8

Bilder

Per Arne Wiik (i midten), sønnen Michael (til venstre) og sjåfør Peter Eriksson ved avdelingskontoret i Luleå. - Vi har flere norskregistrerte biler enn svenske. Mange spør meg om ikke det er dyrere å ha biler i Norge, men faktum er at bilene er billigere å kjøpe i Norge, selv om de produseres i Sverige. Sånn er verden. Noe er billigere i Norge, noe i Sverige. Det jevner seg ut i det lange løp. Vi har en Scania og en Mercedes. Resten er Volvo. Men halve Europa kan umulig ta feil, sier han om Mercedesvalget i sommer.

Historien om Wiiks Transport starter i en brukt Scania 110 med 30 000 kilometer på baken. Året er 1974.

- Jeg glemmer det aldri, sier Per Arne og rister på hodet.

Etter at mekanisk ingeniørutdannelse var fullført, startet han som maskinreparatør i Stockholm. På samme tid kjøpte han en Volvo Viking grusbil som gikk i Turebergs lastbilsentral. Unge fremadstormende Wiik jobbet dagskift på lastebilen og kveldsskift som maskinreparatør. Livet var herlig.

- Så ringte broderen og syns jeg burde flytte hjem til huset etter foreldrene mine, som sto tomt. Han hadde snappet opp at en i området skulle selge lastebilen sin med kjøring til Norge, og mente jeg burde slå til.

Angret

- I løpet av den uken tok jeg mitt livs dummeste beslutning, for å være ærlig.

Jeg har angret hele livet, men gjort er gjort.

Jeg solgte hus, hytte, båt og lastebil, sa opp jobben i Stockholm og flyttet tilbake til Kalix i Nord-Sverige.

Per Arne ble tidlig tvunget til å ta egne valg. Faren døde da Per Arne var 16, bare 45 år gammel. Seks år senere døde moren i en bilulykke. 17 år gammel dro Per Arne til sjøs.

Och?

- Det har gjort meg til den personen jeg er i dag. På godt og vondt.

Spør en ansatt meg om noe, svarer jeg som regel «og så?» Finn heller en løsning og spør om den er bra eller dårlig, så får du et ordentlig svar. Jeg forventer at folk rundt meg finner løsninger, slik jeg alltid har måttet gjort. Jeg hadde ingen å spørre, sier han alvorlig.

Hvordan blir man som sjef med en slik bakgrunn?

I Per Arne sitt tilfelle ble det tatt for mye hensyn til de ansatte.

- Jeg har for eksempel aldri hatt en ferie i sommerhalvåret enda. De ansatte skal få nyte godt av det, jeg kan jobbe og ta fri når det passer.

Wiiks Transport er både mitt arbeidssted, min inntekt, min hobby og min fritid.

Naboene drar ut for å fiske eller jage hare og slikt. Min hobby er jobben min, fastslår han og legger til at han de senere årene har fått god hjelp av sønnen Michael i den daglige driften.

Til Alta med trelast

Vi spoler tilbake til 1974 og en sliten Scania 110, åpen bil og henger med plankelass som skal til Nord-Norge. Starten på et 40 år langt eventyr der Per Arne de første 16 årene fraktet gods mellom Norge, Sverige og Finland, alene med sin lastebil under nordlyset.

Hvordan har det seg at firmaet slo rot på norsk side av grensen i 1990 mens Per Arne selv sitter i Luleå og drifter det?

- Jeg har blitt svorsk med årene. Veien dit er en lang historie. Sist på 80-tallet hadde jeg en tur til Alta, der jeg losset hengeren. Lasset på bilen skulle til Tromsø. På grunn av datidens forbud mot kabotasje måtte jeg kjøre med tom henger til Tromsø, selv om jeg kunne fått med et lass fra Alta.

Jeg ble forbanna på regelverket og stanset hos en kompis i Skibotn. Jeg spurte om han ville bli aksjeeier i et transportselskap. Det ville han og vi startet opp firmaet der og da, forteller Per Arne.

Siden dengang har Skibotn vært hovedkontoret. Wiiks Transport har i dag avdelingskontorer i Kirkenes, Alta og Luleå og har etter hvert blitt en stor aktør i nord med sine 45 ansatte, 20 lastebiler og 25 walking floor-hengere. I tillegg leier de inn transport på en fjerdedel av oppdragene.

- Vi har bygget oss opp på mange forskjellige områder, men i dag er byggebransjen vår hovedkunde på eksport fra Sverige. På eksport fra Norge har det handlet om miljøsektoren siden 2004. Før det holdt vi på med thermo og fiskekjøring til kontinentet.

I 2004 parkerte jeg thermotrallene bak garasjen. Vi fikk røde tall i regnskapet, men ikke så store som vi fryktet. Personlig var jeg glad for de røde tallene, selv om ikke banken var det. Vi tok et grep og siden har omsetningen steget jevnt og trutt.

Psykolog

Oppveksten i det kalde nord har hatt sine fordeler, innrømmer bileieren og smiler i barten. Målbevisst har han alltid vært. Og han har lært forskjellene som er viktig å vite om når man skal drive butikk. For forskjeller er det, både i Norge og Sverige.

- Man må være litt mer psykolog når man driver butikk her nord.

Det er en kjensgjerning at de fleste nye ideer i samfunnet kommer sørfra. Det ser vi i både Norge, Sverige og Finland. Livet her nord er dyrere, siden man må reise sørover for det meste. Skal vi på kurs for å lære det siste nye, må vi til Aker Brygge, sier Per Arne som likevel konkluderer med at fordelene er flere i nord enn i sør.

Et stabilt arbeidsmarked, for eksempel.

Ekstremt

- Jeg har valgt å bli her. Vi driver med vårt og prøver å jobbe langsiktig.

Vi opererer i et ekstremt tøft område her på Nordkalotten. Vi har utfordringer med både vær og vind og veier. Det kan være en stor fordel for oss, men vi ser jo at vi opererer alene på vinteren, mens alle andre skal sloss med oss om sommeren. Kundene jubler over 30 prosent billigere frakt om sommeren, men kom igjen på vinteren. Hvem skal stille opp da?

Derfor må vi ha store langsiktige avtaler på det vi driver med, konkluderer han.

Ikke i rute

Gode avtaler er en sak. Faste transportruter noe helt annet.

- Jeg får litt frysninger av det ordet. Jeg har jobbet med ruteplanlegging for Tollpost i noen år og jeg lærte at det er det dyreste man kan holde på med. I min verden er det bestilt trafikk som gjelder. Det innebærer at når det ringer en kunde som har fem lass som skal hit og dit, så bruker vi bilene som er nærmest.

Jeg pleier å si det slik at om to av Wiiks biler kolliderer og er tomme, så er det fire mann som får sparken. Derfor har vi heller ingen rutetrafikk.

Fem på toll

Vi vil tilbake til Skibotn. Hvorfor etablere hovedkontor der, over åtte timers kjøring fra hjemstedet Kalix?

For det handler vel ikke lenger om å kunne laste lovlig fra Alta til Tromsø?

Neida, Per Arne har istedet bygget opp en egen tollavdeling med fem ansatte.

- Skibotn ble valgt fordi det ligger sentralt plassert i forhold til grensen på Kilpisjärvi.

- Vi var først i Norge som koblet oss opp mot alle grensestasjoner via data.

Vi har vært med fra begynnelsen og dratt lasset i så måte. Jeg har sittet mange timer i Norge for å få dette opp å gå og har vel egentlig tilbrakt mest tid i Norge gjennom disse 40 årene. Nå har vi fem mann som jobber på vår tollavdeling i Skibotn fra åtte om morgenen til ti om kvelden, på to skift.

Vi betjener transportører i de fleste land og dette har blitt en viktig del av Wiiks Transport etter hvert, forklarer han.

Per Arne Wiik har god kontroll på det som skjer av transport i regionen han da?

- Jo, men vi får ikke brukt det til noe. Vi ser statistikker på hvordan handelsbalansen går og slikt, men ikke noe mer, svarer han og forventer å bli trodd.

Navet

Luleå er uansett navet i transportdelen av selskapet og vil fortsatt være det.

- Vi bruker 7 timer til Bodø, 9 timer til Alta, drøye 9 timer til Tromsø. Det passer jo perfekt i forhold til kjøre- og hviletid. Det er i dette området jeg vil ha mine egne biler, så får vi leie inn andre på resten. Nøkkelen er å slippe sjåførbytte underveis og heller gi sjåførene en oversiktlig arbeidstid. Vi møtes ofte i Muonio og bytter traller, så sjåførene kommer seg hjem igjen. Det syns jeg vi har lykkes meget bra med, noe som viser igjen på en stabil arbeidsstokk. Jeg har forsøkt å holde sjåførene med egne biler, men jeg har måttet slippe trallene.

Wiiks Transport opererer i dag med svenske og finske sjåfører. For tiden er det ingen norske, men de har vært der. Bilparken er fordelt med svenske og norske skilter, med en liten overvekt av sistnevnte.

Salget

1. januar i år solgte Per Arne Wiik selskapet han har brukt 40 år på å bygge opp.

I dag er han vanlig ansatt. Ny eier er Salten Bilruter, eller SB Transport, som de heter.

- De betalte ikke før i april, så jeg anser meg som eier av selskapet i nøyaktig 40 år.

Kravene mine var at selskapet ikke ble fusjonert og at jeg og de ansatte fikk fortsette i jobben. Jeg jobber akkurat som før og har fått beskjed av de nye eierne om å drive selskapet som vi alltid har gjort. Jeg føler meg trygg på fremtiden, sier han.

NLF

Tross sin svenske aksent, valgte Per Arne allerede i 1990 å melde seg inn i Norges Lastebileier Forbund.

- Ettersom jeg var svensk og etablerte meg i Norge, så syns jeg det var viktig å knytte kontakter. Være med i gjengen. Man kan ikke stå utenfor en hel bransje, når det finnes slike fora å diskutere i. Man må støtte opp og ikke stå utenfor alene, mener jeg. For vi har egentlig ingen konkurrenter, vi er kolleger. Vi trenger hverandre, selv om vi kanskje ikke trenger å være bestevenner med alle, fastslår han.

Velkommen

Ikke er han redd krigen mot utenlandske transportører heller.

- Jeg ønsker dem velkommen, men jeg skal se til at jeg er faen så mye bedre enn dem. Så får vi se hva markedet sier. Vi føler bedriftene vi omgås blir mer og mer kvalitetsbevisst når det kommer til transport. Jeg er så optimistisk at jeg ser et vendepunkt på utviklingen. Det kommer til en topp, der utenlandske transportører soper med seg oppdrag, men så vil det ramle ned igjen på et nivå der vi kan være med å konkurrere. Vi må bare bruke det eneste våpenet vi har, å yte en bedre service og kvalitet.

Når det er sagt, så tror jeg en del svenske og norske transportører vil falle bort i denne prosessen også. De som har en bil stående hjemme på gressplenen i helgene tror jeg vil forsvinne om noen år. De store selskapene overtar og vi vil se en helt annen utnyttelse av materiellet i fremtiden. Det er vi i Skandinavia ganske dårlige på, avslutter Per Arne Wiik.