6

Bilder

Foto: Foto: Oddvin Teigen

Cezary hadde lagt Hardangervidda bak seg og tok fatt på nedstigningen gjennom Måbødalen. Den kalde desembermorgenen noen uker før jul var den polske yrkessjåføren på vei fra Sverige til Bergen med semitraileren full av hvitevarer.

Han hadde det travelt, uvisst av hvilken grunn. Vogntoget hans var utstyrt med gode vinterdekk og 47-åringen kjørte med stor selvtillit. Han hadde kjørt i Norge mange ganger tidligere. Også på vinteren.

I de siste bakkene ned Måbødalen mot Eidfjord tok han igjen et norsk vogntog og ble liggende bak i noen hundre meter, før nordmannen blinket seg inn på en avkjørsel. Den polske sjåføren økte farten igjen, passerte Øvre Eidfjord og tok fatt på den drøye to kilometer lange Eidfjordtunnelen. Det var bare to timer igjen før han kunne begynne å losse i Bergen.

Tatt igjen

Oddvin Teigen var også på vei vestover denne morgenen. Han hadde dagen før lastet 18 tonn stykkgods på vogntoget han kjører for Jan Mo Transport i Øystese. Natten hadde han tilbrakt på parkeringsplassen ved Garen Camping, øverst i Måbødalen. Klokken var omtrent halv åtte da han startet opp og begynte på turen ned Måbødalen. Temperaturmåleren viste minusgrader og den erfarne sjåføren visste hva det kunne bety.

Han prøvde å stanse flere ganger nedover for å teste ut føret, men bilen bare gled. Så lenge hjulene rullet gikk det likevel greit å ta seg ned i rundt 40 km/t. Idet han var på høyde med kjettingplassen nederst i dalen, oppdaget han den polske semien i speilet. I svingene like nedenfor ble han tatt igjen. Oddvin oppfattet tydelig at bilen bak ville forbi.

I speilet fulgte han det polske vogntoget som lå bak ham med den gule stripen midt under bilen. Prøvde først å stanse på en lomme, men det var for glatt. Prøvde igjen på neste lomme og der gikk det bedre. Semien med polskregistrert trekkvogn og svenskregistrert henger, satte opp farten på en måte som fikk Oddvin til å tenke at han nok ville finne den igjen ett eller annet sted her nede.

- Jeg er ingen pyse på veien selv, men han var likevel mange hundre meter foran meg da han forsvant inn i Eidfjordtunnelen, forteller Oddvin.

Ville forbi

På den samme lommen som Oddvin slapp forbi sin polske kollega, hadde Jan Erik Hammer tilbrakt natten. Også han var på vei vestover, lastet med 26 tonn slam i containerne på bil og henger.

Også han reagerte på føret idet han satte seg til rette bak rattet og blinket seg ut på rv.7, noen minutter over klokken åtte.

Den erfarne sjåføren merket med en gang at veien var spinnglatt og dekket av en tynn ishinne på den svarte asfalten.

I den korte Stiganestunnelen like etter Eidfjordtunnelen oppdaget Jan Erik den polske semien i speilet. Som med Oddvin noen minutter tidligere var polakken også denne gangen ute i motgående kjørebane og viste seg. Han ville tydelig forbi.

I den påfølgende høyresvingen kjente Jan Erik at vogntoget hans lå og nappet i underlaget og ga klar beskjed om at her var det veldig glatt. Rundt den skarpe venstresvingen ved utløpet av Eidfjordvannet, var han nede i under 30 km/t, fortsatt med den polske semien liggende tett bak.

- Da jeg var oppe i rundt 50 km/t igjen etter svingen, la han seg ut og akselererte forbi meg, forklarer Jan Erik og blir alvorlig i blikket.

Flammene

Han trekker pusten og forteller om de dramatiske minuttene som nå fulgte.

Både han og andre vi har snakket med mener at et fornuftig menneske ikke ville kjørt forbi et vogntog på dette stedet med personbil på sommerføre en gang. Likevel skjer det.

- Jeg reduserte farten så mye jeg kunne på den glatte asfalten, uten å bremse for hardt. Med en gang jeg registrerte at kanten på tralla hans passerte speilet mitt, blinket jeg på han og signaliserte at han kunne legge seg inn. Jeg kunne se at han la bilen i sving, og i samme øyeblikk fikk trekkvognen en liten skrens på bakhjulene. Jeg er sikker på han hadde 80 km/t idet han gikk rett frem i svingen og traff fjellveggen bare ti meter foran meg, forteller Jan Erik.

I denne svingen er fjellet formet slik at fronten på Scaniaen traff rett på i 90 graders vinkel.

Hele hytten løftet seg og ble revet løs fra festene. Den bikket fremover og slo ned i fjellet før den falt tilbake og landet foran på chassiset. I samme øyeblikk startet det å brenne rundt motoren.

Kameraet i frontruten til Oddvin tok opp hele hendelsesforløpet. Se video under.

Video

Brannslukking

Jan Erik fortsatte å bremse ned vogntoget sitt, men ville ikke stanse for tett opp i ulykkesbilen. Han fortsatte derfor gjennom svingen og fant en liten lomme etter noen titalls meter. Klokken hadde blitt åtte minutter over åtte.

Han satte på nødblink og ringte 113 idet han gikk ut av bilen.

Sa navnet sitt, hvor han var og hva som hadde skjedd. Send alt dere har, sa han i det han gikk mot ulykkesbilen.

Halvveis bråsnudde han for å hente brannslokkeren han hadde i lastebilen. Nå var det flammer også oppe på motoren og det knitret i brennende olje.

Jan Erik ga flammene en liten dose pulver og de døde ut noen sekunder. Så kom de tilbake og han trykte på ny. Etter tre støt var apparatet nesten tomt.

Nå kom også Oddvin løpende. Da han kom gjennom venstresvingen like før ulykkesstedet, kunne han se at Jan Erik var i ferd med å passere semien som sekunder før hadde gått i fjellveggen. - Jeg så med en gang at det var fyr i og under bilen. Jeg fikk stanset ved siden av det gamle pensjonatet som ligger der og startet kameraet i frontruten før jeg gikk ut av bilen. Så sprang jeg bort og møtte Jan Erik. Det var første gangen vi snakket sammen, sier han.

De to løp frem og tilbake for å finne brannslukkingsapparater i biler som stanset, men det nyttet ikke. Flammene tok seg opp igjen hver gang de prøvde å slå dem ned.

Fikk ikke opp døren

Jan Erik hadde hele tiden kontakt med AMK på telefonen. De spurte om det var fareskilt på vogntoget.

Han løp bak for å se på hengeren, kunne ikke finne noen og meldte tilbake. Så begynte han å konsentrere seg om sjåføren inne i bilen. Han kunne ikke se noe. Mens Oddvin fortsatte med slukkingen oppe på motoren prøvde Jan Erik å åpne passasjerdøren. - Enten var den låst eller så sto den i spenn. Jeg fikk ikke rikket den. Deretter prøvde jeg å dra ut frontruten som var slått ut i nedkant, forteller han. Men med blodige fingre måtte han også her gi tapt. De to var hele tiden sikre på at sjåføren satt inne i bilen, selv om de ikke kunne se noe i mørket.

Sekunder senere traff følelsen av maktesløshet dem begge med full kraft.

Det tok under fire minutter fra kollisjonen før flammene vokste over taket på tralla og AMK ba dem trekke seg unna. De fikk beskjed om å ikke sette sine egne liv i fare. De hadde gjort det de kunne

De to sjåførene ble stående sammen og måtte bare se på hvordan flammene tok tak og til slutt omsluttet hele førerhuset. Varmen var intens.

Jan Erik hentet likevel en fleecejakke i bilen som han ga til Oddvin, som bare hadde t-skjorte på. De sa ingenting. Det var ingenting å si, men begge kjente en dragning tilbake mot ulykkesbilen. Der var noe ugjort.

- Det måtte da være noe mer vi kunne gjøre. Vi var jo ikke ferdig. Vi rakk aldri å bli ferdig. Den følelsen var ikke god, innrømmer Jan Erik.

Oddvin hadde mareritt de første nettene etter ulykken. Opplevelsen må han bære med seg resten av livet. Knitrelyden av olje som brenner med høy temperatur slipper heller ikke taket.

Ambulansen kom etter fem minutter. Brannvesenet noen minutter etter det igjen.

Mannskapene prøvde først slukking med skum, men ikke før de hadde lagt en pumpe i elven og pøst på med store mengder vann ga flammene opp.

Etter å ha kjølt ned vraket startet ambulansemannskapene letingen etter den polske sjåføren. De fant ham, sittende i stolen, på bakken ved siden av bilen.

I ettertid kom det frem at han hadde blitt hengende ut på venstresiden, fordi både venstre dør og vegg var revet vekk i sammenstøtet. - Det var nok derfor vi aldri så ham, sier Oddvin stille.

En ambulansearbeider kom bort og slo fast at de uansett ikke kunne reddet ham. Skadene var for omfattende.

Etter den beskjeden ruslet de sammen bort og satte seg i lastebilen til Oddvin.

Den siste timen hadde vært kaotisk, men de to hadde beholdt roen hele tiden. Opplevelsen hadde likevel rystet dem.

Strøbilen, som måtte velge hvilken vei han skulle ta først denne morgenen, valgte å kjøre utover fjorden før han saltet i retning Måbødalen. Han kom forbi mens brannvesenet fortsatt jobbet på stedet. - Vi stanset han og sa det ikke var hans feil at dette gikk galt, forteller Oddvin. Han stusser mer på at en håndfull privatbiler passerte stedet uten å stanse de første minuttene etter smellen.

I frontruten surret fortsatt kameraet hans, som hadde filmet hele hendelsesforløpet.

Lydloggen til filmen har han valgt å slette. - Vi sa mye rart og var nok på en måte i sjokk da vi satte oss i bilen, erkjenner han.

Galgenhumoren slo inn med en gang, slik den ofte gjør i pressede situasjoner. Når man prøver å beskytte seg selv og få avstand til grusomhetene.

- Jeg var mer forbanna enn lei meg, da jeg satte meg i bilen, husker Jan Erik. Den reaksjonen deler de. Begge kjente på sinne fordi denne tragedien føltes så totalt unødvendig og meningsløst.

Kunnskap

Begge spør seg hvorfor den polske sjåføren kjørte som han gjorde. Hinsides all fornuft. Blank is på asfalten og likevel skulle han forbi to kolleger på den uoversiktlige veien.

Gode vinterdekk til tross. Han var dømt til å tape.

Var han bare nok en sjåfør fra Øst-Europa som ikke burde vært her på vinterføre i det hele tatt? Ville de to reagert annerledes da de satt i bilen og tok det hele inn over seg, dersom dette hadde vært en norsk kollega?

- Jeg tror aldri jeg kommer til å oppleve noe slikt med en norsk sjåfør. En norsk sjåfør med norsk opplæring kjører ikke slik som dette. Vi er født her i landet, vi lærte å krabbe på slikt føre, vi lærte å gå på slikt føre og vi har kjørt moped og bil på slikt føre. Dette kan vi. Det første vi gjør når vi står opp om morgenen er å sjekke føret og utetemperaturmåleren i bilen. Dette er kunnskap som ligger innarbeidet i alt vi foretar oss. Derfor kjører vi som vi gjør. Hadde norske myndigheter gjort jobben sin så hadde også denne sjåføren vært i live. Han skulle aldri fått lov til å kjøre her uten dokumentert kunnskap på vinterføre, mener Oddvin.

Begge de to sjåførene er enige i at med en norsk sjåfør i ulykkesbilen ville tragedien føltes mye sterkere. Likevel kjenner de en trøst, om enn så mager, i at de kan sitte her i dag og si at det var ene og alene måten han selv kjørte på som førte til ulykken. De prøvde så godt de kunne å hjelpe ham, men det var etter at den hasardiøse kjøringen hadde ført til ulykken.

Hvorfor

- Det som forundrer meg er at han valgte å kjøre forbi to vogntog med norske skilt, som kjørte så forsiktig som vi gjorde, mens han opptrådte som om det var tørr asfalt. Det kommer jeg til å lure på resten av livet. Hvorfor kjørte han som han gjorde?

I politiets rapport er det slått fast at føreren ikke var påvirket av alkohol eller medikamenter. Statens vegvesen har heller ikke funnet noen tekniske feil eller mangler med utstyret som kan ha hatt betydning for denne ulykken.

Det er et faktum som bare gjør det hele bare enda mer ubegripelig, tenker Jan Erik.

Hvis han var edru, hva var det da som fikk ham til å kjøre som han gjorde. Hva var det som presset sånn på? Svaret på dette vil vi antakeligvis aldri få.

TransportMagasinet har ikke lykkes å få tak i det polske selskapet som eide bilen. Heller ikke den svenske oppdragsgiveren, Ecotrans, har svart på våre henvendelser. Vi får dermed ikke avdekket om tidspress kan ha vært medvirkende det som skjedde i minuttene før ulykken var et faktum.

Ifølge politiet blir saken etter all sannsynlighet henlagt. Det er ingen andre involverte og føreren er død.

Likevel, Jan Erik har siden den skjebnesvangre dagen i desember følt på om noen mistenker han for å ha fremprovosert forbikjøringen som førte til den fatale ulykken.

I dagene etter ulykken skvatt han til hver gang telefonen ringte. Var det politiet? Hvorfor han følte det slik, kan han ikke svare på, men tilbakemelding fra noen som vet noe og kan bekrefte noe, ville føles godt.

Kompiser

I tiden etter 12. desember var tankene om ulykken aldri langt unna. Jan Erik slet med inntrykkene de første ukene, men heldigvis kun på dagtid. Den mentale filmen, krasjet der hytten spratt av chassiset og flammene som tok tak, ble spilt av flere ganger om dagen.

Da ringte han som regel Oddvin. Midt oppe i alt det grusomme hadde de begge fått en ny og meget god venn denne dagen. Familie, venner og arbeidsgivere har stilt opp så godt de kan, men ingen forstår så godt som en som var der og opplevde det samme.

- Samme hvor mye man prøver å forklare til andre, så sitter man igjen med en følelse av at du skjønner egentlig ikke hvordan det var å være der. Du kan høre, du kan nikke og si det måtte være grusomt, men du skjønner egentlig ikke hva jeg mener.

Derfor er jeg veldig glad vi var to. Vi ble kompiser der og da og ringte hverandre allerede senere samme dagen, sier Jan Erik og får støtte av sin nye venn.

- Jeg har ofte tenkt på hva jeg skulle gjort om jeg hadde stått der alene. Hvem skulle jeg snakket med da, svarer Oddvin.

Mens Jan Erik sto frem i media og fortalte om ulykken samme dag, valgte Oddvin å holde en lavere profil. Hans kone hadde hørt om ulykken på radioen og visste han var i området. Hun ringte ham før han rakk å få gitt beskjed. Er det ikke nok med lastebilkjøring nå, spør hun. Oddvin forstår uroen hos dem som er glad i ham, men samtidig trives han så ufattelig godt ute på veien.

Han mener han vet hva han gjør og tar ingen sjanser. Det som skjedde denne dagen var noe fullstendig ulogisk og annerledes, slik han ser det.

Avslutningen

I ukene etter ulykken får Jan Erik henvendelser på mail og facebook fra venner av den omkomne sjåføren. De takker ham for at han forsøkte å hjelpe og spør om hva som egentlig skjedde.

Han føler han ikke har noen svar å gi og velger å vente med å skrive tilbake. Han gruer seg lenge for å svare på henvendelsene og uttrykker lettelse da TransportMagasinet tilbyr seg å ta den kontakten. Gjennom den dialogen får han også vite litt mer om hvem hans polske kollega egentlig var.

47 år gammel. Tobarnsfar og aktiv på høyt nivå i det polske squash-miljøet, både som utøver og sertifisert trener. En godt trent idrettsmann med lidenskap for sykling og judo og med svært mange gode venner. En yrkessjåfør med godt rykte og årelang erfaring, som trivdes i jobben og som drømte om en gang å kunne kjøre lastebil i Canada, der hans mor har bosatt seg.

14. januar måtte i stedet hun dra til Szczecin i Polen for å følge sin sønn til graven. Der var også hans enke og to døtre på 14 og 28 år.

Begravelsen fant sted en lørdag.

Samme dag, hjemme i Norge, har Oddvin fri og er på Voss for å hjelpe sin datter med å skru på en traktor.

Jan Erik har akkurat manøvrert en hjullaster opp på hengeren og forlatt Hønefoss.

Nok en gang på vei vestover. Denne gangen mot Voss.

Om noen timer passerer han en sving med en fjellknaus, og han vet at suget i magen vil komme. Han vil for alltid forbinde Eidfjord med de dramatiske morgentimene den 12. desember 2014. Og han vil alltid stille seg det samme ubesvarte spørsmålet: Hvorfor?