3

Bilder

- Jeg trives godt i Mercedes med V8. Før hadde jeg MAN. Den likte jeg ikke, sier den drevne sjåføren fra Brandval. Foto: Frode Tellevik

Vi møter henne på terminalen til Nidaros Frakt i Trondheim. På pauserommet, sammen med sjåfører som kunne vært barnebarna hennes.

- Jeg kaller meg selv for «gamla», smiler hun. Hun gir og tar kommentarer på lik linje med yngre kolleger. Man merker ikke mye til alderen når man snakker med Astrid.

Hun er oppvokst i Haugesund. Da hun giftet seg satset hun og mannen på gårdsbruk som inntektskilde.

Så en dag kom Haugesund kommune og banket på døren. De skulle bygge noe stort og flott og trengte land. Astrid og mannen solgte og flyttet østover til Brandval, like nord for Kongsvinger. Det var også her hun kom i kontakt med lastebilen. Gårdsbilen som hentet og brakte syns hun det var moro å kjøre.

Ekteparet valgte derfor å kjøpe seg vogntog som de satte i trafikk.

Astrid rakk å bli 44 år før sjåførkarrieren skjøt fart.

- Det gikk bra lenge, men så kom vi bort i slike som ikke gjør opp for seg. Til slutt så vi oss nødt til å selge både lastebilen og gården, forteller hun. Nå bor Astrid i et hus på nabogården.

I tiden som fulgte kjørte hun litt som vikar for et Kongsvingerfirma, frem til en dag da hun fikk telefon fra et transportfirma i Leksvik.

En av sjåførene hadde blitt syk på vei hjem fra Sverige og de trengte hjelp. Astrid ble der i 20 år og kjørte lastebil både i Norge og på kontinentet.

Turene utenlands er de eneste gangene hun har følt seg ensom i lastebilen, innrømmer hun.

- På båten hjem til Norge spiste jeg en god middag og handlet litt taxfree før jeg gikk og la meg. Jeg har aldri slått følge med dem som sitter i baren til langt på natt.

Det var trivelig å ferdes kontinentet på kryss og tvers, sånn sett, men jeg ville ikke gjort det i dag. Tror ikke noen kan trives der nede sånn som forholdene er nå. Jeg har blitt frastjålet diesel på rasteplasser langs veien tre ganger, selv om det er lenge siden nå, sier Astrid og rister på hodet.

Hun har ikke mye sans for norske speditører som sverger til selskaper utenlands.

- At ikke staten reagerer, undres hun.

Da trives man bedre på riksvei 3, der hun ferdes i sene kveldstimer fem dager i uken.

- Nå kjører jeg en av sju langtransportbiler for Trondheimsfirmaet Nidaros Frakt som går i rute mellom Oslo og Trondheim, forteller hun. Astrid laster ekspressgods på faste steder, så det er forutsigbart og det liker hun.

Hun har nøkler til stedene hun er innom og ordner seg selv når hun flytter gods sørover. I hovedstaden laster hun det meste hos Elektroskandia, et selskap som forsyner elektrikere med det de trenger landet over.

På hovedlageret på Alfaset losser hun på den ene siden av bygget og laster på den andre. Det går minst en bil nordover herfra hver dag og det haster å få varene nordover.

Astrid har kjørt i dette systemet siden 2013 og stortrives.

Til tross for at hun startet i yrket først som 44-åring kan hun i dag skilte med over 30 års erfaring bak rattet.

Det betyr at hun også måtte innom 35 timers oppfriskingskurs i 2013. Hun gjorde seg sine tanker om nødvendigheten mens hun satt der på skolebenken, men konkluderer med at det var en koselig uke. Det var nyttig å oppfriske litt førstehjelp, blant annet.

Hun har vært utfor veien et par ganger i løpet av karrieren, så hun vet at ting skjer fort.

Det blir mye livsvisdom av 74 år i livets skole.

Hun har blant annet vært medlem i Yrkestrafikkforbundet i en årrekke. Det syns hun er en selvfølge, spesielt med tanke på advokathjelp om noe skulle skje. Hun trengte dem blant annet da hun avsluttet sitt forrige arbeidsforhold.

På sine turer mellom Oslo og Trondheim har hun sin faste landingsplass.

Shell ved Tiuren på Koppang.

- Der er det døgnåpent, så der er jeg fast inventar. Nå bygger de sjåførrom også som skal åpne til sommeren. Dagene mine starter sjelden før nærmere 12, men så kjører jeg ikke før jeg har lastet ferdig halv sju på kvelden. Da kjører jeg til noen timer over midnatt. Er vel et såkalt B-menneske, smiler hun.

Ingen pensjonist

Hvor ble det av pensjonisttilværelsen da? Det finnes jo andre ting å finne på enn å kjøre lastebil?

- Jeg har alltid vært rastløs. Far og bror var sjømenn, så vi er nok et reisende folk i min slekt. Jeg ble enke for 14 år siden. Da ble det for stille i huset til å være hjemme. Nå er det lastebilen som er livet mitt. Har man lyst og energi skal man bare holde på.

Så lenge legen finner meg i orden to ganger i året, så kjører jeg. Jeg har gått ned mye i vekt de siste årene og det har gjort hverdagen lettere på alle måter. Jeg måtte det da blodtrykket ble for høyt, sier hun og erkjenner at hun ikke lenger er så sprek som hun har vært. Det har blitt litt slitasje på kroppen opp gjennom årene, men hun elsker å kjøre. Det veier fortsatt tyngst.

Astrid har tre døtre, fem barnebarn og to oldebarn. Hva sier de til at mor, bestemor og oldemor ferdes langs landeveien i semitrailer natt etter natt?

- De syns det er kjekt de, men de skjønner nok også at jeg er med i en ganske celeber klubb som 74-årig lastebilsjåfør. Barnebarna var ofte med på tur da de var tenåringer, smiler hun og røper at også feriene går med til milsluking på landeveien.

- Jeg har venner øst for Vadsø som jeg pleier å besøke sammen med en venninne fra Oslo. Jeg returnerer som regel via Stockholm, for der har jeg en datter, og ender opp i Fetsund der en annen datter bor. Fra Vadsø blir det rundt 232 mil. Passelig ferietur etter min mening.

Kjøringen for Nidaros Frakt er godt innenfor regelverket om kjøre- og hviletid. Forutsigbart og lovlig. Slik bør det vel helst være når man er 74, syntes Astrid.

Hun er hjemme hver helg. Det setter hun veldig stor pris på. Naboskapet på Brandval får terningkast seks. - Naboen, der jeg parkerer bilen, har innredet hvilerom på låven og der samles vi en gjeng med naboer klokken 10 hver dag og drikker kaffe og løser verdensproblemer eller tar for oss problemer som har oppstått hos den enkelte. En av naboene er også gammel trailersjåfør og får alltid TransportMagasinet når jeg har lest det ferdig. Det redder nok dagen hans, sier hun og smiler igjen.

Blir hun noengang ordentlig pensjonist?

Nei, hva skal man gjøre da? Jeg klarer ikke å sitte hjemme og ikke liker jeg sydenturer. Da reiser jeg heller til Finnmark. Og rastløs er jeg uansett. Da passer lastebilen bra, også for en pensjonist, avslutter Astrid Kvale.

Det begynner å mørkne og nattens dronning er klar for en ny tur til Oslo.