Geiteskitsaken - Best å ikke rippe opp i den...
Det er midtvinters. Året er 1997 og jeg er på vei vestover langs E134 over Haukelifjell som "profesjonell" vogntogsjåfør.
Utenfor blåser det kraftig og sludd og regn pisker mot frontruten. Det kalde snødekket som var her dagen før er forvandlet til en våt, glatt issåle.
Med 25 tonn flytende oksygen bak hytteveggen slår respekten for elementene inn litt tidligere hos meg enn hos mange andre.
Det er lite trafikk denne formiddagen, så tunnelen i Svandalsflona får duge som ly for vær og vind de få minuttene det tar å legge på jernet.
Det er her geitene finner skygge om sommeren. Utenfor asfaltkanten ligger det derfor en myk, fuktig og brunsvart blanding som sitter som et skudd i mønsteret på skoene.
Man får en indre ro når man slipper seg ned Austmannlia med kjetting på driven. Glipptakene uteblir når man drar på retarderen et par hakk og man sitter ikke fullt så langt fremme på setet som man ellers ville gjort.
På 90-tallet var egentlig Haukelifjell en hjemmekoselig plass, minnes jeg.
Man visste stort sett hvem man møtte og på hvilke dager de kom. Vidar kom vestover om søndagen og kjørte som regel to turer i uka til Bergen. Kai likedan. Tore kom om onsdagen, for han lastet i Sverige i starten av uka. Og så var det gassbilene, som den jeg kjørte. Sjansen var nok størst for å møte en av oss.
2016
Vi har nylig lagt bak oss en julehelg preget av uvær i fjellet. NRK Dagsrevyen fant det så spesielt at fjellet var stengt akkurat disse dagene, at det ble hovedoppslag, med egen reporter på plass på brøytestasjonen på Haukeliseter.
Jeg måtte flire litt for meg selv. Dette var jo dagligdags på 90-tallet, så vidt jeg husker.
Min personlige rekord er seks timer fra Vågslidtunnelen til Haukelitunnelen, da kolonna kjørte seg fast etter at noen kolleger spant av kjettingene og vi snødde inne.
Den gang hadde vi også nummeret til brøytestasjonen og slapp å ringe 175 for å få et generelt svar om at fjellet var stengt, punktum.
På brøytestasjonen fikk vi detaljene. Det var mer en prat mellom kolleger, selv om vi hadde hver våre oppgaver. Jeg husker enda nummeret dit, 20 år etter at jeg ringte det sist. "Det løyer litt i sekstiden, så da prøver vi med kolonne", kunne de si. Da visste vi det og la opp dagen der etter.
Eller vi kunne be dem holde igjen noen minutter, så vi rakk å komme med.
Var det helt håpløst var det bare å sette kursen rundt sørlandet. Gassen måtte frem, uansett.
Legendene
Det ble mange historier på 90-tallet. Den gang Haukeli fortsatt var fullt av legender. Eivind, som steg ut av bilen og sparket litt i snøen, før han satte seg inn og kjørte videre. Han mente mønsteret i skoene ga svar på om drivhjulene også ville ta grep, og som regel kom han seg opp, mens vi andre fortsatte å legge på kjetting. Så var det Kai, da. Mystiske Kai, som sjelden eller aldri stanset på Texacoen. Jeg fikk liksom ikke helt tak på han. Slikt blir det myter av. Mange mente han bare la på kjetting på høyresiden, for at ingen skulle se det. Fyren hevdet jo hardnakket at han kom seg greit frem med toakslet trekkvogn et par vintre.
Jeg fikk æren av å sitte på med han over fjellet for et par år siden. Vi fikk oppklart et par ting i den artikkelen. Blant annet fikk jeg bekreftet at Kai er en gentleman på landeveien. En sånn du føler deg stolt av å kjenne og møte langs veien.
Jeg er nok ikke i den kategorien. Til det var karrieren bak rattet både for kort og for lite skadefri. Jeg ble i stedet han som sto med skoene fulle av drit på Texacoen i Røldal.
"Vet du ikke at det er forbudt å legge på kjetting i tunnelen"? Jan ser om mulig enda strengere på meg. Rundt sjåførbordet er det helt stille. Alle venter på svaret, men jeg har ikke noe glupt å si. Sporene bak meg taler sitt tydelige språk. Heldigvis har den verste lukten gitt seg etter noen måneders kompostering i tunnelen.
Den godeste Jan tramper ut på bakrommet og kommer tilbake med vaskebøtte og gulvklut, som han gir meg.
Jeg skjønner hva jeg må gjøre. Jeg skjønner at dette blir det gode historier av. Jeg skjønner at jeg antakelig er den eneste yrkessjåføren som har lagt på kne og skrubbet geiteskit på gulvet på Texacoen i Røldal.
Nå er stasjonen stengt og nedlagt. Jeg satser på at saken om geiteskiten kanskje er glemt og foreldet også. Best å ikke rippe opp i den...