9

Bilder

Eneste DAF hos Tipp Frakt. Settet er bygget opp etter kundens behov og sjåførens tanker om kjørekomfort og sikkerhet. Blant annet er det full sideåpning på begge sider, noe som letter hverdagen mye.

Den barske fjellovergangen mellom øst og vest har i generasjoner vært selve manndomsprøven for mang en yrkessjåfør. Man lærer fort hvem man bør vise respekt, hvem som har kjørt der siden før man ble født, hvem som aldri står fast. Vi har skrevet om noen av dem tidligere. Denne morgenen stiger vi ombord i en DAF XF 510 euro-6. Kai Haugen er akkurat ferdig med frokosten, en yoghurt og en banan.

Samme kunde

Han fyller kaffekoppen og starter bilen. Klokken er 07.30 idet vi sniker oss ut i Bergenstrafikken og setter kursen mot Kvamskogen, Hardanger og Haukeli. Endestasjonen er Porsgrunn. En rute Kai har kjørt i over 38 år for samme kunde.

- Det stemmer det. Jeg har kjørt for Isola i 38 år uten opphold og rundt 20 år for Barkevik Listefabrikk. Min første tur med lastebil til Vestlandet hadde jeg i 1974 og karrieren startet to år før der igjen, bekrefter han og fisker frem en Fishermans friend.

Frisk

Julebordet på Kielfergen sist helg har satt sine spor. - Det var skikkelig surt og kaldt der nede, så jeg dro nok på meg en forkjølelse.

63-åringen er ellers i toppform, skal vi tro ham selv. Fast legesjekk en gang i året og opptil 18 leveringer på hver tur vestover sørger for en god helsetilstand.

- Bra for kroppen å få leet på seg litt. Jeg kjører to turer hver uke fra Porsgrunn og leverer til Byggmakker og Montér mellom Haugesund og Bergen, forteller han.

Nå har telemarkingen nettopp fått ny bil. Eneste DAF i Tipp Frakt.

Få uhell

- De skjønte nok at jeg ikke var fornøyd, smiler han og sikter til de tre årene han kjørte Scania. - Jeg setter mer pris på komfort og kjøreegenskaper enn stor motor. Merker du at det er parabel foran, forresten? Ikke jeg heller, men det bestiller jeg alltid på mine biler. Det gir en bedre føling med veien og den følelsen vil jeg ha. Her er ikke luft i hytta en gang. Jeg syns ikke at alt av moderne teknologi er av det gode. Bedre å kjenne hvor grensene går, mener han og underbygger teorien med over 40 år uten nevneverdige uhell i krevende terreng.

Kai har kjørt de fleste veiene vi andre bare hører historier om. Gamle Måbødalen, Hordalia, Seljestad og Austmannalia. Nostalgi i dag. Beinhard hverdag dengang da.

Johs. Lunde

Kai Haugen kjører rundt med logo fra Tipp Frakt i dag. Det har han gjort siden Johs. Lunde-konsernet ble slått konkurs for fire år siden.

- Kundene ønsket at jeg skulle fortsette å kjøre varene for dem og vi satte oss ned for å finne en transportør som kunne overta bilen etter konkursen. Valget falt på Tipp Frakt og de kjøpte bilen fra konkursboet. Jeg sto over en tur og så var alt i rute igjen, sier Kai.

Han har fulgt de to kundene trofast helt siden han begynte å kjøre for Haukedal Transport & Spedisjon AS i 1976. Og han flyttet med da Johs. Lunde kjøpte opp Bergensbedriften.

Artikkel

Mens vi skimter konturene av Hardangerfjorden, kommer praten inn på en kuriositet vi begge er klar over. Da undertegnede startet sin karriere i det som dengang het SjåførMagasinet, tilbake i 1993, handlet min første artikkel om nettopp Kai Haugen, hans DAF XF95 og Haukedal Transport. - Ja, det bladet har jeg enda, sier Kai og ler.

«Det er bare meg og bilen», hevdet han dengang. Er det fortsatt slik?

- Ja, det er nok det. Jeg kunne vært gift hvis jeg hadde villet, men har valgt å bo for meg selv. Jeg har vært gift en gang og har to voksne døtre, men det var jo alt for tidlig å gifte seg som 20-åring, erkjenner han.

Røyken

Kai drar på håndbrekket og tenner dagens første røyk mens vi speider etter «MF Etne» der ute i tåkehavet. Kaien i Tørvikbygd er et fredelig sted denne regntunge morgenen.

- Jeg prøvde å kutte røyken i tre måneder, men ble så urolig og fikk ikke sove om natta. Prøvde til og med snus, men den bare spydde jeg av, sier han og knipser sneipen ut sideruten.

Så kommer fergen og verden kan gå videre. Etter at Jondalstunnelen åpnet har Kai foretrukket denne veien. Telemarkingen hevder han sparer 45 minutter mellom Bergen og Odda i forhold til veien om Kvandal.

En time

I dag venter vi uansett en time på fergen, men det plager ikke Kai. Han har god tid.

- Jeg klarer ikke å bruke opp kjøretiden min på denne ruten. Derfor liker jeg å parkere mellom åtte og elleve om kvelden og står heller tidlig opp.

Vi kjører i land i Jondal og tar fatt på smale vestlandsveier. Det er her han trives best.

- Det skjer litt mer på slike veier. Man må være oppmerksom hele tiden på en annen måte, forklarer han før han svinger inn på en busslomme for å slippe forbi noen personbiler.

Det gjør han mange ganger i løpet av denne dagen. Gentlemannen i hvitt.

Odda

Kai Haugen prøver å regne seg gjennom historien og kommer frem til at dette må være DAF nummer ti for hans del. Den første uten clutchpedal.

- Tom Haukedal sa alltid at DAF var de billigste bilene å drifte. Hadde jeg fått bestemme så hadde jeg hatt manuell gear i denne også, men siden jeg må ha andre til å kjøre den når jeg har fri, måtte det bli sånn denne gangen. Men det hender fortsatt at venstrefoten kommer frem og vil jobbe litt.

- Lassene vi kjører ligger mellom 40 og 50 tonn som regel og med tanke på veiene jeg kjører på her på Vestlandet valgte jeg 16-trinns gearkasse. Det går litt lettere da. Fra Scania R730 jeg hadde skiller det bare fem kilometer i timen i de bratteste bakkene, men faktum er at jeg kommer raskere frem med denne takket være kjøreegenskapene, påstår Kai.

Han har prøvd tandem, men valgte løfteboggi på denne siden han ofte kjører med lette lass.

Ekeri

Bak bilen henger en fireakslet Ekerihenger som måler 9,5 meter og som krever en våken sjåfør. Svingkransen ligger lengre bak når den er montert på en boggi, og det fører til at den slår ut som en semi foran i sving. Den er bygget slik på grunn av lasten, får vi vite. Det går to lengder med listverk på hengeren, mens pallene fra Isola fyller ut skapet på bilen. Listverk pakket i plast er ømtålig gods. Derfor er også stakene plastbelagt. Hos Montér i Odda leveres de siste pallene på denne turen. Nå bærer det tom hjemover for å hente nye lass. Vi kjører gjennom Odda sentrum og ser ødeleggelsene etter flommen noen uker tidligere. Da var elva full av vann. Nå er den full av gravemaskiner.

Kontroll

Litt lengre oppe i dalen, på Seljestad, har Statens vegvesen en av sine mange kontroller. Vekt, dekk og kjetting ser ut til å være tema denne gangen også. Kai, med ny bil og boggien i været blir vinket videre. De kjenner ham og vet hva han driver med. Det finnes nok av andre kandidater kontrollørene bør prioritere å bruke tiden sin på, så det smiles og vinkes før vi ønskes god tur videre.

Haukeli

Vi bruker heller ikke tid på Hydrostasjonen i Røldal i dag. Den ble lagt ned i august, etter å ha fungert som fast stoppested for yrkessjåførene på denne veistrekningen i flere tiår. Kai fyller istedet kaffekoppen fra medbrakt termos, mens vi passerer Haukeli i tykk tåke. Vi kommer inn på en annen artikkel vi skrev om ham tilbake på 90-tallet. Da Kai kjørte semi med toakslet trekkvogn mellom øst og vest. Vi husker enda bildet der Kai sto smilende med kjettingene i neven og hevdet at de aldri var i bruk. Onde tunger hevdet derimot at han kun la på kjetting på høyresiden, slik at ingen han møtte skulle se det.

Så hvordan var egentlig den historien, Kai?

- Jo, den fungerte som bare det, den semien der. Den var jo bygget etter forholdene med flyttbar svingskive, løft på tralla, strøkasser og ordentlige dekk. I tillegg kunne jeg slippe luften ut av andre aksling på tralla. Jeg brukte bare kjetting to ganger den første vinteren. Dette var vel i 1993 og det kom to slike DAF til Norge, toakslet med Cumminsmotor. Jeg brukte den to vintre over Haukeli og sto aldri fast, bekrefter han.

Da som nå startet arbeidsuken klokken 11.00 hver søndag. Da settes kursen vestover, sammen med en annen legende på Haukeli, Vidar Grana fra Arne Thorsen Transport AS.

Veteraner

- Annenhver uke har vi med oss Harald Eika også. Vi pleier å kjøre i lag når vi kan. Sommersdagen stanser vi og tar middag på Haukelisæter, men det er ikke like greit om vinteren. Jeg har uansett det jeg trenger her i bilen og varmer middagen i microen, sier Kai.

Hva med vinter og glatte veier? Tenker han mer på den nå enn tidligere?

Ikke redd

- Jeg er ikke redd vinteren ennå. Blir man det er det bare å slutte. Men jeg har begynt å sjekke værmeldingene. Er det uvær på fjellet kjører jeg heller Hemsedal eller Sørlandet, fremfor å stå på Haukeli og vente. Uansett tar jeg fri noen måneder om vinteren. Det er et av privilegiene med å være pensjonist, at jeg kan avspasere en dag i uken. Jeg samler opp og tar en god friperiode, der jeg kan reise til varmere strøk. Jeg liker meg godt i Asia og har mange gode venner i Thailand. Jeg valgte å ta ut pensjon i fjor, så nå får jeg dobbel lønn også. Den går rett på konto, smiler han.

Windy

Kai vet å nyte livet. I alle år har han vært å finne langs sørlandskysten i båten. Hjemme i Langangen ligger en 32-fots Windy 9800 og venter på sommeren.

- Jeg merker at jeg setter mer pris på fritid nå enn jeg gjorde før. Det er en livsstil dette yrket her, men jeg har fått mange venner da. Både i og utenfor bransjen. Jeg ville valgt samme yrket igjen. Jeg har hatt det veldig, veldig bra, sier han idet vi ruller inn i Porsgrunn sentrum. På tide å takke for turen.

Gentlemannen Kai Haugen kan legge nok en behagelig tur over Haukeli til merittlisten.