9

Bilder

40 prosent av omsetningen i The Malcolm Group kommer fra anleggsvirksomhet. Foto: Frode Tellevik

Donald Malcolm var bare 13 år da han arvet familiebedriften, bestående av en lastebil og en hest og kjerre. Faren gikk bort fire år tidligere og hans mor holdt driften gående mens sønnen fikk seg noen års skolegang. 2. verdenskrig var i anmarsj og myndighetene ga dispensasjon så 13-åringen kunne utøve sitt yrke.

Unge Donald kjørte lastebil hele dagen og jobbet hardt.

I 1960 hadde selskapet vokst til 36 lastebiler som hovedsaklig drev med anleggskjøring. Den dag i dag utgjør anleggskjøring 40 prosent av omsetningen i Malcolm Group. De resterende 60 prosentene tar blant annet hånd om whiskeytransporten fra Skottland.

Etter 45 år som aksjeselskap, er bedriften nå tilbake i familien og deles broderlig av Donalds to sønner Andrew og Walter. Førstnevnte med fokus på godstransport, mens nummer to driver stort i anleggssektoren.

Andrew fulgte i farens fotspor, sluttet skolen som 16-åring og jobbet seg opp fra bunnen av. I dag styrer han sammen med broren et konsern med nærmere 2000 ansatte.

- Da jeg begynte hadde vi et lager på 900 kvadrat. I dag har vi 21 lagerbygg på tilsammen 460 000 kvadratmeter spredt over hele Storbritannia. 60 prosent av vår virksomhet foregår i Skottland. På anleggssiden er vi store på infrastruktur. Vi tar på oss det meste og har 100 lastebiler i sving der, forteller Andrew Malcolm.

Han sitter med det daglige ansvaret for resterende 300 lastebilene og 1200 traller, de fleste av dem tilknyttet whiskeyindustrien. Denne delen av selskapet har fått navnet Malcolm Logistics.

- Tomme glassflasker til den skotske whiskeyindustrien er det vi håndterer mest av. Vi frakter 90 prosent av flaskene som brukes her i Skottland. Vi er også størst på transport og lagring av flaskene etter at de er fylt opp. Mye går på eksport, blant annet til Norge.

I prinsippet drifter vi tre av de største glassfabrikkene her i landet med alt av logistikk, sier han og viser oss rundt på en del av området. Det er enorme arealer det er snakk om og vi må bruke bil fra det ene til det andre.

Alle strengt bevoktet med vaktmannskap og høye gjerder. Whiskey er ikke som annet gods.

- Bilene våre har gps-sporing og de stanser ikke for noe når de er lastet med whiskey, forsikrer Andrew.

1200 lass med forskjellig gods håndterer lastebilene fra The Malcolm Group hver eneste uke. Seks av bilene går gjennom tunnelen og ut i Europa, mens resten opererer innenlands. - Vi har nok å drive med her hjemme, slår sjefen fast.

75 prosent av flåten går på doble skift døgnet rundt. Her er effektiviteten satt i høysetet.

- Vi frakter også 350 containere hver dag, både for de store logistikkselskapene, men også egne containere. Vi har selv utviklet 50 fots containere som vi bruker hos en del av våre egne kunder, såkalt Big Box. De laster fire paller ekstra i forhold til en normal 45 fots container. Vi har fått bygget egne hengere for å transportere dem og våre sjåfører må ha egen sertifisering for å kjøre dem. De fraktes både med bil og jernbane de 62 milene fra London opp hit til Glasgow, men vi har bare en bane som kan brukes til godstransport, så det er en sårbar transport. Med normal drift frakter den 70 containere i uken. Og som i Norge sliter vi med retningsbalansen. For hvert tredje lass inn til Skottland, går det ett ut igjen, forteller Andrew.

The Malcolm Group er også involvert i en havneterminal i Nord-London, der det betjenes 24 godstog hver dag, med tilsammen nærmere 900 containere. Det meste av godset til og fra Europa går via denne terminalen og videre gjennom tunnelen under den engelske kanal.

På grunn av den dårlige retningsbalansen i Skottland, slipper Malcolm også unna det verste presset fra transportører på fastlandet. Transportører fra resten av Europa kommer ikke opp hit om de ikke må. De fleste snur rundt Manchester.

Sjåførlønningene her i Storbritannia er likevel ikke så mye å rope hurra for. Man må påregne litt overtid for å komme i mål med en anstendig lønn. Men en sjåfør tjener likevel bedre enn en fabrikkarbeider, ifølge sjåførene vi snakket med under vårt besøk.

For å sikre rekrutteringen utdanner Malcolm Group sine egne sjåfører og mekanikere og tar dessuten alt vedlikehold på biler og utstyr selv. Den solide opplæringen i egen regi ser i hvert fall ut til å overbevise de ansatte om å bli. Gjennomtrekken her er minimal.

- Vi har nå fjerde generasjon i gang her. Sønnen min kjører tungtransport for oss nå, sier Andrew. Han har dårlig tid til neste møte, så intervjuet blir kort og intenst denne gangen. Som plaster på såret guider han oss inn i museet han har bygget opp, der hans trofaste medarbeider, George Scott tar imot oss.

Historisk

Flere tiår med lastebilhistorie står side om side, de fleste i firmafargene fra den gang Donald Malcolm satt i sjefstolen. Blant annet har Andrews første lastebil fått plass her. En Volvo F7 som han begynte å kjøre da han var 17.

- Vi har handlet mye Volvo. Helt siden de startet å selge sine lastebiler her i Skottland tilbake i 1967. Av våre 400 lastebiler er nok halvparten Volvo. Resten er Scania og MAN, sier Andrew før han tar oss i hånda og unnskylder seg for at han må forlate oss.

George Scott er såkalt senter manager for museet og holder oppsyn med bilparken her.

Må være en fantastisk jobb, tenker vi, og han klager ikke selv heller.

Han beklager at et av flaggskipene ikke er her i dag. Samlingens Volvo VN er nemlig til oppgradering, men bevares, her er nok av annet snadder.

Mack, Iveco, Morris, Scania, MAN, Leyland og Volvo.

George velger seg en F88 fra 1977 som bakgrunn da han blir bedt om å være med på et bilde. Dette er hans favoritt.

På utsiden av hallen møter vi også den moderne verden.

Sjåførene Greig Redfern med Volvo FH16.750 og Paul McEwan som kjører tungtrekker for anleggsdelen av selskapet med sin 540, har stilt opp for fotografering.

Vi legger med en gang merke til lysrekken på taket og i grillen. Paul smiler da vi spør.

- Vi kan ha så mye lys vi bare vil her i Skottland, så lenge de er hvite eller gule, bekrefter han. Joda, de er fra et EU-land, så da er det vel slik det skal være eller hva, Solvik-Olsen?

Paul kjører Volvo nummer 200 000 i Storbritannia og den er oppkalt etter William Stobarts kone av en eller annen grunn som vi ikke helt fikk tak i. Skotter som blir ivrige kan være vanskelige å forstå. Uansett har vi forstått såpass at det ble en artikkel utav det.

Ha denne gjengen i tankene neste gang du tar deg et lite glass skotsk whiskey. Flasken du holder i hånden har mest sannsynlig vært innom en av disse bilene.