8

Bilder

Tom Olsen (t.v.) og Raymond Larsen har eventyrlige karrierer å se tilbake på. Her ikledt minner fra turene til Russland på 90-tallet. Foto: Frode Tellevik

På noen av turene til Oslo gjennom Sverige var både Raymond, foreldrene, kompisen Tom Olsen og hunden med på tur i den trange lastebilhytta. Om natten lå de i telt i grøftekanten.

Vi møter han og barndomsvennen Tom til en mimrestund, der latter og gode historier står i høysetet. - Det verste er at alt er sant, sier Raymond og skratter høyt. Han er født med glimt i øyet og har mye å fortelle.

Historiene handler kanskje mest om han som ikke er til stede. Raymonds far, Ragnar Larsen, som herjet landeveien på 60- og 70-tallet.

Falt ut

- Neeei ja, skal vi se. Jeg begynte jo å være med i lastebilen fra jeg var tre år.

Da kjørte vi fra kaia i Finnsnes og distribuerte til forsvaret sine baser i Troms og Finnmark med en Volvo Bamse. En av de første turene jeg husker, som åtteåring i 1964, skulle jeg og far til Setermoen med proviant til Forsvaret.

Det var vinter og jeg satt ytterst ved døren. Plutselig gikk den opp og jeg falt ut og havnet under bakhjulet som hadde kjettinger på. Det gikk bra, men jeg husker jeg gikk med armen i fatle i et par uker, minnes Raymond.

Brillene

Også året før var han med på dramatikk. Et lass med sand skulle hentes hjem til Finnsnes og fem-seks mann var med for å spa det på. Hjemover satt de alle oppe på lasset. Ragnar dro av veien i møte med en annen bil og lastebilen rullet rundt flere ganger.

Passasjerene havnet under sandlasset, men alle kom opp uskadet, bortsett fra en som hadde mistet brillene.

Rettssak

Den første ordentlige traileren fikk Ragnar Larsen i 1965, en semi med Volvo 485 foran. - Den knuste han på Finnmarka i 67. Det var faktisk faren til Tom som kjørte den turen. De skulle til Porsanger med utstyr til forsvaret og ble forbikjørt av en buss som la seg for tidlig inn og dyttet dem av veien.

Bussjåføren mente det ikke var hans feil, men pappa fikk han til å skrive på en lapp hva som hadde skjedd. På lappen sto det at bussen var borti forskjermen og presset semien av veien. Det gikk mange år, det ble rettssak og da den var nesten ferdig dro pappa opp en lapp og ga til advokaten sin. Bussjåførens egen beskrivelse av hendelsen ble tatt til følge og bussjåføren tapte saken, forteller Raymond.

I alle disse årene var han med faren så sant skolegangen ga rom for det.

Alle feriene gikk med i lastebilen, i tillegg til en del skulking.

- Allerede som åtteåring sto jeg mellom beina til pappa og kjørte. Litt vanskelig å se over dashbordet, men det gikk bra. Jeg husker enda lastebilen med bare 150 hestekrefter, som slet fryktelig i bratte bakker med fullt lass. Da ble jeg plassert på forskjermen med motorpanseret åpent, for å holde inne kaldstarteren, slik at motoren fikk mer diesel og vi kom oss opp, sier han og ler igjen.

Avhengig

Etter hvert ble Ragnar mer og mer avhengig av sønnens hjelp. Det toppet seg da de to dro til Trondheim for å kjøpe firehjulshenger i 1969.

- Jeg hadde hørt andre sjåfører prate om at man måtte bruke speilene for å rygge med disse hengerne. Pappa hadde alltid sittet med hodet ut døra når han rygget semi, så han hadde aldri brukt speil. Vi var tre dager i Trondheim og jeg brukte tiden til å rygge med henger. Da vi dro hjemover kom vi til en litt for lav undergang ti mil nord for Trondheim.

Politiet

Bilen sto i høyresving og pappa maktet ikke å rygge en meter. Det var fredag, trafikken hopet seg opp og til slutt kom politiet. Da sa pappa til politimannen: "Det er bare en som kan klare å rygge dette vogntoget men han er bare 11 år gammel."

Jeg fikk tillatelse av politiet, fikk rygget og snudd. Etter den dagen var det fast rutine at pappa hentet meg etter skolen, så jeg kunne bli med ned til Proviantmagasinet på Finnsnes og rygge inn hengeren til rampen. Det var litt for trangt for han der, minnes Raymond.

Tjente godt

I 1972 var Raymond ferdig i 7. klasse og 14 år gammel valgte han å satse på transportyrket. - Da ble jeg fullverdig sjåfør, sier han og ler godt.

Han og faren kjørte fast rute til Oslo og mens Ragnar kjørte om dagen, fikk Raymond ratte semien om natta. Han tjente tusen kroner turen, svart. Faren tjente 1400 og måtte i tillegg til skatt, legge ut for mat og klær til sønnen.

Ofte dro de to tur retur Tromsø-Oslo uten stans.

- Vi brukte å bytte sjåfør i fart hvis vi oppdaget kontroller langs veien. Det gikk som regel bra, selv om far satt der med sovehår som sto rett opp. Mange ganger ble vi stoppet med meg bak rattet også, men det var sjelden de spurte etter førerkortet. De ville mest bare prate litt og se på dekk.

Jeg husker en gang i Øvertornio i Finland da tolleren stanset meg og spurte om jeg var ute og kjørte svart. Ja, svarte jeg, men pappa ligger bak i bilen og sover. " OK, kjør lungt bara, grabben" sa tolleren og slapp meg videre. Vi var innom dem hver uke, så de visste godt hva vi holdt på med, sier Raymond.

Toalett

Et annet fenomen på 60- og 70-tallet var, i tillegg til å bytte sjåfør i fart, at man heller ikke stanset for toalettbesøk. Det tok såpass lang tid å komme opp i marsjfart med de små motorene, så unødig stans var bannlyst.

- Vi sto i stigtrinnet som regel. Men på den første semitraileren vi hadde var det en platting bak hytta som vi gikk bak på når naturen kallet. Der sto vi og gjorde det vi måtte, mens bilen fortsatte i full fart, husker han.

Lovlig

I 1978 fikk Raymond førerkort og kunne kjøre lovlig, 20 år gammel.

- Førerkortet kostet meg 70 kroner i form av et brevkurs i militæret, minnes han.

Omtret samtidig døde Ragnar plutselig, 49 år gammel, og Raymond måtte klare seg videre i karrieren på egne bein.

- Det første jeg gjorde var å kontakte en bileier som hadde en gammel avskiltet Scania 76 stående. Jeg sa at hvis jeg fikk kjøre den, skulle jeg fikse den opp. Han sa ja og jeg fikk måket den frem, fikk på skilter og begynte rett på Oslokjøring.

Raymond trekker frem 80-tallet og starten på 90-tallet som sin beste periode som yrkessjåfør. han ble med over til Stie's da de kjøpte opp Davidsson og var på toppen av karrieren.

- Vi var i en egen liga. En Stie's-sjåfør kunne ikke hilse på en kapellbil eller sitte ved samme bord som de andre på ferga. Sånn var det bare. Og penger tjente vi også. Da vi kjørte for Davidsson kunne vi kjøre tomme fra Italia til Oslo for så å laste til Tromsø. 80 000 kroner for et lass Oslo-Tromsø var ikke unormalt den gang.

På en Danmarkstur fra Tromsø kunne bileier sitte igjen med 100 000 kroner på runden. I dag kjører folk for en fjerdedel, sier han og rister oppgitt på hodet.

Russland

Godt betalt var også turene til Russland tidlig på 90-tallet. Lasten besto av kjøtt, som måtte fraktes på grusveier og gjørme i vårløsingen, 30 mil inn til Murmansk fra finskegrensen. Ofte måtte bulldozere tilkalles for å hjelpe de norske vogntogene videre. De betalte med sigaretter. Trebruene der borte var det sånn svikt i at skapene på bil og henger slo borti hverandre når bilen var på vei opp og hengeren ned.

- Jeg husker spesielt de russiske tollerne, som ikke hadde penner til å skrive på papirene med. Det måtte de få av oss. Og stemplene måtte de fukte med blekk fra pennene.

Posten

Karrieren tok en ny vending i 2001, da han ville være mer hjemme med barna. Posten ble løsningen, som en naturlig forlengelse av Stie's og NorCargo.

I dag kjører Raymond turnus og har nesten en uke fri hver måned. Annenhver uke natt og annenhver uke dag bedriver han utkjøring fra terminalene i nord. Han trives som plommen i egget og kan ikke få sagt ofte nok hvor bra arbeidsplassen hans er. Ordnede arbeidsforhold og topp utstyr.

Triveligere fyr skal du lete lenge etter.