4

Bilder

Ofte er vogntogsjåføren fysisk uskadet, men behovet for noen å snakke med er desto større. Foto: Frode Tellevik

Tilfeldighetene vil det slik at mens vi sitter og prater om firmaets historie og hverdag, skjer det en alvorlig ulykke i Nesseby, knappe to mil unna.

En kollega fra en nabokommune får en personbil i fronten på det glatte føret.

Tungt.no havner midt oppe i det hele.

Varsles

Et SeaKing redningshelikopter letter fra skadestedet idet vi ankommer. Det ser alvorlig ut.

Sjåføren i vogntoget er ikke fysisk skadet, men en slik opplevelse gir uansett inntrykk det kan være godt å få hjelp til å bearbeide.

Yngve Harila varsles via telefon og tar på seg den gule kollegahjelpjakken.

En kort samtale med politiet som sperrer trafikken gir ham fritt leide inn til selve ulykkesstedet. Han ringer bileier og informerer at han er på plass. Så går han mot føreruset, der sjåføren leter etter lommebok og andre personlige ting han vil ha ut før bergingsbilen frakter bort vraket.

Preget

Politiet har allerede snakket lenge med ham. Nå kan kollegahjelpen ta over.

- Han var tydelig preget. Vi hadde en kort samtale og han samlet sammen noe utstyr i bilen, før vi satt en stund i bilen og pratet. Siden kjørte vi til Varangerbotn, der vi møtte bileier som også var på vei til stedet. Vi satt sammen på kafeen i flere timer og pratet, før vi dro hver til vårt, forteller Harila.

Hvorfor tok du på deg denne oppgaven som kollegahjelper?

Jeg har lang erfaring fra transportverden og har sett og opplevd en del i trafikken. Heldigvis ikke så mye stygge ting, men jeg har kommet over endel ekle ulykker. Da jeg fikk forespørsel om å bli kollegahjelper hadde jeg ikke så store betenkelighetrer, men jeg var nok heller ikke helt klar over hva det egentlig gikk ut på, svarer han.

Harila husker ikke når han begynte, men han kom inn i bildet like etter at NLF startet opp denne tjenesten.

- Når en ulykke inntreffer og du er i kontakt med sjåførkolleger og kanskje også pårørende, kan det vært fryktelig tungt og vanskelig å gå inn i en slik situasjon. Du er avhengig av fortrolighet og tillit hos de du skal samtale med. Det er ikke bare selve ulykken som er tema i slike samtaler, men også veien videre. Mange praktiske ting skal løses og vi må ofte hjelpe vedkommende å finne veien videre etter en slik opplevelse.

Heldigvis, for min del, har jeg ikke vært borti mange sånne tunge saker, men noen har det vært. Da gjelder det å roe ned og få dette mennesket til å se veien videre de neste dagene, ukene og månedene.

De sjåførene jeg har hjulpet har ikke hatt direkte skyld i ulykkene de har vært innblandet i, men vi vet jo at det uansett blir dramatisk med tunge kjøretøy involvert, kanskje med tap av menneskeliv.

Møter du situasjonen på en annen måte hvis du ser at lastebilsjåføren åpenbart har skyld i ulykken?

- Nei, du kan si det sånn at jeg må ta hensyn til sjåføren uansett. Det er yrkessjåførens liv jeg er der for å prøve å få videre. Jeg har ingen formening om skyld i ulykken når jeg går i dialog med sjåfører. Man ser jo i enkelte tilfeller om noen har gjort en åpenbar feil og forårsaket ulykken, men det må jeg distansere meg fra. Jeg sier til meg selv at det ikke er min jobb å dømme noen.

Hvor raskt rykker du ut til et ulykkessted?

I vårt område har vi vært heldig. Vi har ikke hatt mange alvorlige ulykker. I denne konkrete saken som vi omtaler her hadde jeg god dialog med bileier og det var ønske om at jeg møtte opp. Bileier hadde stor omsorg for sjåføren som var innblandet og de ble sammen enige om at jeg var ønsket. Da prøvde jeg å komme meg kjapt til stedet, for det er helt klart tungt for en sjåfør å sitte alene med politi og fremmede mennesker og kanskje også personer som er skadet.

Er du aktiv eller avventende overfor sjåføren når du ankommer et ulykkessted?

Jeg prøver å få en oversikt og vil gjerne ha kontakt med sjåføren så raskt som mulig. Når jeg legetimerer meg som kollegahjelper, har skadestedsledelsen alltid full forståelse for at jeg bør komme raskest mulig i dialog med sjåføren. Jeg har aldri møtt motstand i så måte. De utviser stor forståelse for jobben vi gjør.

Hvor lenge følger du en sjåfør?

Det varierer veldig. Jeg har også gjort denne jobben via telefon, med sjåfører som ikke har vært i vårt distrikt, men det går fort noen timer der og da. Mange vil gjerne prate og da lønner det seg å bli litt kjent med vedkommende og finne tema vi kan prate om. Det er litt viktig å få dem til å lette tankene. Vi finner gjerne en rolig plass, en kafeteria i nærheten, eller i bilen, der vi kan prate i fred og ro.

Jeg stiller opp hvor som helst i Finnmark, både for NLFmedlemmer og andre og kommer sjåførene forbi Vadsø i ettertid, må de gjerne stikke innom for en prat. Det er kjempeviktig dette med å kunne løse opp i ting. Det verste er å brenne inne med tunge tanker.

Mange får reaksjonen både dager og uker etter hendelsen. Er du fortsatt på banen da?

Jeg er der da også og tar gjerne opp tråden. Vi har hatt ulykker i transportfamilier, der jeg har snakket med pårørende lenge etter at ulykken har skjedd, fordi de har behov for å prate. Vi er jo ingen psykologer, men vi er i bransjen, kjenner mange mennesker og ikke minst kjenner vi det rullende materiellet og hvordan det oppfører seg.

Føler du at det hjelper å ha greie på lastebil når du skal prate med sjåførene?

- Ja, absolutt. Jeg tror det er kjempeviktig at vedkommende føler at man har greie på det de vil sette ord på. At man forstår bransjen og mekanismene som virker her.

Hvordan blir dere kurset?

Vi møtes gjerne og utveksler erfaringer med andre kollegahjelpere. Vi pusher hverandre og går gjennom hverandres saker for å se hvordan vi har løst dem. På den måten lærer vi av hverandre, for i denne jobben finnes ingen fasit. Guttorm Tysnes er jo en fantastisk person i denne sammenhengen som drar oss i nakkeskinnet og holder oss i gang. Han gjør en formidabel innsats og har mye av æren for at dette funfgerer.

Hvordan motiverer du deg for denne jobben?

Det som gjør dette verdt innsatsen for meg er at den dagen en av mine kolleger eller hvem som helst andre lastebilsjåfører har behov for hjelp, så ønsker jeg å dele litt av mine erfaringer med dem. Jeg liker å prate og ha kontakt med folk og syns vi har behov for denne tjenesten i transportbransjen. Vi skulle gjerne vært flere kollegahjelpere.

Kreves det en spesiell type menneske å være kollegahjelper?

Nei, jeg tror ikke det. Du må være medmenneskelig og ha de rette følelsene og det vil jeg påstå at jeg har. Jeg har som sagt vært heldig og unngått de store stygge ulykkene til nå. En av sønnene mine var innblandet i en stygg ulykke på Ifjordfjellet, men det gikk veldig bra med ham. Jeg har selv kommet som bil nummer to til en fæl ulykke med lastebil mot personbil, helt tilbake i 1974, og den håndterte jeg ikke i det hele tatt. Når jeg har analysert meg selv i ettertid, ser jeg at jeg hadde enormt mye å lære den gangen.

Derfor savner jeg faktisk en bedre oppfølging av førstehjelp på YSK-kursene, avslutter Yngve B Harila.