbransjen kan være en god plass å begynne. Terskelen er ikke så høy her. Dagene hun har vikariert i System Trafikk har vært fylt av positivitet, smil og en inkluderende tone. En type arbeidsmiljø hun håper å få bli en del av.

- Kanskje en dumper kan være det rette for meg? I fast rute mellom gravemaskinen og tippen. Jeg er rutinemenneske.

Liker å vite hva jeg skal forholde meg til, så jeg har tenkt litt i den retning.

Blogg

En fredag for to år siden ble Adelheid oppfordret til å legge ut en dønn ærlig status om hvordan hun hadde det, av venner på facebook. Det gjorde hun og responsen var enorm.

Siden ble det egen blogg med brutalt ærlige skildringer av en vanskelig hverdag og et liv fylt med vonde opplevelser. Flere oppdaget det som ble skrevet og snart var hun i mediene. Åpen og ærlig. Hun bestemte seg for å gi sykdommen et ansikt.

- Jeg ønsket å fjerne de store tersklene. Ufarliggjøre det og legge de store stygge tingene bak meg. Vise folk at uansett så finnes det håp.

Selvskading holdt jeg på med i 14 år. Fra jeg var 11 til jeg var 25 år. I tillegg hadde alkohol en dominderende plass i livet mitt, forteller hun.

Arrene

Det var mens hun var ruset at blodet fløt fra selvpåførte kutt. Når selvkontrollen ble satt ut av spill. Nå blir arrene gradvis dekket av tatoveringer, som tegn på ny kurs i en rusfri hverdag.

- Frisk blir jeg nok aldri, men jeg kan lære seg å leve med sykdommen, mener hun.

Hun har tilgitt mange av dem som mobbet, men alle har hun ikke klart å slippe taket i enda. Det er fortsatt en jobb som må gjøres, men den blir lettere for hver dag.

Diagnosene vil hun bære med seg hele livet og de er tunge nok som de er.

Angst og depresjon er en ting, men i tilegg har hun Aspergers, en lightversjon av autisme, som kan oppfattes som dårlig oppførsel sosialt. Adelheid merker den mest som manglende empati og evne til å se hvordan andre har det.

Falt på plass

Hun var lettet da hun fikk diagnosen for bare et år siden. Mye falt på plass den dagen. En hel oppvekst uten å vite hvorfor man er som man er, med alle problemene det har ført til sosialt. Man kan gjerne være bitter, men det hjelper så lite.

I tillegg har hun fått diagnosen borderline, eller bipolar lidelse, som fører til at veien fra høyt opp til langt ned på humørstigen er relativt kort. I løpet av sekunder kan mørket senke seg rundt henne og alt blir vondt og trist, helt uten forvarsel og uten mulighet for å stanse det. Her har også selvskadingen fått gode vekstvilkår.

Intervjuet går mot slutten. Foran meg sitter en modig kvinne som har fortalt åpent og ærlig om sykdom, mobbing og selvskading. Og om den lange veien tilbake til livet.

Nå har hun sertifikat for lastebil og kan forhåpentligvis snart kjøre resten av veien selv, med sin i overkant tunge bagasje.