7

Bilder

TM var med på første besøk ved tunnelen etter ulykken. - Jeg kommer nok til å holde enda mer avstand til bilene foran og sjekke speilene enda mer de neste gangene jeg kjører her, forklarer Tore. - Det hjelper dog ikke mye ettersom personbilene gjerne ligger helt oppe i stumpen på oss, fortsetter han. Tore virker ikke nevneverdig preget etter ulykken. Det er godt at få, om noen, har bebreidet ham. Vi tipper det betyr mye i en slik situasjon. Foto: Svein-Ove Arnesen

Tunnelbrann. Det handler om tid. Mest mangel på den for de som er tilstede.

For oss andre sørger media for påfyll av adrenalin og følelsen av knapp tid. Omtrent umiddelbart etter brannen i Skatestraumtunnelen var de på plass. VG, NRK, de lokale avisene. Alle refererte de hva som skjedde minutt for minutt. Røyken. Lukten. Frykten. Avisene klipper tiden opp i småbiter. Minuttene, de dramatiske sekundene. Alt blir drysset over hodene våre. Som konfetti.

En vanlig, grå hverdag

Men det var lite dramatikk blant tankene til Tore da han startet dagen med kaffekoppen på kontoret til Måløy Havneservice AS. Som vanlig var han på jobb like før klokken åtte denne litt disige, grå hverdagen den 15. juli. Ifølge blokka var det en liten levering på Måløy først, før han skulle sette kursen mot fergen til Bremangerlandet.

Tore hadde god tid og kjente ruta godt. Vel ute av fergen svingte han til siden og slapp personbilistene forbi før veien blir bratt. Det er en sindig sjåfør vi har å gjøre med. Han har kjørt lastebil siden 1982. Først fisk på kontinentet og frukt tilbake i Sties-systemet, deretter tippbil lokalt etter at han ble familiefar. Tankbil har han kjørt siden 1994. Med denne erfaringen lar han seg ikke lett stresse. Ikke er han typen heller.

Med P1 på øret og tankene mest på hvordan det skulle bli når FM-nettet slukkes og DAB ikke vil funke blant fjellene, begynte han nedstigningen i Skatestraumtunnelen.

Hørte et smell

Han kom ikke langt. Nedstigningen gikk fint. Tore kjenner tunnelen godt og bremset på gearene. Vel 300 meter fra utgangen av den svært bratte tunnelen hørte Tore et smell.

- Jeg tenkte først at det var en luftpute, forteller han. Deretter så jeg i speilet at hengeren sto i en unaturlig vinkel. Jeg bremset, stoppet, og hoppet ut. Nå sto hengeren kanskje 50-100 meter bak meg, med fronten godt plassert i fjellet. 16500 liter bensin begynte å lekke ut. Jeg så spruten stå fra det fremste rommet og skjønte at det var alvorlig. En bil kom imot meg. Jeg fikk stanset ham og ba ham rygge ut og stoppe trafikken.

Deretter rev jeg til meg en nødtelefon og fikk alarmsentralen til å sperre tunnelen. Det var mens jeg sto der at jeg hørte det smalt. Jeg kjente lufttrykket slå mot meg og så svartrøyken komme.

En bil kom etter meg inn i tunnelen. Sjåføren forsøkte å snu, men punkterte, stanset bilen og begynte å gå ut av tunnelen sammen med passasjeren. Nok en bil kom. Han snudde og kjørte ut, uten å ta med seg de gående. Så kom en bobil. Sjåføren, en 70-åring, plukket opp de gående og rygget ut mens flammene tok dem igjen.

Selv sprang jeg mot bilen. Da så jeg at halve draget satt igjen på bilen og ble redd bilen ikke var kjørbar. Jeg hadde ikke noe valg; det ville ta for lang tid å gå, så jeg kastet meg inn og kom meg ut samtidig som svartrøyken tok meg igjen. Antakelig var det bensinen som hadde lekket ut som tok fyr og skapte smellet jeg hørte. Trolig eksploderte selve tanken senere.

Tore ser på meg. Denne historien kan han utenat etter å ha fortalt den til utallige journalister i dagene etter hendelsen. De som har greie på sånt, vil kanskje si at det ligger litt terapi bare i det. Vi andre nøyer oss med å lytte. Forsøke å forstå hva som skjedde og hvordan vi selv ville reagert. Tore ringte familien først.

Ambulansen kom. De sjekket Tore for sjokk og røykskader Deretter kom brannvesenet, men det var ikke stort de kunne gjøre. Så kom politiet og tok over det hele. - For meg latet det ikke til at de helt visste hva de gjorde, minnes Tore. - Jeg må innrømme at jeg er litt oppgitt over måten de håndterte situasjonen på. Jeg måtte avgi samme forklaring flere ganger, og fikk slett ikke lov til å gå inn i bilen. Bilen var beslagtlagt, sa de.

Tilslutt fikk jeg lov til å bli ledsaget av en politimann slik at jeg fikk hentet lommeboka og mobilen min. Det var litt sånn overfra-og-ned-holdning. Men det er vel slik det er. Tore rister på hodet. Forteller at han spurte om han skulle flytte bilen for dem. Det var jo fortsatt en ADR-transport. Men nei, det fikk han ikke lov til. Allikevel; senere på kvelden ringte de og ba ham flytte bilen for seg. Og morgenen etter troppet de opp på kontoret og beslagla alle papirene mine. - Jeg fikk ikke engang lov til å ta kopier og måtte kjøre hele fredagen uten papirer, sier han oppgitt. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville bli kalt inn på avhør, men har ennå ikke hørt noe.

Det verste var dog at vi fikk beskjed om at bilen ble beslaglagt på ubestemt tid. Vi er et lite firma og trenger jo bilen. Etter å ha satt advokat på saken, kom en hyggelig kar fra ulykkesgruppa til Statens vegvesen. Han gikk gjennom bilen, sjekket bremsene og kontrollerte hvilken fart han hadde ved ulykkestidspunktet. Alt så bra ut. Deretter fikk de tilbake bilen. Men det måtte altså en advokat til.

- Hva tror du kan være årsaken til at hengeren slet seg? Den var jo nettopp kontrollert?

- Jeg vil ikke spekulere, men det kan være innvendig rust. Det er jo firkantrør i draget og slikt ser man ikke ved kontrollene. Selv går jeg jo og tråkker rundt draget under lasting og lossing hele dagen og har ikke sett noe galt. Tanken var nettopp trykkprøvet også.

(I ettertid har det vist seg at innvendig rust var årsaken. Red. anm.)

- Du er i media fremstilt som «helten fra tunnelbrannen»? På twitter kunne vi lese om «Tankbilsjåføren som holdt hodet kaldt i en enormt kritisk situasjon»?

- Puuh. Jaa. Det ble vel litt blåst opp det der. Jeg gjorde egentlig bare det jeg er opplært til på flere kurs. Vi har jo ADR- og kompetansekurs i tillegg til mange brannøvelser i regi av oljeselskapene og slike ting. Men jeg tror nok det hele ble positivt vinklet for min del fordi jeg tok media selv. Om jeg hadde gjort slik som store selskaper gjør og henvist til kontoret og ikke gitt noen kommentarer, kunne det fort blitt negativt vinklet for meg og oss.

- Var du redd?

- Det rakk jeg ikke å bli. Der inne tenkte jeg mest på å komme meg ut og få ut andre folk. Det var noen nervepirrende timer før jeg fikk sikker melding om at det ikke var folk i tunnelen. Det var en stor lettelse. Dessuten var det godt å umiddelbart komme tilbake bak rattet igjen. Ellers ville kanskje tankene fort kommet. Det ble jo ekstra mye kjøring en stund ettersom vi manglet en henger også.

Små marginer

Så blir Tore alvorlig: - Jeg vet ikke hvordan det ville vært i dag om liv hadde gått tapt, sukker han.

Tore kunne ikke gjort noe annerledes. Han gjorde alt etter boka. Tore er rolig og veldig dyktig. Men han har først og fremst vært heldig. Dersom hengeren ikke nylig hadde vært godkjent, dersom han hadde kjørt noen kilometer for fort, dersom liv hadde gått tapt, dersom media hadde vinklet det annerledes eller dersom bygdedyret hadde våknet, ville denne reportasjen vært helt annerledes. Det er ikke engang sikkert den hadde kommet på trykk. Heldigvis gikk det bra denne gangen.

Ofte er det tilfeldigheter som avgjør.

Det er små marginer.